Fake it, til you make it!

think_big_-1024x768

Tenk stort! Gjør det stort! Ha en uforglemmelig lanseringsfest! Ja, og jeg liker tankegangen deres. Det hjelper ikke å lage det stort hvis det kommer tre mennesker som blir stående i et hjørne som veggpryd med en drink i hånden og lurer på om jeg skal si noen ord eller ikke!

Jeg har hele tiden trodd i mitt naive sinn at jobben er ferdig når boken er skrevet. Jeg har jo skrevet en hel bok, er ikke det bra nok? Nei, for det er nå det begynner; The fun part. Å si; hei, her er jeg, for en som liker å gjemme seg bak en anonym profil, er dette litt av en «utavmegsjølvopplevelse». Aller helst vil jeg legge meg under senga og bli der til det er over.

Jeg ser at stadig flere folk viser interesse for boken min. Flinke folk som leser hundrevis av bøker i året. Folk jeg ikke vet hvem er eller kjenner personlig har spurt etter min bok. Ja, det er helt surrealistisk, som et science fiction scenario. Bortsett fra at dette ikke er et plot, men noe som faktisk kommer til å skje. Jeg blir like overrasket hver gang noen minner meg på det;

Screenshot_20160904-173252~2

Hæ? Skal jeg gi ut bok? Nei, tror nok du forveksler meg med noen andre!

Fra spøk til alvor. For dette er alvor. Det er stort. Det er noe av det største som skjer i livet mitt. Det kan ikke sammenliknes med en søndagstur i skogen. Eller noe jeg gjør hver dag. Derfor har de et poeng. Hvis jeg gjør det til et blaff, så blir det et blaff.

Jeg må derfor ut av komfortsonen og gjøre det stort. Det skremmer meg. For hvem er jeg? Jeg er bare en liten fisk i et stort hav. Noen vil sammenlikne det med å hoppe ut av et fly uten fallskjerm. Ingen vet hvor jeg ender hen, men jeg faller fritt i vilden sky. Kanskje jeg er heldig og treffer et sikkerhetsnett, men det er stor sjanse for at jeg deiser hardt i bakken med et mageplask. Ganske sikkert som sola står opp i morgen, vil noen påpeke den katastrofale landingen.

Er det rart jeg ligger våken om nettene? Det er ingen vei tilbake. Jeg er halvveis ute av flyet, og er i ferd med å miste taket. Hvis jeg pakker meg selv inn i mykt bobleplast, og får det til å se ut som jeg gjør en flipover salto, vil kanskje folk tro at jeg kan dette. Selv om jeg i virkeligheten føler meg som en sammenkrøket kråke. Med heiagjeng i ryggen og folk som prater meg fram vil jeg kanskje tro at jeg lander like grasiøst som en ørn. En smule mørbanka, men jeg kan si at jeg klarte det! Det er stort, derfor er det kanskje verdt å tenke stort. Selv om det er skummelt. Og selv om jeg er ingen. Som de sa i en av mine favorittfilmer; The talented Mr. Ripley: «It’s better to be a fake somebody, than a real nobody». Så er det bare å ta sats, hoppe og håpe på det beste.

Følg gjerne forfattersiden min på Facebook

Reklamer