Med blanke ark…

blank page

Mitt nye liv er snart i ferd med å ta form. Et kapittel i livet er snart over og hvor jeg er i ferd med å sette det siste punktum. I det nye kapitlet som kommer er det ingen skrift, bare blanke sider. Det er opp til meg å fylle de opp etter hvert.

Som med hver nye historie er det vanskelig å skrive de første ordene, de første setningene. Jeg står allerede fast før jeg har begynt. Tidligere i livet når gamle epoker har sluttet og nye har trådd til, har bøkene som regel hatt en mal, en oppskrift jeg kan gå etter, men denne gangen mangler alt. Det er opp til meg, for jeg har tatt en «leap of faith».

Noen vil si at det er galskap. Jeg tenker også at det er galskap. For boken fylles ikke av seg selv. Det er opp til meg å starte på den. Fylle sidene. Skrive rettledningen. Det er skremmende, for hjernen kjenner ikke igjen mønsteret. Det er ikke noe som er innlært. Jeg må trå stien selv, helt fra start, som om jeg er en baby som skal lære å gå på nytt. Denne gangen annerledes enn mange andre ville gjort. Uten støtte. Uten sikkerhetsnett som er der når jeg faller. Ingen puter. Kun meg selv.

Noen spurte meg for en stund siden hva jeg gjør om fem år. Det er tusen kroner spørsmålet. Hva gjør du om fem år? Jeg har prøvd å tenke på det. Det er noen klare svar, jeg har passert det magiske 40 tallet, men ser på meg selv fortsatt som 20, begge ungene går på skolen og Trump har forhåpentligvis ikke blitt gjenvalgt som president. Men bortsett fra det er både boka og krystallkula blank. Jeg kan ende opp hvor som helst.

maal

Jeg har noen visjoner. Drømmer. Og mål. Men som jeg har lært tidligere i livet, så går ikke livet på en rett linje, hvor det bare er å spasere fra A til Å rett inn i målet som en søndagstur i skogen. Dette er mer som å bestige Mount Everest uten å vite hvordan. Uten å vite om jeg har utholdenheten når det butter, staheten til å fortsette og viljen til å gjennomføre. I bakhodet ligger frykten for hva som gjemmer seg bak neste sving.

Et valg er tatt og jeg må stå for det. Nå i disse dager starter resten av mitt liv, det er dette jeg vil fokusere på i bloggen min framover, når et ord er skrevet, en hel setning er fullført. Det kommer til å ta tid, for akkurat nå stirrer jeg på den tomme siden, blar utover boka som har 256 ulinjerte blanke sider som det er opp til meg å fylle opp. Det er nervepirrende og spennende, men jeg er klar til å ta på meg sikkerhetsbeltet, for å ta fatt på denne lange reisen. Det er bare å nyte oppturer og nedturer. Det blir sikkert ikke helt som jeg har tenkt. Men: I’m in it to win it!

I dag er det 24.05.2017, og planlegger å se tilbake til dette innlegget om 1 år, 2 år, 3 år, 4 år og 5 år. Hvor er jeg om 5 år, det magiske tallet? Hvor tror du at du befinner deg om fem år?

~

Følg meg gjerne på forfattersiden min på Facebook

 

Reklamer

På toppen av verdenen

heidisbilde

Det startet med tjue sider. Høsten 2015. Noen har allerede vært med meg fra da. Jeg vet ikke hvem det var, men de leste mine tjue sider og jeg fikk gode tilbakemeldinger. Det var da det startet. Denne reisen som jeg er ute på nå.

Jeg har alltid drømt om å skrive bok, og trodde ikke at det var mulig. Hadde noen spurt meg for et par år siden at jeg skulle gi ut bok så ville jeg trodd at de var gale.

For noen hadde det sikkert vært en enkel prosess. Nå snakker jeg ikke om selve skriveprosessen, fordi for de aller fleste som skriver bok så er det hardt arbeid, blod, svette og tårer som ligger bak. Men selve prosessen med å si høyt til verdenen at man har skrevet bok. Fra å ligge godt gjemt inne i skallet mitt til å komme ut og fått følgere som jeg ikke kjenner personlig er stort for meg. For det er folk som kjenner meg som den stille rare keitete jenta som ingen ser eller legger merke til. Jeg har kommet en lang vei siden den gang.

Det er ingen enkel prosess som er gjort over natten. Det har gått gradvis. Mye av æren går til de fine menneskene i forfatterskolens skriveforum. De har støttet, gitt meg trua på egen skriving og noen har fulgt meg fra starten. Kurven har gått til værs. Med tiden har jeg fått troen på meg selv og skrivingen min.

Det føles egentlig ut som denne reisen er på vei mot slutten. Kanskje fordi det har vært en lettelse å bli ferdig. Det er jo egentlig nå det starter. For boka har først gått i trykken nå og er snart klar for nye eiere.

Selv om det hele føles som en stor opptur hvor alt er fryd og gammen, så har det vært en litt tung jul. Angsten for å mislykkes har ruvet i bakhodet. For meg er det stort, men da jeg kikket på artikkelen «årets nye debutanter» og jeg visste godt at jeg ikke var på listen, så tenkte jeg umiddelbart at dette var verken stort nok eller bra nok. Selv om jeg egentlig aldri har hatt ambisjoner om å stå på en slik liste. De virket så mye flinkere og bedre enn meg. Jeg hadde lyst til å angre meg, si nei og hvem hadde vel merket om jeg kastet alle mine eksemplarer i containeren en stille natt og latt som ingen verdens ting. Hvem ville merket? Jeg var jo ingen.

Heldigvis kom jeg på bedre tanker. Og jeg vet hvis jeg hadde sagt det høyt til noen, så hadde de sagt at dette er tull og jeg må ta meg sammen. For meg handler ikke bokprosjektet om å komme på lister eller få anmeldelser (Selv om det også er stort). For meg har dette vært en lang vei mot toppen av Mount Everest. Det har i hvert fall følt litt sånn ut (og har postet denne før, men fortsatt like aktuell):

maal

Fra å være en anonym sjel uten mening med livet og alltid hatt følelsen av at noe har manglet- til å skrive en åpen blogg/ gi ut en bok og blottlegge sjela mi for hele verden, så er boka beviset på at jeg endelig har nådd toppen. Det er stort. Nå sitter jeg nesten her med tårer i øyekroken, for jeg har innsett hvor stort det er. Jeg har turt å gjøre det. Det var mitt valg. Og det vil alltid være et symbol på hvordan jeg har kommet ut av skallet mitt og fulgt drømmen jeg har hatt lenge. For meg er dette starten, og jeg ville ikke hatt det noe annerledes.

Fra nå av skal jeg glede meg til lanseringen. Det blir stort. Uansett utfallet av hvordan boka blir mottatt så har jeg vunnet! For jeg har nådd toppen av mitt mål- jeg har kommet hjem.

Takk til alle som har vært en del av denne reisen. Den stopper ikke her, og gleder meg til å fortsette sammen med dere!

~ Følg meg gjerne på forfattersiden min: facebook.com/heidiraae1