Jeg spår 2017

selfie

Nytt år, nye muligheter! Det nærmer seg slutten på nok et år, og hvert eneste år i tradisjonens tro reflekterer jeg rundt året som kommer. I år tenkte jeg at jeg skulle dele mine tanker for neste år med dere.

Romjulen for meg er hellig. Det er ingen andre dager i løpet av året det er lov til å tasse rundt i pysjen halve dagen, spise julekonfekt og julekaker som står framme til alle døgnets tider, og se julefilmer på tv til man blir firkantet i øynene. Det skjer ikke så mye annet enn at man bare kan kose seg. Det er litt midt i mellom stadiet, mens man venter på nytt år. Selv om tankene er satt i slow motion modus, så begynner tankene så vidt å virre rundt nyttårsforsettene.

Det er jo nytt år, og nye muligheter for alt. Jeg kan spise sunnere, bruke mindre penger og spare mer. Etter all julematen og godteriet som er konsumert i løpet av jula er ikke det urealistiske ting å ha på listen. Derimot, trening er nok ikke vits i å sette på lista nå heller, for jeg har ikke vært i nærheten av et treningssenter de 10 siste årene, så det er nok lite sannsynlig at jeg plutselig skulle få ånden over meg til neste år.

Jeg kikker inn i «magic8 ballen»og spår følgende for året 2017.

Nyttårsaften er over på et blunk, og plutselig er det januar. Man innser at det er et helt år til neste jul når man litt vemodig rydder vekk julen og støvsuger siste rest av juletreet som har drysset utover hele stuegulvet som takk for at det ble brukt som stativ for glitter- og julekulehelvete.

Når jula er ryddet ut av huset, starter jeg alltid året med friskt mot. Jeg skreller poteter og knasker gulrøtter. Dette går som det suser. Jeg bruker heller ingen penger og er stolt over at jeg ikke lar meg rive med av januarsalget. Det er kanskje fordi jeg er seint ute, for i klesbutikkene er det alltid bare størrelsene 34 og 44 som henger igjen på stativet. Selv om jeg skulle ønske at jeg kunne skvise meg inn i størrelse 34, så har dessverre det toget gått for lenge siden.

Januar er lik regninger. Alle regningene renner inn. Jeg sjekker kontoen min. Bunnskrapt. Det skulle ikke vært lov å sende ut regninger i januar. Jeg skulle nok kjøpt litt mindre julemat og julegaver før jul.

Årets første lønn er som regel sånn ca to uker unna, og det positive med det er jo at jeg ikke får brukt penger på noenting. Jeg sitter inne i kulda,- det regner og snør sideveis og jeg lengter etter å bruke penger jeg ikke har; så er det lett å gå i skapene, og det er alltid noe julegodteri og kaker igjen fra jula. Det skader ikke å ta litt. Ordet «litt» finnes ikke i godteriverdenen, så man ender selvfølgelig opp med å spise opp alt. Der sitter man som en overspist hvetebolle- har brutt nyttårsforsettet om å spise sunt et par dager utpå nyåret og føler seg ikke akkurat veldig høy i hatten. Spesielt ikke når jeg kikker gjennom nettavisene hvor den ene artikkelen etter den andre popper opp med gode råd om hvordan man skal få en sunnere livsstil, hvordan kvitte seg med søtsuget og hvordan bli kvitt de ekstra julekiloene. Dårlig gjort å proppe avisene fulle av kaker, konfekt og godteri før jul, for å så straffe deg hardt etterpå med å gi deg dårlig samvittighet. Det skulle ikke vært lov. Ja ja, så gikk det forsettet til dundas, men tror jeg klarte å holde ut litt lenger i år enn i fjor på samme tid.

Å bruke mindre penger fungerer så lenge kontoen er bunnskrapt. Selv etter lønna kommer inn på konto går de fleste pengene rett ut igjen på regninger. Det er ikke før i februar at det jevner seg litt ut økonomisk. Men så kommer Valentine’s day, påske, 17. mai, bursdager på løpende bånd utover våren, og pengene renner ut igjen. Må bare kjøpe litt sjokolade til gubben på Valentine’s day, jentungen må få det hun ønsker seg aller mest her i verden på bursdagen sin, ungene må få påskeegg av påskeharen til påske, og de må ha nye antrekk til 17. mai, siden finstasen fra i fjor er tre størrelser for små. Kan ikke disse barna bare slutte å vokse i høyden eller i hvert fall holde igjen litt på høyden til de kan betale for tingene sine selv.

Utpå vårparten kjemper løvetannen seg opp fra asfalten en gang tidlig april, og man får tre skyfrie dager på rad, så tror man at sommeren er kommet. Man finner fram shortsen og gjør seg klar for årets første utepils og grilling. Når pølsa sneier grillen, kan man banne på at det skyer over og vinteren bare må komme en siste gang. Og enda en gang til før våren kan slippe til sånn i midten av juni engang.

Plutselig er det sommer. Skoleslutt. Det er spådd regn i hele sommer, og panikken brer seg over at man ikke har fått somlet seg til å kjøpe årets sydentur ennå, og prisene øker bare man blunker med øynene. Ja så blir det en overpriset sydentur i år også, men alt for å slippe regnet i julimåned hjemme i Norge, ikke sant?

Høsten gjør altfor raskt innrykk. Hvor ble sommeren av? Jeg skulle ha slikket mer sol, sittet mer på verandaen med vinglasset i hånda, klagd mindre på norsk regnsommer, plukket årets bærfangst… Ja ja, til neste år, kanskje…

På samme tid som valget 2017, dukker julemarsipan, pepperkaker og julebrus opp i butikkene. Det er jo faen meg 3 måneder til jul. Folk på Facebook boikotter og fordømmer. Likevel forsvinner julevarene fra butikkene som hakka møkk på magisk vis siden halve Norge nekter å kjøpe det. Folk blir drittlei av valgflesk og politikere som lover gull og grønne skoger til de blir blå i ansiktene sine. Uansett hvem som vinner, så kommer det en dag i morgen. Vi vil derfor heller krangle om det heter mandariner eller klementiner og om pepperkaker skal være med eller uten palmeolje.

Like før det er jul igjen kommer årets første snøfall. Det blir kaos. Og alle blir like sjokkerte over at vinteren kommer. Folk som bor lenger nord enn Lillestrøm ler av oss østlendinger som verken tåler vind eller vær. De eneste som jubler er ungene som aker på rumpeakebrett ned skråningen hvor det er tre snøflak igjen og akebrettene blir skrapt opp av ugresset som presser seg gjennom.

Vips, før man vet ord av det, så har året gått, og det er jul igjen. Altfor mye usunn mat og godteri er igjen spist, altfor mye penger er brukt på julegaver og ett nytt år er ikke langt unna igjen. Jeg griner ikke av den grunn, det har vært et godt år, tiltross for alt for mange irritasjoner om været, politikere som ikke holder sine løfter, folk som dør av krig, sult og naturkatastrofer osv. Det er jævla trist, men dessverre intet nytt.

Og så sitter jeg der igjen og ser over mine nyttårsforsetter for neste år igjen. Og sånn går nå årene, mens jeg er like ung og ser nok litt yngre nå enn sist jul. Den selfien på toppen av denne bloggposten; jeg kan love deg en ting; det blir den eneste ever!

Godt nyttår!

Følg gjerne denne frua på facebook: Heidis forfatterside

 

 

Reklamer