Hvordan fullførte jeg prosjektet mitt? 

Jeg har fått mange spørsmål om hvordan jeg har klart å fullføre boken min ved siden av full jobb, familie og unger. Først vil jeg si at jeg ikke er en ekspert, men vil dele min erfaring.
Svarene er egentlig ganske enkle, men det betyr ikke at det er enkelt likevel. Mer om det etter hvert.

Jeg er ikke så flink til å fullføre prosjekter. For hvor mange ganger har jeg ikke sagt at jeg skal slutte med godteri, begynne å trene, få en fin hage og spare penger. Jeg tenker at jeg må spise sunt, og slutte med denne sjokoladen som jeg spiser i smug hver dag. Jeg klarer det kanskje i et par dager, før jeg bare må kjøpe den fristende sjokoladenyheten som ligger ved kassa og frister. Jeg spør meg selv hvorfor det er så jævla vanskelig å slutte, for jeg har jo lyst til å være sunn og leve til jeg blir hundre! Hvorfor er jeg så svak? Jeg tror motivasjonen er stor, men den indre motivasjonen er ikke der. For har jeg virkelig lyst til å gi opp sjokolade som jeg elsker over alt på denne jord? Det er nok ikke uten grunn at det er nå finnes et sjokolademerke med navnet mitt på😀.

heidi

Jeg har mange gode grunner og unnskyldninger til at jeg ikke klarer å slutte med denne sjokoladen. Det er sjokolade overalt, det er billig, det er enkelt og det er så innmari godt. Det samme gjelder for alt annet. Jeg har også mange unnskyldninger for hvorfor jeg ikke har skrevet de siste 20 årene. Det er ikke alltid jeg orker å skrive nå heller, og da har jeg mange gode unnskyldninger som jeg drar fram fra ermene mine. Noen ess. Det kan være at jeg ikke har tid fordi jeg jobber, må bare se på tv, lese en bok, trene, spise, være med venner etc. Jeg har gått mange runder med meg selv; vil jeg dette nok? For i denne prosessen har jeg lært, og må si ganske så brutalt; hvis jeg ikke prioriterer skrivingen, så vil jeg det ikke nok! Da er ikke den indre motivasjonen sterk nok. Og før jeg begynte denne prosessen, hadde jeg ikke snøring om å ville noe nok betydde. Jeg trodde jeg visste det, for jeg trodde virkelig at jeg ville slutte å spise sjokolade, jeg var bare ikke sterk nok til å klare det. Det er bare vås. Jeg vil det ikke nok!

Det er ikke snakk om den ene helgen man har besøk, er på ferie eller er sengeliggende med sykdom. Jeg snakker om hverdagen hvor man føler på tidsklemma og at man ikke strekker til hele tiden. Har man lyst til noe, så får man tid er mitt motto. Ikke bare lyst, men en indre motivasjon. For å ha lyst er ofte ikke sterkt nok. Det er mye jeg har lyst til!

Boken min ble skrevet da jeg var arbeidsledig. Jeg kunne ha sløst bort tiden min med å se på tv, ligge på sofaen, sove lenge. For det er ofte det jeg pleier å gjøre når jeg en sjelden gang er heldig å ha fri og barnefri. Jeg skrev faktisk fra morgen, etter at barna var levert i barnehagen til de kom hjem på ettermiddagen i tre måneder innestengt på mitt eget rom. Alt annet ble bortprioritert. Jeg sa nei til alt og hadde ikke lyst til å gjøre noe annet heller, bortsett fra å søke jobb og gå på intervjuer som jeg måtte gjøre.

Ikke alle har privilegium til å kunne gjøre det, men nå som jeg jobber fulltid prøver jeg å skrive i et par timer på kvelden, og har på den måten skrevet nesten 100 sider på to måneder. Det er fordi jeg virkelig vil. Det er derfor jeg ikke ser på tv eller leser bøker. Jeg vil fullføre en gang til. Hadde dette vært noe annet, for eksempel å trene til maraton så hadde jeg kommet med hundre unnskyldninger for hvorfor jeg ikke hadde giddet å komme meg opp av sofaen. Det er kaldt ute, det regner, er sliten, må se på tv, har fått ti likes på et facebookinnlegg som jeg bare må svare på etc. Og jeg hadde kanskje løpt et par ganger i året, før jeg hadde gitt opp. Det er fordi den indre motivasjonen ikke er til stede. Tøft å høre, men sant i mine øyne.

Å ville noe krever hard jobbing, men hard jobbing er ofte ikke nok. For man blir ikke rik av hardt arbeid, for ingen jobber for eksempel hardere enn kinesiske barnearbeidere. Man må ha en vilje, indre motivasjon og i tillegg skal ting klaffe og man skal ha litt flaks her i livet. Jeg har aldri vunnet noe før, så ser meg ikke selv som får ting oppnådd fordi jeg har flaks. For meg er det hardt arbeid, men også lidenskap og noe jeg har inni meg som driver skriveprosjektet mitt framover. Jeg verken tror eller håper på å bli den neste Jo Nesbø, men har noen klare mål i lengden. 

Jeg har heller ikke noe mål å kalle meg for forfatter. For meg er titler generelt ikke så viktig, og ofte oppskrytt. Men hvordan blir man egentlig en god forfatter, og av og til er det en gåte hvordan jeg som den «anti-forfatteren» jeg er, har klart å fullføre hele prosjektet mitt. Det er ingen hemmelighet at jeg ikke leser så mange bøker. Jeg syns teori er kjedelig. Store blekker med skrivetekniske verktøy blir jeg svett av. Og disposisjoner, hva er det? Når jeg skriver dette så føler jeg meg som den analfabeten innenfor skrivekunsten. Jeg tror jeg har knekt koden her også, hvordan jeg har klart å fullføre, og faktisk få noen folk til å like boken til tross for at jeg er en analfabet. Boken er selvsagt ikke perfekt, men tror jeg vet hva jeg har gjort riktig. hjertet

Jeg gjør min greie, og det er å skrive med hjertet. Det er der et av målene ligger, å bli enda bedre på det. For jeg har det inni meg. Hadde jeg ikke hatt det inni meg så hadde jeg heller aldri klart å fullføre det. Jeg tror man kan lære seg å bli en god forfatter som med alle andre ting, men skriver man ikke fra hjertet, så kan det bli så teoretisk og skriveteknisk bra det bare vil, men har man ingen lidenskap eller klarer å skrive med hjertet, så blir det aldri bra nok. Et av målene mine for min neste bok er å tørre mer, gi mer av meg selv og bare skrive rett fra hjertet, enda mer. Hvis jeg klarer det over tid, så vil det bli en suksess.

En siste ting som også har vært viktig i denne prosessen for å fullføre manuset mitt; Å fokusere på en ting. Jeg skriver riktignok blogg, men det gjør jeg innimellom slagene eller på toget. Jeg skriver på en ting av gangen. Det er mitt hovedfokus. Ellers så blir det for mye å tenke på. Jeg vil heller gjøre en ting bra, enn ti ting halvveis. Noen ganger så må man bare gjøre det. Å sette seg ned å skrive. For noen funker det å skrive tankekart, stikkord, ha gule lapper med diverse ting, men jeg ser på det som støy! Det tar bort hovedfokuset, å holde den røde tråden i hodet mitt, så jeg kan skrive intuitivt og få historien ned på papiret.

nøkkel

Nøkkelordene i min verden; det må komme innenfra, være fokusert og man må gjøre det med lidenskap. Det tror jeg er grunnene til at jeg har klart å fullføre prosjektene mine, og starte på samme galskap nok en gang. Jeg kan ikke beskrive hvorfor jeg skriver engang. Det er noe som er der. Inni meg. Jeg skal ikke begynne med klisjeer hvor jeg sier at det er samme greia for meg som å puste osv. Det går ikke uten hardt arbeid, men det alene har ikke hjulpet meg. Det er selvfølgelig et pluss at man er språklig sterk og jeg er villig til å lære, og jeg utvikler skrivingen min desto mer jeg skriver. Men jeg kommer aldri til å bli best i klassen når det kommer til det skrivetekniske, selv om det er faktisk det man kan lære seg. Men å skrive med hjertet, det streber jeg etter å bli best på!

Dette er sikkert ikke en universal sannhet for alle. Det er sånn jeg ser på det, og uansett trenger det ikke å være enten eller. Det er ikke sånn at jeg stapper i meg kilovis av sjokolade hver dag, men at jeg kanskje tar et par tre biter hvis trangen er der. Det samme med andre ting jeg liker å gjøre. Jeg har ikke noe indre motivasjon for å se på tv på fredagskvelden, men jeg gjør det fordi jeg liker det, og hvorfor stoppe med ting man liker å gjøre?

Jeg husker også at jeg gikk et kurs i dreiing av keramikk, som jeg også syns var veldig gøy. Målet var å lage høye fine vaser, men da jeg først fikk prøve det, og skjønte hvor vanskelig det var, så var jeg fornøyd bare å ha laget telysholdere. Jeg tror av og til man bare må være fornøyd med at man ikke får til alt, men at man er fornøyd der man er, uten å tenke så mye på hva man går glipp av eller at man er svak. Kanskje jeg er svak når det kommer til sjokolade, men da får det bare være et av mine svake punkter. Jeg kan leve med det 😉

suksess

I tillegg til at det kommer innenfra, skriver med hjertet, bør man ha tålmodighet og en stayerevne, og det føler jeg at jeg har, for jeg skal aldri gi meg! Så spørs det da, om disse tingene er riktige ingredienser  i oppskriften for å gjøre suksess. Man må sikkert ha noen usynlig dæsjer av forskjellige ting som jeg ikke har knekt koden til enda… Pluss det er viktig å ha både selvtillit og det lille ekstra; X- faktoren! Det høres da ikke så vanskelig ut? Som en søndagstur i skogen det der!

Hvordan når du dine mål?

Følg meg gjerne på Facebook

 

 

 

Reklamer

Hvor ble det av målet??

maal

Dagen var endelig kommet til vi skulle bestige fjelltoppen vi bare hadde sett i det fjerne år etter år som ruvet vakkert i bakgrunnen. Forventningene var skyhøye. Dette hadde jeg sett fram til lenge, å komme på toppen av fjellet som jeg tidligere hadde vært for liten til å bestige. Nå var jeg blitt gammel nok. Da vi kom nærmere virket fjellet mye høyere enn ventet, men vi lot oss ikke avskrekke av det. Vi hadde hele dagen foran oss, og det var dette vi ville, så det var bare å bruke tida godt. Vi trodde heller ikke at det ville ta så fryktelig lang tid heller. Det var jo bare å gå oppover. Det gikk jo helt fint i begynnelsen. Vi nøt den fine utsikten på vei opp og stoppet ofte for å drikke litt eller spise litt.

Etter hvert ble oppoverbakkene brattere, og vi kunne plutselig ikke se toppen lenger. Hvor ble det av toppen? Da vi var lengre nede, følte vi egentlig at vi var framme om et par hundre meter. Bare sånn plutselig hadde toppen forsvunnet foran oss. Det begynte å bli tyngre for hvert skritt vi tok. Ja ja, litt motbakke måtte vi regne med, vi gikk trossalt opp på en fjelltopp. Vi tok oss en lengre spisepause.

«Er det langt igjen til toppen» spurte vi til de som var på vei ned.

«Nei da, det er bare rundt svingen» sa de med godt humør og entusiasme. Det var ingen tvil om at vi skulle klare det. Det bare tok litt lengre tid enn vi trodde først. Motet var fortsatt oppe, og de vi møtte på veien «heiet oss fram». «Dette klarer dere, dere er snart på toppen» sa de (de løy) og syns det var imponerende at jeg som var så liten hadde kommet så langt allerede!

Vi fortsatte, men vi følte oss som snegler. Vi trodde vi var på toppen rundt neste sving, men da neste sving dukket opp så vi bare en ny sving, og en ny sving etter det. Svingene tok aldri slutt. Jeg kan huske blodsmak i munnen og beina som omtrent knakk sammen under meg. Jeg hadde mest lyst til å sette meg ned, begynne å grine og nekte å gå et skritt lenger. Jeg orket ikke mer. Jeg tvilte på at jeg kom til å klare det. Jeg husker dette trinnet så godt, jeg hadde lyst til å gi opp. Alt så svart ut.

Det er DETTE trinnet jeg er på nå! Jeg har kommet så langt. Selvtilliten har blomstret. Jeg tør litt mer å vise verden at jeg er til. Jeg syns også at jeg har et godt produkt (manuset mitt). Det har stoppet opp. Jeg har stagnert. Jeg er usikker på om jeg klarer å komme helt fram til mål. Sikten er dårlig på grunn av tåke. Det er tungt. Hvor ble det av målet? Det var så nære, jeg kunne omtrent lukte målstreken, men nå har det bare blitt et uoverkommelig mål i det fjerne. Hadde jeg bare visst 200 prosent at det ville vente en gulrot i mål, så hadde jeg gitt det lille ekstra, gått den ekstra milen, men sannheten er, jeg vet ikke. Det kan komme en ny sving, og enda en sving, og en ny loop som sender meg tilbake til start, for så å aldri vite når disse svingene slutter og om de fører fram til mål.

Jeg som var så høyt oppe, svevde nesten i lufta, for jeg var så fornøyd med at jeg hadde bestemt meg for å nå målet mitt. Nå er jeg sannelig ikke sikker lenger. Denne kneika er tyngre enn jeg hadde forestilt meg. Jeg må finne ny giv for å få det til. Det hender jeg av og til får helt angst når jeg tenker på hva jeg har gjort; HJEELP! Jeg har delt drømmen min. Folk har en mening om den. Det er som å gå gravid med et barn som aldri blir født. De spør først ivrig om når dette «hellige barnet» kommer ut, men når det aldri kommer ut, og det ikke har skjedd noe nytt siden sist, så blir det etter hvert å bevege seg inn i et betent vepsebol.

Dere lurer kanskje på om vi nådde fjelltoppen. Det gjorde vi. Vi fant uante krefter og motivasjon, og det er det jeg må gjøre for å nå målet mitt nå også. Jeg vet ikke helt hvordan, men håper å finne ut av det. For jeg husker følelsen jeg fikk da jeg kom over siste kneik, og så det lille flagget på toppen av fjelltoppen, det var en helt spesiell følelse og definitivt en «utavdegsjølvopplevelse» som jeg den gang ikke trodde var mulig.

Akkurat nå, håper jeg på et lite mirakel som kan lede veien videre, for på den kneika jeg står nå er jeg litt rådvill. Jeg skriver ikke dette innlegget for å verken få sympati eller heiarop (selv om det også er hyggelig), men jeg vil vise at det definitivt ikke bare er solskinnsdager og at selvtilliten bobler over til en hver tid. Det går i berg og dalbaner.