Hva inspirerer meg til å skrive?

heidispath.jpg

Folk har spurt meg hva som inspirerer meg til å skrive, siden jeg ikke leser så mange bøker selv. Jeg blir ofte spurt om det med negativt tonefall, fordi i manges øyne kan man ikke bli forfatter uten å lese bøker selv. Og i hvert fall ikke en god forfatter. Det er mulig jeg er dødsdømt som forfatter, og kan like godt gi opp.

Så hvorfor skriver jeg? Det er fordi jeg har det inni meg. Det er ikke jeg som selv har valgt det, men det er skrivingen som har valgt meg. Jeg skulle gjerne valgt å bli noe mer sikkert, noe som garantert vil gi meg penger i kassa og som jeg brenner for. Jeg har gått i tjue år uten å vite hvem jeg er og hatt en indre uro over å aldri ha funnet ut av hvem jeg er eller hva jeg vil med livet mitt. Det var først da jeg begynte å skrive at jeg fant roen, det har endret meg og jeg kan endelig si at jeg har funnet meg selv. Det høres ut som en klisjé, men det betyr ikke at det ikke er sant.

Det er flere ting som gir meg inspirasjon til å skrive. Jeg elsker en god film, og det har jeg alltid gjort. Jeg husker da jeg var liten så satt jeg på rommet mitt og skrev dialoger. Jeg så for meg scener og skrev ned hva de sa til hverandre. Hjemme har jeg hylla full av filmer. Jeg ser ikke de typiske blokkbuster- filmene, har blant annet ikke sett en eneste James Bond film. Selv om jeg liker en god romantisk jentekomedie, så er hylla full av fremmedspråklige filmer (Non- english) og litt sære filmer. Jeg liker spesielt filmer som kryper under huden på deg, og som man ikke glemmer. Selv om det er filmer jeg skulle ønske jeg aldri hadde sett, fordi de sitter ved meg ennå som et mareritt jeg ikke klarer å gi slipp på.

Et eksempel på det er den tyske filmen Michael. Det er en av de beste og verste filmene jeg noensinne har sett. Jeg skulle ønske jeg ikke hadde sett den, men samtidig gav det meg en vekker at det kanskje finnes et hjem i nabolaget hvor de skjuler et barn innestengt i en kjeller. For vet man hva som skjuler seg bak gardinene til folk og naboens fine velstelte hage?!

En annen ting som inspirerer meg er folk. Noen spør meg hvorfor jeg ikke kan lese en god bok på toget eller når jeg sitter på en cafe. Jeg har alltid tenkt; fordi jeg går glipp av livet. Jeg observerer folk. Hører på folk som snakker. Hva de sier. Tenker på hva de skal etter at de for eksempel har gått av toget. Jeg ser på hva folk har på seg og hvordan de beveger seg. Jeg kan også sitte og tenke på hva slags liv den mystiske mannen med flosshatt har. Kanskje han er aksjemegler på dagtid, og bankraner på kveldstid. Jeg bruker også tid på å analysere både folk jeg kjenner og folk jeg ikke kjenner. Hva skjuler seg bak fasaden til folk. Og det er viktig for meg å forstå mennesker, og tar som regel aldri feil av menneskers førsteinntrykk. Jeg tror ikke noe på at noen mennesker er tvers gjennom gode eller tvers gjennom onde. Alle har gode og dårlige sider. Og er alltid opptatt av å finne ut hvorfor folk er som de er.

Jeg blir også inspirert av å reise. Å komme til nye steder. Føle atmosfæren. Oppdage nye lukter. Gå seg vill i smale gater. Smake på nye matretter. Observere folk. Høre på andre folks språk selv om jeg ikke skjønner bæret, men kan likevel lære mye av kroppsspråket til folk. Lære om kulturforskjeller. Føle kulturforskjellene på kroppen. Føle at man lever når man bare er og kan suge til seg nye inntrykk på helt ukjente steder.

Til slutt kan jeg si at jeg blir inspirert av folk som tør å leve ut sine drømmer. Folk som trosser fordommer, jantelov og det folk synser og mener. Folk som er litt kjerringa mot strømmen. Det er sånn jeg vil leve livet mitt, fryktløs! Jeg vil heller angre for ting jeg har gjort, enn ting jeg aldri har gjort, fordi livet er for kort. Det finnes sikkert 1000 grunner til at man ikke bør gjøre en ting, men for en som vil noe, så trosser man de 1000 grunnene og bare gjør det! For ellers kommer man ingen vei. Og jeg tørr også å påstå at da vil man det ikke nok! De 1000 grunnene er som regel bare unnskyldninger fordi man ikke tør. Jeg vil ikke leve livet mitt basert på frykt. Det har jeg gjort alt for lenge, har vært så redd for og mislykkes og så redd for hva andre mener at det har hemmet meg. Det har ikke ført meg noen steder. Annet enn å stå på stedets hvil og vært frustrert over livet. Jeg føler meg av og til som et avvik fordi jeg tenker annerledes enn mange andre, og hadde jeg hørt på alle andre, så hadde det aldri blitt bok. Folk kan mene hva de vil om det, men det jeg kan si er at jeg er stolt over å ha trosset frykten og jeg kan i det minste også si I did it!

i-survived-copy

 

Hva inspirerer deg til å gjøre det du brenner for og/eller drømmer om?

 

Følg meg gjerne på Facebook!

Reklamer

Den lange ventetiden

Som noen vet så har jeg skrevet bok og har sendt manuset mitt inn til forlag. Ventetiden er nesten uutholdelig. De fleste forlagene har en ventetid på 4-8 uker. Det er lang tid å vente. Selv om jeg realistisk tenker at boka blir refusert, har jeg likevel et håp om at noen skal se hvor bra denne boka er og kaster seg over telefonen for å overbringe den gode nyheten. I begynnelsen tok den godtroende naiviteten over, jeg skvatt hver gang telefonen ringte, jeg sjekket mail oftere enn før og spamboksen hadde jeg full oversikt over til enhver tid. Tiden begynte å gå, ingen telefoner eller mail. Jeg måtte innse realiteten, dette kom ikke til å gå min vei og ganske riktig dukket refusjonsbrevene opp. Som ventet. Likevel ble jeg en smule skuffet.

«Hva er det jeg egentlig driver med?» tenkte jeg. Jeg som vanligvis ikke tar sjanser. Jeg som er livredd for å mislykkes. Jeg har ikke akkurat tatt på meg den letteste oppgaven. Jeg vet, nåløyet er syltynt og jeg går rundt med en frykt at jeg er litt for brei. Hva om dette fører til ingenting? Egentlig burde jeg gi meg mens leken er god, for er det verdt blod, svette og tårer?

Jeg vet ikke hva som driver meg. Statistikken er klar; av 6000 innsendte manus blir 10-15 bøker til bok. Hva får jeg til å tro at mitt manus er bra nok? Jeg vet rett og slett ikke, kanskje jeg har blitt gal. Selvtilliten har plutselig gått rett til værs. Jeg har trua. Dette skal jeg klare. Boka skal ut. Jeg vet at jeg har en urokkelig stahet, men om boka skal ut er jo ikke bare opp til meg, men jeg har bestemt meg; jeg gir meg aldri.
Jeg skal sende inn manuset mitt på nytt gang etter gang til forlagene blir så lei at de får lyst til å spy når de ser navnet mitt.

Jeg vet at jeg har et bra manus. Det har jeg fått bekreftelse fra flere. For jeg har latt andre lese manuset mitt. Så det er ikke som med Idol at jeg bare venter på at noen skal fortelle meg med myk stemme at det jeg skriver er crap. Jeg kan faktisk skrive. Det er det som er det rare, jeg vet ikke hvor denne selvtilliten kommer fra og heller at jeg tør å skrive om det, for jeg er jo egentlig Jantes besteste venn i hele verden. Hele livet har jeg trodd at jeg ikke kan eller er bra nok. Jeg tror også det handler om hvis jeg klarer dette, så er jeg bra nok. Jeg har klart det. Jeg har blitt noe.

Fallhøyden er stor, jeg vet det. Det kan være at jeg må spise mine ord og på et tispunkt gå videre, men akkurat nå velger jeg å la naiviteten gå foran. Jeg har trua og vil strekke meg langt for å nå mine mål.

Den siste tiden har jeg pusset på manuset og skjønner hvorfor det ble refusert, jeg sendte det nok inn litt for tidlig, men samtidig var det steg på veien. Jeg angrer ingenting. Nå har jeg sendt manuset inn på nytt. En ny ventetid har startet. En evig runddans. Denne gangen venter jeg nok ikke på at telefonen skal ringe, men et ørlite håp innerst inne har jeg likevel. I mellomtiden får jeg trøste meg med at de aller fleste kjente forfattere har blitt refusert opp til flere ganger og lever etter mottoet; en proff forfatter er en amatør som aldri gav seg». Heia meg!