Hvorfor gidde å skrive?

bilde

Jeg satt og funderte på dette i går, hvorfor skriver jeg? (Kanskje litt seint å reflektere over det, i og med at boka mi nesten er ferdig.) For å være helt ærlig, så har jeg ikke et klart svar.

For jeg er ikke en typisk skriver. Jeg innrømmet på forfatterskolens forum i går at jeg ikke leser så mange bøker. Jeg vet det er nesten det samme som å banne i kirken. Mange vil hevde at man ikke kan bli en god forfatter uten å lese god litteratur. Kanskje de har rett, så hvorfor gidder jeg da å skrive?

For å skrive er ikke bare en dans på roser. Det krever tid som man ofte ikke har. Man skal være hardhudet for å takle refusjoner og nederlag. Man skal tåle å bli kritisert og ha Jante konstant på nakken; Ikke tro at du er noe! Og du er hvert fall ikke forfatter!  De fleste er sjanseløse, fordi det er mange om beinet. Hvis man kommer gjennom det syltynne nåløyet, så kan man hvert fall ikke tro at man kan tjene penger på det. Egentlig skulle jeg virkelig ønske at det var noe annet jeg brant for. For realisten i meg vet godt at de færreste kan leve av dette og i lengden så er det kanskje dead end!

Jeg har likevel en drømmer i meg. Kanskje drømmeren i meg er jævla naiv. For meg er ikke skriving bare en flyktig drøm hvor jeg tenker at jeg en dag skal sitte på en  øde Stillehavsøy, telle penger og skrive bøker. For jeg vet bedre, og hadde jeg ikke visst bedre så er jeg ganske sikker på at noen hadde fortalt meg det. Jeg går inni dette her med åpne øyne, vel vitende om at jeg kan totalslaktes og miste all selvtillit på et blunk. For det tar bare et kort øyeblikk å knuse noens selvfølelse og lysten til å skrive et eneste ord igjen. Noen vet at jeg er redd for alt, og ikke tar en sjanse hvis jeg ikke er 10000 % sikker. For jeg er opplært til å tenke trygghet.

I dette tilfelle hvor jeg nå snart kommer ut med bok, har jeg ingen sikkerthetsnett eller garantier for suksess. Derfor burde det være veldig skummelt.

Det er derfor rart at dette ikke er så skummelt som jeg trodde. Det føles derimot veldig naturlig. Noe av det mest naturlige jeg har gjort. Jeg har en god følelse, en driv jeg ikke vet hvor kommer fra. Et mot jeg ikke har sett før. Det føles nesten ut som et kall, og jeg er ikke religiøs en gang. Ja, det er galskap, for jeg føler meg litt som Forrest Gump, som løp Amerika på tvers uten å vite at han kunne løpe. For jeg vet sannelig ikke om jeg kan skrive. Og hvorfor jeg kan skrive, hvis jeg kan det!

Jeg har ingen formell trening, og jeg leser ikke så mange bøker, men likevel har jeg en indre trang til å skrive. Det er en del av meg, som gjør meg lykkelig. Da jeg begynte å skrive i fjor høst forsvant rastløsheten i meg og litt av tanken på at jeg ikke var noe. Da jeg ble permittert samme dag som jeg tenkte at jeg skulle gjøre noe med skrivedrømmene mine, så tror jeg jaggu meg det var universet som prøvde å fortelle meg noe. Skriving hjelper meg å overleve kjipe ting, det er der jeg henter energien i hverdagen fra. Det er som en pose blanda drops; meditasjon, terapi og adrenalin. Det er noe jeg bare gjør uten å vite hvorfor. Jeg tror jeg må være skrivofil, og det er jeg stolt av. Nå som jeg har kommet ut av skapet og bare har lyst til å rope ut at jeg elsker å skrive, så har jeg ingen planer om å gå tilbake til skapet. Det er derfor jeg gjør det, for jeg er ingenting uten.

Av de grunnene kan jeg si med stolthet at jeg er på god vei til å bli forfatter. Jeg er der ikke ennå, men jeg utvikler meg stadig som skribent, og debutboka er nok ikke perfekt, men det er en god start på noe som skal bli bra på sikt, og derfor lever drømmen i meg godt!

Følg meg på facebooksiden min: Heidi Raaes forfatterside

Reklamer