Nytt år, nye muligheter

newbeginnings

De fleste starter nytt år ved årsskifte. Jeg regner nytt år fra august. I hvert fall uoffisielt. Det er da jeg ser tilbake på det siste året, og ser framover mot nye utfordringer.

Året 2015/2016 har bestått av oppturer og nedturer. For å oppsummere året kjapt, startet året 2015 med barnehagestart for minstemann. Mammahjertet vrir seg ennå av den tøffe oppstarten, men det gikk heldigvis bedre etter hvert. Jeg vendte nesa tilbake til jobb etter lang permisjon for å miste jobben en måned senere. Det var tøft, men det var da jeg fant veien til Forfatterskolen som reddet meg fra å gå ned i kjelleren. Jeg satt der på bar bakke, hadde blitt «naver» og visste ikke hva jeg skulle gjøre med livet mitt. Det var da jeg fant igjen gleden med å skrive. Jeg skrev fra morgen til kveld hver eneste dag i tre måneder. Det ble det bok av.

Hvis noen hadde fortalt meg i august i fjor at jeg skulle ha en ferdigskrevet bok i år, og også hatt et håp om å gi den ut, så hadde jeg ledd av dem. Jeg aner ikke hvor motet kommer fra. Vanligvis er jeg ganske beskjeden når det kommer til egne prestasjoner. Det er lettere for meg å prate meg selv ned enn opp, men bokprosjektet mitt har jeg faktisk trua på. Jeg har faktisk mistet tellingen for hvor mange ganger jeg har blitt refusert. Kanskje fordi jeg river refusjonene i fillebiter og sletter mailer med refusjoner fortløpende. Akkurat som de ikke fant sted eller eksisterer. Jeg har tatt vare på konsulentuttalelsene mine, men leser bare de gode om igjen. For det er grense for hva man skal lide seg gjennom også.

Det som er rart, hvis jeg hadde fått andre avvisninger, for eksempel hvis jeg skulle ha prøvd å sjekke opp en fyr, og han hadde sagt nei, så hadde jeg ikke prøvd meg igjen og igjen. Jeg hadde tatt et hint og tenkt at dette ikke er noe for meg. Jeg tror neppe det hadde funket å farge håret, forstørret puppene eller skiftet stil for å fange han på kroken. Selv om det hadde vært en forbedret versjon av meg selv. Dette prosjektet er det annerledes med. For selv om jeg har fått mange nei, så har jeg fortsatt trua på boken. Kanskje jeg er blottet for selvinnsikt eller er fanget av total naivitet. Jeg vet ikke hva det er. Selv etter så mange avslag, så tror jeg fortsatt at mitt manus har noe for seg. Det er galskap, jeg er helt klar over det selv!

Det er vel egentlig mye av hva det forrige året har handlet om for meg. Det høres ut som det er alt jeg har gjort, men familien har gått først. Ungene går alltid først, og det er ikke mye av deres tid jeg har ofret til skriving. Det fører selvfølgelig til en del frustrasjon for å aldri bli ordentlig ferdig med prosjektet. Det er derfor det går i sneglefart. I tillegg så har jeg også prioritert sosialt liv. Å treffe venner og folk med samme interesser som meg er viktig. Jeg har også faktisk hatt en jobb siden januar. Det var stor overgang fra å skrive daglig til å bli dratt inn i A4 hjulet hvor rutinene går rundt og rundt i det uendelige. Et liv som stamper i rutiner og hverdagstress.

Det er vel dit jeg har kommet nå. Om bare noen uker begynner datteren min på skolen. Det er høst. Jeg har hatt skrivepause i hele sommer, med unntak av noen blogginnlegg. Det har vært deilig. Ellers har jeg tatt noen valg som vil prege høsten. Foreløpig velger jeg å holde disse planene hemmelig, men den som henger med får se. Det blir en spennende høst, selv om jeg snart blir dratt inn i hjulet igjen og kvier meg. Det skulle vært sommer litt til. Men ingenting varer evig, og det er derfor bare å si godt nytt år!

Hva er deres planer for høsten? Eller hvor ser du deg selv om et år fra nå?

Jeg er på facebook

Reklamer

Framtiden i våre hender

bildea

Min datter starter snart på skolen. En ny epoke. Et nytt kapittel i hennes og mitt liv. Det blir spennende og skummelt. Kanskje mest for meg som mor. Hun vet ikke hva hun har i vente.

Skolen skal forberede henne på voksenlivet. Hun skal etter hvert bestemme seg for hva hun skal bli når hun blir stor. I utgangspunktet kan hun bli hva hun vil. Det skal jeg i hvert fall sørge for å fortelle henne. For jeg vil ikke at hun skal ha begrensninger når hun skal ta sitt valg. Selv om jeg vet som voksen at det av og til ikke er mulig.

Da jeg var liten drømte jeg om å bli forfatter. En hemmelig drøm. En drøm jeg aldri turte å si til noen. Jeg fikk høre at det var lurt å velge sikre jobber som sykepleier eller noe innen data. Fordi det var framtiden. Jeg brant ikke for noen av delene, men de voksne hadde sikkert rett. Jeg la fra meg forfatterdrømmen, og tenker tilbake på han ene vikaren vi hadde på skolen. Navnet hans har jeg dessverre glemt. Jeg husker han godt likevel, en hyggelig kar med skjegg og gitar. Han var skuespiller og lærervikar. Han hadde lest gjennom stilene våre og husker så godt han sa høyt i timen; «vi har et stort skrivetalent i klassen». Han ville først ikke si hvem det var, men etter press fra klassen sa han at det var meg. Tenk MEG! Jeg holdt på å dø av flauhet, og ingen hadde forventet at det var meg. De andre himlet med øynene, fordi de trodde selvfølgelig det var gullungene og skolelysene. Jeg skjønte ikke den gang betydningen av det, men hadde jeg lyttet til hjertet, og hørt på han, så hadde jeg kanskje blitt noe. For han var en av få voksenpersoner som så meg. Selv om vi bare hadde hatt han i noen timer på skolen. Jeg kunne kanskje ha utviklet mine skriveferdigheter, men endte heller opp med å fortrenge min store kjærlighet for skriving.

For den gang hadde jeg ikke trua på meg selv. Jeg var stille og sjenert. Ingen hadde egentlig trua på meg. På ungdomsskolen hadde jeg middelmådige karakterer. Mest fordi jeg ikke sa noe i timen, og læreren fokuserte 90 % av karakterene på muntlig aktivitet. Verken skolerådgiver eller lærer hadde trua på meg. Jeg husker at vi alle skulle gjennom en time med skolerådgiveren hvor vi skulle diskutere framtidsplaner. Husker heller ikke navnet på henne, men hun var en gammel sjel og hadde sikkert jobbet der i hundre år. Hun satt med karakterutskriften min og sukket. Like etter bladde hun i den tjukke blekka med studier. Hun bladde forbi yrker som leger, advokater og sykepleiere. Ingenting kunne jeg bli med de karakterene jeg hadde, tenkte hun nok. Så plutselig så hun noe. En side med protesemakere; «du kan bli protesemaker», sa hun tilfreds fordi hun hadde funnet noe jeg kunne bli i motsetning fra å ikke bli noe. Ikke fordi det er noe galt med selve yrket, men jeg visste verken noe om det eller hadde lyst til å bli det, men det virket som det var eneste mulighet for en som meg.

Selvtilliten ble heller ikke større da jeg skulle skrive søknad for å være utvekslingstudent i USA. Min lærer gjennom ni år skulle skrive et «letter of recommandation». Det var sikkert ikke meningen at jeg skulle lese det. Han var en lærer for de populære. For de som smisket med han. Han var meget populær blant de populære og fortsatt er tjue år etter. Men han sviktet. Han strøk som lærer i mine øyne. Han sviktet de svake. De som trengte litt ekstra. Det var nok noen som hadde det verre enn meg i klassen. Men jeg var en av de han ikke brydde seg noe særlig om. Han så meg aldri. Det er kanskje menneskelig, for som menneske trives man jo best med de man likner mest. Men som lærer skal man støtte og motivere. Jeg har hørt om lærere som har omvendt sjenerte stille barn til å holde avslutningstaler på vitnemålutdelingen. Sånn var ikke han. I klassen min var jeg som luft. Jeg fikk lov til å gjemme meg inne i mitt skall uten at noen brydde seg. Heldigvis hadde jeg stort sett gode venner, for uten dem hadde skolen vært et helvete.

Jeg husker ikke alt han skrev i anbefalingen min heller, men det var ikke mye positivt, og det stod; «hun er stille og rolig, og jeg har hatt henne som lærer i ni år, men kjenner henne ikke». Jeg som trodde det var meg det var noe galt meg. I tjue år. Det er først nå, jeg skjønner at det ikke var meg det var noe galt med, men læreren. Det sier mer om han som lærer, enn om meg. Jeg var et barn.

Jeg er i ferd med å legge det bak meg. Det har kostet meg mye. Det har bidratt til mye frustrasjon og bittherhet. Jeg nekter å la det fortsette å prege meg. Kanskje det er derfor skrivegleden har kommet tilbake. Noe jeg har hatt inni meg hele tiden, men fortrengt. Det er derfor jeg har vært rastløs. Har prøvd å finne noe jeg trives med. Noe jeg kan. Jeg har som regel vært flink til alt jeg har gjort, men har aldri gjort det helhjertet. Det har aldri vært noe jeg har brent for. Men nok er nok, nå skal jeg nå mitt mål, koste hva det koste vil. Uansett så vil det ikke koste like mye som fortiden har gjort, for det har vært mange tunge år jeg godt kunne vært foruten. Med bedre voksenpersoner rundt meg, hadde det kanskje vært mulig.

Derfor håper jeg at min datter starter på skolen med blanke ark og alle muligheter åpne.

Dette innlegget er kanskje preget av bitterhet, men nå kan jeg legge det bak meg. Det har vært tungt å skrive, for jeg vil ikke henge ut noen. Jeg er bedre enn som så, men det er viktig, fordi det betyr så enormt mye for fremtiden, å ha gode voksne rollemodeller.

Jeg skal si til min datter, at hun må aldri høre på eller la noen si; «at hun ikke er bra nok, fordi hun er god nok som hun er!» Det er vi alle!

Følg meg gjerne på Facebook!

Det går i sneglefart

image

Etter at jeg fikk en konsulentuttalelse fra et forlag for noen uker siden, så stoppet det litt opp. Jeg visste at det var ting jeg måtte fikse på, men jeg visste ikke nøyaktig hva, og har famlet rundt i blinde.

Den siste tiden har jeg heller ikke funnet tiden til å skrive. Mye av tiden går med til jobb og barn. Barna legger seg relativt tidlig, men finner ikke helt roen. Jeg har åpnet opp pc’en, men finner ut at jeg plutselig må tømme oppvaskmaskinen eller henge opp klær. Husker veldig godt tilbake fra eksamenslesing at det var akkurat sånn jeg holdt på. Husarbeid blir noe jeg gjør for å utsette det jeg bør gjøre. Når jeg kommer tilbake til pc’en er jeg trøtt som en strømpe. Jeg tvinger meg selv til å skrive noen ord, samtidig som øynene bare glir igjen. Roen er borte. Jeg sjekker Facebook for siste oppdateringer og må bare sjekke de siste kommentarene på Instagram. Jeg er også nødt til å gå gjennom dagens nettaviser for å se om verden rundt meg fortsatt eksisterer. Plutselig har tida gått unna og må få meg litt søvn for å mestre morgendagens samme rutiner. En evig runddans.

Døgnet har ikke nok timer. Jeg vil så gjerne skrive, finne tid og selv på de dagene jeg føler jeg at jeg har overskudd og tid til overs til å skrive, så får jeg ikke brukt mer enn et par timer i døgnet oppstykket. Det blir litt skriving på toget på vei fram og tilbake inn til Oslo, men det er begrenset hvor mye jeg får skrevet på mobiltelefonen. Jeg kunne sikkert tatt med meg laptopen, men alle som har sittet på tog i rushen vet at man blir sittende som en skviset mygg. Ellers blir det kanskje en time på kvelden etter at unger er lagt og husarbeid tatt unna.

Heldigvis famler jeg ikke i blinde lenger. Jeg var kommet til det stadiet at jeg måtte få hjelp til å komme videre i løypa.

Jeg kom i snakk med en dyktig fyr for en stund siden. Han kom i grevens tid. Det var akkurat som han var sendt fra oven. Han har erfaring med å lese manus og ville lese manuset mitt. Det var som å få en gave servert rett i fanget. Jeg var forberedt på at det var en del å pirke bort på, men redselen for at manuset ville passe bedre som flammer i peisen enn bokform var abslutt til stede.
Heldigvis gikk det bedre enn fryktet. Jeg fikk noen konstruktive tilbakemeldinger. Har allerede slettet et helt kapittel. Det svei, men var nødvendig. Ellers blir det en god del jobbing med å forbedre manuset.

I tillegg til å finne tid til å finpusse manuset, må jeg prøve å finne «det lille ekstra». Siste tilbakemelding fra et forlag var at alt var fint og flott, men manglet «det lille ekstra», den berømte X-faktoren. Er det noe man har? Eller er det noe man får? Sånne ting kommer ikke over natta, så det tar tid det også.

Jeg håper å bli ferdig før sommeren. Det kan ta lenger tid. Det tar tid å gnikke på manuset. Det spørs hvor mye jeg får gjort når jeg aldri finner tida. En time her og en time der. Alt drar og monner, men det går i sneglefart.

Hvis dere lurer på hvordan jeg får tid til å blogge? Vel, det er en av tidtyvene som tar tiden bort fra manuset. En av de hyggeligere tidtyvene. Mange av innleggene blir produsert fra mobilen på toget fram og tilbake til jobb.

Hvordan finner dere andre tid til å skrive eller gjøre de tingene dere har lyst til i en ellers hektisk hverdag hvor tiden ikke strekker til?

Heidi på Facebook

Tanker om selvpublisering


Selvpublisering er et hett tema her om dagen. Før var selvpublisering helt uaktuelt og fremmed for meg. Mytene er mange, og en av dem; selvpublisering er kun for tapere som ikke har fått utgitt boka si andre steder.  Jeg tenkte lenge sånn selv. Det dukker stadig opp solskinnshistorier fra folk som har selvpublisert. Selvfølgelig håper jeg på å kunne gi ut boka på et forlag. Jeg kommer ikke til å sende inn manuset mitt hundre ganger til forlag og så vil selvpublisering være siste utvei. For meg vil det kanskje være et ok alternativ, for jeg er vant til å gå mine egne veier. 

For mange herrens år siden så skulle jeg skrive en artikkel for en lokalavis. Jeg var ung og min store drøm var å bli journalist på den tiden. Det var stor stas å gjøre intervju og jeg begynte på artikkelen med godt mot og gledet meg til å komme på trykk. Det endte med at artikkelen gikk fram og tilbake til redaktøren 4-5 ganger, før han var fornøyd. Da hadde jeg endret mye og overskriften ble en helt annen en det jeg hadde tenkt. Artikkelen kom aldri på trykk fordi intervjuobjektet ikke kjente seg igjen i det jeg hadde skrevet. Jeg kunne sikkert ha gjort det mye bedre, men jeg var uerfaren. 

Følelsen jeg satt igjen med var ikke bra. Det var ikke mitt verk lenger. Jeg hadde ingen eierfølelse til artikkelen. Det jeg ville fokusere på fikk mindre fokus. Det var ikke sånn jeg ønsket å skrive og mistet litt av gnisten til å skrive. Det var en av grunnene til at jeg hoppet av journaliststudiene. 

Jeg har allerede fått råd om å endre manuset mitt i en tilbakemelding fra et forlag. Jeg har vært i tvil om hva jeg bør gjøre, fordi jeg er bare en håpløs naiv forfatterspire og vet egentlig ingenting. Det jeg vet, er at jeg må tørre å stole på meg selv og magefølelsen. Jeg liker historien som den er. Jeg er lydhør og ydmyk, og kan endre på mange ting i manuset som ikke fungerer og som kan gjøre historien bedre, men jeg er ikke villig til å endre historien drastisk for enhver pris. Jeg vil ikke sitte igjen med samme følelse som jeg satt igjen med da jeg skulle leke journalist. 
Selv om selvpublisering bør ha en høy terskel og vi bør være sikre på at teksten er bra, så gir selvpublisering flere fordeler i forhold til å kunne være herre over egen tekst i større grad enn hos forlag vil jeg tro. Jeg personlig liker denne tanken godt. 

Mitt største problem med selvpublisering er markedsføringsdelen, fordi jeg kjenner omtrent 4 mennesker inkludert min mor og mann. Jeg ser for meg å måtte spise mine egne bøker til frokost, lunsj og middag i flere år framover. Jeg tror heller ikke min mann vil være like glad i å få samme bok i julegave og bursdagsgave resten av livet. Selv om det høres ut som et knakende godt tilbud; å få livslangt abonnement på boka mi.

Jeg kan velge å tro at det er tilfeldigheter at forlaget ikke vil anta manuset mitt. Noen av grunnene kan være at jeg ikke er rosablogger eller er frontfiguren i et eller annet band. Jeg kan komme med mange unnskyldninger for at det ikke er meg, men dem det er noe galt med. Den grusomme ærlige brutale sannheten kan også være ganske enkel; det er rett og slett ikke bra nok. Sannheten svir som regel hardt. Det er vel en grunn til at selvpubliserte bøker har fått sitt dårlig rykte. Forfattere med all for stor selvtillit publiserer ukritisk sine tekster i bokform. Jeg vil ikke bli en av dem. 

Hvis jeg derfor skal selvpublisere må jeg være 100% sikker på at jeg har et produkt som kan selges med rak rygg og stolthet. Bøkene bør helst kunne selge seg selv, siden jeg ikke har et forlag i ryggen. Det gjør man ikke med et dårlig produkt selv om jeg skulle ha flere enn 4 venner.

Jeg er da i tvil. Kommer jeg så langt ønsker jeg å bli antatt av et forlag, men likevel frister utfordringen om å selvpublisere selv litt også; går det an å si ja takk begge deler? 😉

Hva tenker dere om selvpublisering? Fordeler/ Ulemper? Erfaringer?
~

Jeg har forresten opprettet en side på facebook dedisert til denne bloggen, trenger den egentlig ikke, siden jeg har 4 venner, men poster innleggene der etter hvert, så folk som ikke er interessert i mine skriblerier ikke trenger å bli spammet ned:

Fru fryktløs på facebook 

Hvorfor drive selvtortur?

bilde

Tallene er klare, norske forlag fikk inn over 6000 manus i fjor. Gyldendal fikk inn 1600 manus og 15 av dem ble bok i stive permer.(Lenke til artikkelen) Det sier seg selv at nåløyet er syltynt. Man trenger ikke å være Einstein for å skjønne at det er vanskelig å slippe gjennom nåløyet. Så derfor er tusen kroner spørsmålet, hvorfor gidder jeg å bruke så mye energi på noe som kanskje ikke fører noen vei?

Hvorfor gidde å lide seg gjennom lange ventetider, opp til flere uker, vente på en telefon/ brev som kanskje aldri dukker opp? Hvorfor sende inn på nytt når man allerede har fått en refusjon?  Det er som å legge hode på en hoggestabbe, og nesten be om å bli knust sønder og sammen hver eneste gang. For sjansen for å slå igjennom er minimal. Det er nesten større sjanse for å vinne lotto eller dø i en flyulykke. Bedreviterne sier at dette bør jeg skjønne, fordi du har ikke nubbesjans så lenge du ikke heter Jo Nesbø eller rosablogger(dot)com. Derfor er det egentlig bare å  gå og legge seg i en grøft og legge ballen dø en gang for alle.

Hvis jeg hadde brukt all denne energien på noe annet, som for eksempel husarbeid, da hadde jeg hatt skinnende rent hus til en hver tid. Eller hagearbeid, (vår hage ser ut som, eller for å sitere min mor; den verste hagen i hele Norge) da hadde kanskje hagen vår sett ut som den vakreste botaniske hagen i landet. Jeg kunne til og med valgt å løpe maraton. Kan ikke huske å ha løpt andre steder enn de siste meterne for å rekke bussen siden gymtimene på videregående. Jeg ville ha klart det, hvis jeg la så mye energi som jeg legger i skrivingen. Jeg er ganske sikker på at jeg hadde nådd mål, hvis jeg ikke hadde dødd av hjerteinfarkt.

Lista er lang, det er mye jeg kunne gjort for å sikre suksess, men saken er, ingen av de tingene gjør meg lykkelig!

Jeg har famlet i blinde så lenge for å finne mitt kall her i livet.  Jeg har aldri villet noe så mye som jeg vil dette. Når jeg skriver så glemmer jeg alt annet, tiden flyr av gårde uten at jeg merker det. Alt annet blir meningsløst. Jeg får energi og en glede jeg ikke trodde var mulig. Jeg er derfor bare nødt til å følge drømmen. Jeg kan ikke la den ligge igjen, for livet føles tomt uten å kunne skrive. Det høres veldig klisjeaktig ut, men hele livet har jeg følt at jeg ikke har blitt noe. Jeg har ikke kunnet noe. Jeg har ikke ville bli noe. Jeg har fortrengt skrivetrangen, fordi jeg alltid har fått høre at det ikke er mulig å bli forfatter.

Kanskje folk har rett, kanskje det er umulig, men jeg må prøve. Det er det jeg kan og vil. Uten å skrive er jeg ingenting. Det er kanskje tortur å vente på forlag som skal svare, det er tortur å få nei etter nei, men det blir barnemat i forhold til hva jeg skulle gjort uten skrivingen. Derfor er blodet, svetten og tårene verdt det, når jeg tenker på hvor ulykkelig og hvor mye jeg ville angret hvis jeg ikke fulgte drømmen og det jeg vil aller mest her i livet. Jeg kommer til å lykkes, for akkurat nå har jeg ingenting å tape i forhold til det jeg taper hvis jeg ikke prøver!