Hvorfor drive selvtortur?

bilde

Tallene er klare, norske forlag fikk inn over 6000 manus i fjor. Gyldendal fikk inn 1600 manus og 15 av dem ble bok i stive permer.(Lenke til artikkelen) Det sier seg selv at nåløyet er syltynt. Man trenger ikke å være Einstein for å skjønne at det er vanskelig å slippe gjennom nåløyet. Så derfor er tusen kroner spørsmålet, hvorfor gidder jeg å bruke så mye energi på noe som kanskje ikke fører noen vei?

Hvorfor gidde å lide seg gjennom lange ventetider, opp til flere uker, vente på en telefon/ brev som kanskje aldri dukker opp? Hvorfor sende inn på nytt når man allerede har fått en refusjon?  Det er som å legge hode på en hoggestabbe, og nesten be om å bli knust sønder og sammen hver eneste gang. For sjansen for å slå igjennom er minimal. Det er nesten større sjanse for å vinne lotto eller dø i en flyulykke. Bedreviterne sier at dette bør jeg skjønne, fordi du har ikke nubbesjans så lenge du ikke heter Jo Nesbø eller rosablogger(dot)com. Derfor er det egentlig bare å  gå og legge seg i en grøft og legge ballen dø en gang for alle.

Hvis jeg hadde brukt all denne energien på noe annet, som for eksempel husarbeid, da hadde jeg hatt skinnende rent hus til en hver tid. Eller hagearbeid, (vår hage ser ut som, eller for å sitere min mor; den verste hagen i hele Norge) da hadde kanskje hagen vår sett ut som den vakreste botaniske hagen i landet. Jeg kunne til og med valgt å løpe maraton. Kan ikke huske å ha løpt andre steder enn de siste meterne for å rekke bussen siden gymtimene på videregående. Jeg ville ha klart det, hvis jeg la så mye energi som jeg legger i skrivingen. Jeg er ganske sikker på at jeg hadde nådd mål, hvis jeg ikke hadde dødd av hjerteinfarkt.

Lista er lang, det er mye jeg kunne gjort for å sikre suksess, men saken er, ingen av de tingene gjør meg lykkelig!

Jeg har famlet i blinde så lenge for å finne mitt kall her i livet.  Jeg har aldri villet noe så mye som jeg vil dette. Når jeg skriver så glemmer jeg alt annet, tiden flyr av gårde uten at jeg merker det. Alt annet blir meningsløst. Jeg får energi og en glede jeg ikke trodde var mulig. Jeg er derfor bare nødt til å følge drømmen. Jeg kan ikke la den ligge igjen, for livet føles tomt uten å kunne skrive. Det høres veldig klisjeaktig ut, men hele livet har jeg følt at jeg ikke har blitt noe. Jeg har ikke kunnet noe. Jeg har ikke ville bli noe. Jeg har fortrengt skrivetrangen, fordi jeg alltid har fått høre at det ikke er mulig å bli forfatter.

Kanskje folk har rett, kanskje det er umulig, men jeg må prøve. Det er det jeg kan og vil. Uten å skrive er jeg ingenting. Det er kanskje tortur å vente på forlag som skal svare, det er tortur å få nei etter nei, men det blir barnemat i forhold til hva jeg skulle gjort uten skrivingen. Derfor er blodet, svetten og tårene verdt det, når jeg tenker på hvor ulykkelig og hvor mye jeg ville angret hvis jeg ikke fulgte drømmen og det jeg vil aller mest her i livet. Jeg kommer til å lykkes, for akkurat nå har jeg ingenting å tape i forhold til det jeg taper hvis jeg ikke prøver!

 

Reklamer

Litt av hvert om manuset mitt

  

Ja, jeg lovet dere å skrive litt om handlingen i prosjektet mitt. Jeg har både gledet meg og gruet meg litt til det, fordi det er litt vanskelig å oppsummere handlingen i få ord syns jeg. Når folk har spurt meg hva manuset mitt handler om, så har jeg kommet inn på det og ramset opp flere tematikker, men kanskje ikke gitt en helhetlig beskrivelse som har gjort at folk har lyst til å lese akkurat den boka. Hvis boka kommer ut, så vet jeg at jeg må skrive en fengende tekst som skal stå på baksiden av boka, slik at folk har lyst til å lese den umiddelbart. Det er utfordrende. Men jeg har gjort så mye «ut av komfortsonen» i det siste, at jeg må bare hoppe i det også.

Helt siden jeg fikk ideen om dette manuset har jeg hatt noen klare visjoner og målsettinger. Som noen av dere vet, er jeg ingen lesehest, men når den rette boka dukker opp, så liker jeg å lese og kan bli så oppslukt av den boka at jeg leser den ut på en dag. Jeg vet om flere som er som meg, som kvier seg for tunge litterære verk, men liker «lette»underholdende bøker. Med lette bøker, mener jeg ikke at det ikke er noe innhold, men som man kan kose seg med, uten å tenke altfor mye, men som likevel gjør noe ved deg, som fenger deg, engasjerer deg eller rører deg. Det er en sånn type bok jeg ville skrive, om dere skjønner hva jeg mener.

Jeg hadde også lyst til å berøre temaer som er viktige for meg å belyse, og jeg vil gjøre det med humor, samtidig som man skjønner de alvorlige budskapene i manuset. Ellers så er dette en skjønnlitterær tekst.

Nå har jeg kanskje gått rundt grøten lenge nok, kanskje jeg skal komme til litt av handlingen uten å røpe for mye. Det er kanskje en kunst i seg selv, å lage en teaser som ikke sier for mye, men som likevel sier nok til at interessen blir vekket.

Dette manuset handler om Nina Lunde som er 25 år og redd for å dø alene uten å ha funnet den store kjærligheten. Hun er ensom og tenker at verden er som på Facebook hvor alt er perfekt og alle har et liv. Plutselig en dag får hun en fot innenfor det livet hun mener er perfekt, men er alt like bra som det ser ut som på overflaten? Blir hun lykkelig av å være del av denne verden hun har strebet så lenge etter? Like mye som det handler om å finne den store kjærligheten, så handler dette manuset om å ikke få til alt her i livet. Jeg tror dette er et manus flere kan kjenne seg igjen i og gjør at man har lyst til å heie på hovedpersonen Nina.

Som nevnt tidligere har jeg både hatt manusutvikling hos Forfatterskolen og fått et par andre pilotlesere til å lese manuset. Folk mener at dette manuset har potensiale og har også fått tilbakemeldinger på at dette manuset er «litt Bridget Jones» på norsk. Det ene forlaget jeg fikk konsulentuttalelse fra likte manuset mitt godt, og mente at jeg har en god penn, men nådde som sagt ikke helt opp. Jeg håper inderlig at dette manuset blir bok i stive permer en dag snart, for jeg har virkelig trua at dette manuset er bra. Jeg er vanligvis ikke så selvsikker og tror alltid at ting ikke er bra nok, men jeg mener at jeg har fått det til og håper at forlagene snart får øynene opp for manuset mitt snart og gir meg en sjanse.

Denne prosessen er alt, jeg har omtrent revet av meg håret i frustrasjon, grått noen skvetter, bedt til høyere makter, gledet meg og engasjert meg. Foreløpig har denne skrivingen vært hemmelig, og er det for de aller fleste ennå, men for de jeg har fortalt det til, de har vært så positive til det. Jeg har fått så mye støtte fra gode herlige mennesker, og det hjelper i tunge stunder hvor refusjonene omtrent har haglet inn. Med tiden som har vært føler jeg egentlig bare at pågangsmotet og staheten vokser, dette skal jeg klare, fordi jeg har endelig funnet mitt kall, det jeg kan og vil, og det er få ting som gir meg så mye glede som dette, derfor kan jeg ikke gi meg nå!

Så jeg håper om ikke altfor lenge jeg kan skrive på denne bloggen; løp og kjøp 🙂 Foreløpig en flyktig liten drøm, men alt er mulig har jeg lært!