Nytt år, nye muligheter

newbeginnings

De fleste starter nytt år ved årsskifte. Jeg regner nytt år fra august. I hvert fall uoffisielt. Det er da jeg ser tilbake på det siste året, og ser framover mot nye utfordringer.

Året 2015/2016 har bestått av oppturer og nedturer. For å oppsummere året kjapt, startet året 2015 med barnehagestart for minstemann. Mammahjertet vrir seg ennå av den tøffe oppstarten, men det gikk heldigvis bedre etter hvert. Jeg vendte nesa tilbake til jobb etter lang permisjon for å miste jobben en måned senere. Det var tøft, men det var da jeg fant veien til Forfatterskolen som reddet meg fra å gå ned i kjelleren. Jeg satt der på bar bakke, hadde blitt «naver» og visste ikke hva jeg skulle gjøre med livet mitt. Det var da jeg fant igjen gleden med å skrive. Jeg skrev fra morgen til kveld hver eneste dag i tre måneder. Det ble det bok av.

Hvis noen hadde fortalt meg i august i fjor at jeg skulle ha en ferdigskrevet bok i år, og også hatt et håp om å gi den ut, så hadde jeg ledd av dem. Jeg aner ikke hvor motet kommer fra. Vanligvis er jeg ganske beskjeden når det kommer til egne prestasjoner. Det er lettere for meg å prate meg selv ned enn opp, men bokprosjektet mitt har jeg faktisk trua på. Jeg har faktisk mistet tellingen for hvor mange ganger jeg har blitt refusert. Kanskje fordi jeg river refusjonene i fillebiter og sletter mailer med refusjoner fortløpende. Akkurat som de ikke fant sted eller eksisterer. Jeg har tatt vare på konsulentuttalelsene mine, men leser bare de gode om igjen. For det er grense for hva man skal lide seg gjennom også.

Det som er rart, hvis jeg hadde fått andre avvisninger, for eksempel hvis jeg skulle ha prøvd å sjekke opp en fyr, og han hadde sagt nei, så hadde jeg ikke prøvd meg igjen og igjen. Jeg hadde tatt et hint og tenkt at dette ikke er noe for meg. Jeg tror neppe det hadde funket å farge håret, forstørret puppene eller skiftet stil for å fange han på kroken. Selv om det hadde vært en forbedret versjon av meg selv. Dette prosjektet er det annerledes med. For selv om jeg har fått mange nei, så har jeg fortsatt trua på boken. Kanskje jeg er blottet for selvinnsikt eller er fanget av total naivitet. Jeg vet ikke hva det er. Selv etter så mange avslag, så tror jeg fortsatt at mitt manus har noe for seg. Det er galskap, jeg er helt klar over det selv!

Det er vel egentlig mye av hva det forrige året har handlet om for meg. Det høres ut som det er alt jeg har gjort, men familien har gått først. Ungene går alltid først, og det er ikke mye av deres tid jeg har ofret til skriving. Det fører selvfølgelig til en del frustrasjon for å aldri bli ordentlig ferdig med prosjektet. Det er derfor det går i sneglefart. I tillegg så har jeg også prioritert sosialt liv. Å treffe venner og folk med samme interesser som meg er viktig. Jeg har også faktisk hatt en jobb siden januar. Det var stor overgang fra å skrive daglig til å bli dratt inn i A4 hjulet hvor rutinene går rundt og rundt i det uendelige. Et liv som stamper i rutiner og hverdagstress.

Det er vel dit jeg har kommet nå. Om bare noen uker begynner datteren min på skolen. Det er høst. Jeg har hatt skrivepause i hele sommer, med unntak av noen blogginnlegg. Det har vært deilig. Ellers har jeg tatt noen valg som vil prege høsten. Foreløpig velger jeg å holde disse planene hemmelig, men den som henger med får se. Det blir en spennende høst, selv om jeg snart blir dratt inn i hjulet igjen og kvier meg. Det skulle vært sommer litt til. Men ingenting varer evig, og det er derfor bare å si godt nytt år!

Hva er deres planer for høsten? Eller hvor ser du deg selv om et år fra nå?

Jeg er på facebook

Reklamer

Det går i sneglefart

image

Etter at jeg fikk en konsulentuttalelse fra et forlag for noen uker siden, så stoppet det litt opp. Jeg visste at det var ting jeg måtte fikse på, men jeg visste ikke nøyaktig hva, og har famlet rundt i blinde.

Den siste tiden har jeg heller ikke funnet tiden til å skrive. Mye av tiden går med til jobb og barn. Barna legger seg relativt tidlig, men finner ikke helt roen. Jeg har åpnet opp pc’en, men finner ut at jeg plutselig må tømme oppvaskmaskinen eller henge opp klær. Husker veldig godt tilbake fra eksamenslesing at det var akkurat sånn jeg holdt på. Husarbeid blir noe jeg gjør for å utsette det jeg bør gjøre. Når jeg kommer tilbake til pc’en er jeg trøtt som en strømpe. Jeg tvinger meg selv til å skrive noen ord, samtidig som øynene bare glir igjen. Roen er borte. Jeg sjekker Facebook for siste oppdateringer og må bare sjekke de siste kommentarene på Instagram. Jeg er også nødt til å gå gjennom dagens nettaviser for å se om verden rundt meg fortsatt eksisterer. Plutselig har tida gått unna og må få meg litt søvn for å mestre morgendagens samme rutiner. En evig runddans.

Døgnet har ikke nok timer. Jeg vil så gjerne skrive, finne tid og selv på de dagene jeg føler jeg at jeg har overskudd og tid til overs til å skrive, så får jeg ikke brukt mer enn et par timer i døgnet oppstykket. Det blir litt skriving på toget på vei fram og tilbake inn til Oslo, men det er begrenset hvor mye jeg får skrevet på mobiltelefonen. Jeg kunne sikkert tatt med meg laptopen, men alle som har sittet på tog i rushen vet at man blir sittende som en skviset mygg. Ellers blir det kanskje en time på kvelden etter at unger er lagt og husarbeid tatt unna.

Heldigvis famler jeg ikke i blinde lenger. Jeg var kommet til det stadiet at jeg måtte få hjelp til å komme videre i løypa.

Jeg kom i snakk med en dyktig fyr for en stund siden. Han kom i grevens tid. Det var akkurat som han var sendt fra oven. Han har erfaring med å lese manus og ville lese manuset mitt. Det var som å få en gave servert rett i fanget. Jeg var forberedt på at det var en del å pirke bort på, men redselen for at manuset ville passe bedre som flammer i peisen enn bokform var abslutt til stede.
Heldigvis gikk det bedre enn fryktet. Jeg fikk noen konstruktive tilbakemeldinger. Har allerede slettet et helt kapittel. Det svei, men var nødvendig. Ellers blir det en god del jobbing med å forbedre manuset.

I tillegg til å finne tid til å finpusse manuset, må jeg prøve å finne «det lille ekstra». Siste tilbakemelding fra et forlag var at alt var fint og flott, men manglet «det lille ekstra», den berømte X-faktoren. Er det noe man har? Eller er det noe man får? Sånne ting kommer ikke over natta, så det tar tid det også.

Jeg håper å bli ferdig før sommeren. Det kan ta lenger tid. Det tar tid å gnikke på manuset. Det spørs hvor mye jeg får gjort når jeg aldri finner tida. En time her og en time der. Alt drar og monner, men det går i sneglefart.

Hvis dere lurer på hvordan jeg får tid til å blogge? Vel, det er en av tidtyvene som tar tiden bort fra manuset. En av de hyggeligere tidtyvene. Mange av innleggene blir produsert fra mobilen på toget fram og tilbake til jobb.

Hvordan finner dere andre tid til å skrive eller gjøre de tingene dere har lyst til i en ellers hektisk hverdag hvor tiden ikke strekker til?

Heidi på Facebook

Tilbakemeldinger som svir

veivalg

Aller først vil jeg bare si at jeg har vært så heldig at jeg har gjesteblogget på Forfatterskolen denne uken (lenke: Ikke gi deg)!

Å få tilbakemeldinger på manus er gull verdt. Det sies når man får en konsulentuttalelse fra et forlag er man nære og at det er under 10 prosent som er så heldig å få det. Jeg er virkelig takknemlig for at jeg allerede har fått to på kort tid.

Den største overraskelsen er at tilbakemeldingene jeg har fått er helt forskjellig fra hverandre. Den ene tilbakemeldingen gjorde at jeg omtrent lettet hundre meter over bakken og svevde høyt i lufta. Jeg tenkte at det var lys i tunnelen og at drømmen kanskje var i ferd med å gå i oppfyllelse snart. Den andre tilbakemeldingen knakk meg nesten litt sammen og fikk i et lite øyeblikk lyst til å gi opp. Jeg måtte gå inn i meg selv og tenke en gang til om det er verdt strevet og fortvilelsen dette medfører. For veien fram til målet har aldri virket så fjern som nå.

Etter en bedre middag ute med gode venner og vin og meldinger sendt fram og tilbake med gode støttespillere, bestemte jeg meg for at dette ikke skal knekke meg. Jeg har kommet for langt til å gi meg nå. Jeg tok mot til meg og leste den siste tilbakemeldingen en gang til. Jeg fant et par konkrete råd som jeg holder på å endre, men den største utfordringen gav meg et dilemma. De ville endre historien min til å bli en helt annen.

Jeg har hørt at man skal lytte til erfarne fjellfolk. De vet hva de snakker om og jeg har full respekt for dem. I utgangspunktet har jeg tenkt at jeg skal bøye meg i støvet og gjøre som de vil, fordi de vet best. Jeg er bare en naiv forfatterspire med altfor store drømmer. Det er derfor jeg er i tvil. Jeg må nå ta et valg, for jeg har to veier som skiller seg på midten. Skal jeg velge den trygge veien som kanskje fører strak vei fram til mål, eller skal jeg velge den usikre veien med fare for dødsfall og derfor aldri kommer meg helskinnet fram til mål.

Jeg vil i mål, men jeg har alltid har vært «flink pike»og vil gjøre det jeg får beskjed om, for jeg er jo helt fersk i dette spillet og vet egentlig ingenting. Likevel er det en del av meg som ikke vil føye meg. For hvis jeg føyer meg så blir det en helt annen historie. En helt annen stemme. Jeg vil ikke gjøre hva som helst for å bli utgitt, men jeg er i tvil, tenk om alle tenker det samme, at historien som jeg vil skrive ikke er god nok og at jeg bør lytte til de som skjønner seg på god litteratur. For hvis jeg velger å gå min vei, den usikre veien fram til mål, ikke fører fram, hva skal jeg gjøre da? Skal jeg snu eller skal jeg lytte til magefølelsen at dette en dag vil høste frukter, men kanskje på en helt annen måte enn jeg hadde tenkt? Jeg er derfor rådvill og famler litt i blinde akkurat nå.

Hva ville dere gjort? Del gjerne erfaringer!

Litt av hvert om manuset mitt

  

Ja, jeg lovet dere å skrive litt om handlingen i prosjektet mitt. Jeg har både gledet meg og gruet meg litt til det, fordi det er litt vanskelig å oppsummere handlingen i få ord syns jeg. Når folk har spurt meg hva manuset mitt handler om, så har jeg kommet inn på det og ramset opp flere tematikker, men kanskje ikke gitt en helhetlig beskrivelse som har gjort at folk har lyst til å lese akkurat den boka. Hvis boka kommer ut, så vet jeg at jeg må skrive en fengende tekst som skal stå på baksiden av boka, slik at folk har lyst til å lese den umiddelbart. Det er utfordrende. Men jeg har gjort så mye «ut av komfortsonen» i det siste, at jeg må bare hoppe i det også.

Helt siden jeg fikk ideen om dette manuset har jeg hatt noen klare visjoner og målsettinger. Som noen av dere vet, er jeg ingen lesehest, men når den rette boka dukker opp, så liker jeg å lese og kan bli så oppslukt av den boka at jeg leser den ut på en dag. Jeg vet om flere som er som meg, som kvier seg for tunge litterære verk, men liker «lette»underholdende bøker. Med lette bøker, mener jeg ikke at det ikke er noe innhold, men som man kan kose seg med, uten å tenke altfor mye, men som likevel gjør noe ved deg, som fenger deg, engasjerer deg eller rører deg. Det er en sånn type bok jeg ville skrive, om dere skjønner hva jeg mener.

Jeg hadde også lyst til å berøre temaer som er viktige for meg å belyse, og jeg vil gjøre det med humor, samtidig som man skjønner de alvorlige budskapene i manuset. Ellers så er dette en skjønnlitterær tekst.

Nå har jeg kanskje gått rundt grøten lenge nok, kanskje jeg skal komme til litt av handlingen uten å røpe for mye. Det er kanskje en kunst i seg selv, å lage en teaser som ikke sier for mye, men som likevel sier nok til at interessen blir vekket.

Dette manuset handler om Nina Lunde som er 25 år og redd for å dø alene uten å ha funnet den store kjærligheten. Hun er ensom og tenker at verden er som på Facebook hvor alt er perfekt og alle har et liv. Plutselig en dag får hun en fot innenfor det livet hun mener er perfekt, men er alt like bra som det ser ut som på overflaten? Blir hun lykkelig av å være del av denne verden hun har strebet så lenge etter? Like mye som det handler om å finne den store kjærligheten, så handler dette manuset om å ikke få til alt her i livet. Jeg tror dette er et manus flere kan kjenne seg igjen i og gjør at man har lyst til å heie på hovedpersonen Nina.

Som nevnt tidligere har jeg både hatt manusutvikling hos Forfatterskolen og fått et par andre pilotlesere til å lese manuset. Folk mener at dette manuset har potensiale og har også fått tilbakemeldinger på at dette manuset er «litt Bridget Jones» på norsk. Det ene forlaget jeg fikk konsulentuttalelse fra likte manuset mitt godt, og mente at jeg har en god penn, men nådde som sagt ikke helt opp. Jeg håper inderlig at dette manuset blir bok i stive permer en dag snart, for jeg har virkelig trua at dette manuset er bra. Jeg er vanligvis ikke så selvsikker og tror alltid at ting ikke er bra nok, men jeg mener at jeg har fått det til og håper at forlagene snart får øynene opp for manuset mitt snart og gir meg en sjanse.

Denne prosessen er alt, jeg har omtrent revet av meg håret i frustrasjon, grått noen skvetter, bedt til høyere makter, gledet meg og engasjert meg. Foreløpig har denne skrivingen vært hemmelig, og er det for de aller fleste ennå, men for de jeg har fortalt det til, de har vært så positive til det. Jeg har fått så mye støtte fra gode herlige mennesker, og det hjelper i tunge stunder hvor refusjonene omtrent har haglet inn. Med tiden som har vært føler jeg egentlig bare at pågangsmotet og staheten vokser, dette skal jeg klare, fordi jeg har endelig funnet mitt kall, det jeg kan og vil, og det er få ting som gir meg så mye glede som dette, derfor kan jeg ikke gi meg nå!

Så jeg håper om ikke altfor lenge jeg kan skrive på denne bloggen; løp og kjøp 🙂 Foreløpig en flyktig liten drøm, men alt er mulig har jeg lært!

 

Den lange ventetiden

Som noen vet så har jeg skrevet bok og har sendt manuset mitt inn til forlag. Ventetiden er nesten uutholdelig. De fleste forlagene har en ventetid på 4-8 uker. Det er lang tid å vente. Selv om jeg realistisk tenker at boka blir refusert, har jeg likevel et håp om at noen skal se hvor bra denne boka er og kaster seg over telefonen for å overbringe den gode nyheten. I begynnelsen tok den godtroende naiviteten over, jeg skvatt hver gang telefonen ringte, jeg sjekket mail oftere enn før og spamboksen hadde jeg full oversikt over til enhver tid. Tiden begynte å gå, ingen telefoner eller mail. Jeg måtte innse realiteten, dette kom ikke til å gå min vei og ganske riktig dukket refusjonsbrevene opp. Som ventet. Likevel ble jeg en smule skuffet.

«Hva er det jeg egentlig driver med?» tenkte jeg. Jeg som vanligvis ikke tar sjanser. Jeg som er livredd for å mislykkes. Jeg har ikke akkurat tatt på meg den letteste oppgaven. Jeg vet, nåløyet er syltynt og jeg går rundt med en frykt at jeg er litt for brei. Hva om dette fører til ingenting? Egentlig burde jeg gi meg mens leken er god, for er det verdt blod, svette og tårer?

Jeg vet ikke hva som driver meg. Statistikken er klar; av 6000 innsendte manus blir 10-15 bøker til bok. Hva får jeg til å tro at mitt manus er bra nok? Jeg vet rett og slett ikke, kanskje jeg har blitt gal. Selvtilliten har plutselig gått rett til værs. Jeg har trua. Dette skal jeg klare. Boka skal ut. Jeg vet at jeg har en urokkelig stahet, men om boka skal ut er jo ikke bare opp til meg, men jeg har bestemt meg; jeg gir meg aldri.
Jeg skal sende inn manuset mitt på nytt gang etter gang til forlagene blir så lei at de får lyst til å spy når de ser navnet mitt.

Jeg vet at jeg har et bra manus. Det har jeg fått bekreftelse fra flere. For jeg har latt andre lese manuset mitt. Så det er ikke som med Idol at jeg bare venter på at noen skal fortelle meg med myk stemme at det jeg skriver er crap. Jeg kan faktisk skrive. Det er det som er det rare, jeg vet ikke hvor denne selvtilliten kommer fra og heller at jeg tør å skrive om det, for jeg er jo egentlig Jantes besteste venn i hele verden. Hele livet har jeg trodd at jeg ikke kan eller er bra nok. Jeg tror også det handler om hvis jeg klarer dette, så er jeg bra nok. Jeg har klart det. Jeg har blitt noe.

Fallhøyden er stor, jeg vet det. Det kan være at jeg må spise mine ord og på et tispunkt gå videre, men akkurat nå velger jeg å la naiviteten gå foran. Jeg har trua og vil strekke meg langt for å nå mine mål.

Den siste tiden har jeg pusset på manuset og skjønner hvorfor det ble refusert, jeg sendte det nok inn litt for tidlig, men samtidig var det steg på veien. Jeg angrer ingenting. Nå har jeg sendt manuset inn på nytt. En ny ventetid har startet. En evig runddans. Denne gangen venter jeg nok ikke på at telefonen skal ringe, men et ørlite håp innerst inne har jeg likevel. I mellomtiden får jeg trøste meg med at de aller fleste kjente forfattere har blitt refusert opp til flere ganger og lever etter mottoet; en proff forfatter er en amatør som aldri gav seg». Heia meg!