Ikke tro at du er noe!

På diplomen min fra jeg var på språkreise etter sjuende klasse stod det «til den beskjedne.»

Da jeg gikk ut fra ungdomsskolen fikk jeg et «letter of recommandation» fra læreren min gjennom ni år hvor det stod svart på hvitt; «jeg kjenner henne ikke.»

I årboka da jeg gikk ut av videregående stod det at det nesten ingen har faktisk hørt Heidi si noe som helst…

Og jeg kan sikkert fortsette med å fortelle om liknende historier opp gjennom årene. Hvis jeg møter igjen folk på gata jeg tydelig vet hvem er fra disse årene, så husker de meg ikke. For jeg var ingen i deres liv.

Lenge trodde jeg at det var meg. Det var sånn jeg var. Det var sånn andre så på meg og definerte meg som person. Jeg visste ikke om noe annet. Derfor er det vanskelig å endre på noe når det er den man tror man er. Hvis noen tro det er enkelt å være sånn, tar de feil.

For jeg har blitt ekskludert av andre, både som barn og i voksen alder. Jeg har gått glipp av muligheter og vært så redd for å feile, at jeg ikke har turt å ta sjanser. 

Jeg har alltid ønsket å være mer utadvendt, som alle andre. For andre ser på deg som Viggo venneløs, rar, keitete og kjedelig. Og i dagens samfunn er ikke slik personlighet ønsket. For samfunnet ønsker seg sosiale utadvendte mennesker, og følger man ikke normen blir man sett på som utafor, at det er noe galt med deg, og at du ikke strekker til og passer inn. Det er du som må endre deg for å passe inn. 

Det er ikke bare å endre seg. For det er ikke bare en ting som skal endres, det er et helt tankesett, en hel personlighet. Og det er ikke sånn at jeg har hatt et dårlig liv heller. For man tilpasser seg og tenker at ikke alle har de samme mulighetene eller evnen til og lykkes.

For meg har det gått gradvis. Selv om noen tror det har skjedd over natten. Men man endrer seg ikke fordi andre vil at man skal endre seg. Det er ikke fordi man ikke har lyst, men fordi det rett og slett ikke går. For det er ikke bare å snakke mer, selv om enkelte hevder at det er en smal sak. For når man har en mur foran seg som sperrer, er det ikke bare å åpne munnen og så vil alt ordne seg.

Man endrer seg heller ikke av at det står en heiagjeng ved målstreken og roper heia! Selvtilliten for å gi ut bok kom ikke på grunn av at folk sier; du klarer det, kom igjen og det er ingenting å være redd for! For så lenge frykten kommer innenfra, så må endringen skje fra innsiden. Derfor har det ikke vært en enkel prosess for meg å komme ut av skallet mitt. Det har tatt meg snart 38 år.

Jeg har opplevd nå som jeg prøver å stikke meg litt fram, så har jeg fått erfare at enkelte ikke liker det. Jeg vet ikke helt hva jeg skulle gjort annerledes. Skulle jeg latt være? Skal jeg gå tilbake til skallet mitt og forbli der? Fordi for meg så handler det ikke om å forlate komfortsonen fordi andre forventer det eller at jeg har mistet meg selv opp i dette fordi jeg gjør som andre forventer.

Jeg forlater komfortsonen fordi jeg endelig har klart å forlate den usynlige jenta som var redd for alt, til å faktisk tro at jeg er noe og kan noe. Det har kommet innenfra, men ja det har hjulpet å få støtte og bekreftelse utenfra på at jeg gjør noe riktig. Det alene kunne ikke flyttet et helt fjell, for det er sånn det av og til føles ut som, at jeg har flyttet fjell for å endre meg. Og at da noen prøver å trykke meg ned og tilbake inn i skallet mitt, sier mer om dem enn meg. 

Denne noen mener at jeg har mistet det lille genuine, det særegne som for eksempel gjorde min blogg unik. Jeg kaller det ikke for det, jeg kaller det for en slags form for angst og at jeg var redd for å være. Det at noen ikke ser at jeg ikke har mistet meg selv, men gått gjennom en prosess for å ha endelig funnet meg, har såret meg. Fordi da vet de ikke hvem jeg er og hvor mye det har krevd av meg. Jeg kan ikke la det gå innpå meg. Og tenker nok alt for mye på hva andre folk tenker om meg. 

Det er derfor vanskelig å forklare hvordan jeg kom fra å være så sjenert til å faktisk gi ut en bok. For det er en prosess å gi ut bok, og det å legge hele sjelen sin ut der, klar for at andre skal mene noe om det kan være en utfordring jeg ikke helt fatter at jeg har begitt meg ut på. For det går ikke an å gjemme seg. Siden jeg er ganske sensitiv i tillegg så er jeg heller ikke alltid like flink til å takle kritikk, og kritikk går inn på meg, men likevel til tross for alt dette, så har jeg gjort det. Uvirkelig og egentlig helt uten logikk. 

Jeg har hatt en drivkraft, en indre motivasjon og magefølelse som styrer retningen jeg er på vei nå. Selv om jeg ikke aner opp hvor jeg ender og kan egentlig ende opp i helvete som noen allerede tror, så er jeg trygg på at det ordner seg. Jeg frykter ikke framtiden og det høres veldig drømmende ut at jeg tenker at det bare vil ordne seg, at det vil dukke opp noe, som det er en mening bak. Akkurat som hodet har forlatt roret og bare lar hjertet holde på uten at jeg vet hvordan det har klart å overtale hjernen min som vanligvis er en kontrollfreak til å slippe taket. 

Og det er kanskje der noen ikke kjenner meg igjen i, dette er jo ikke Heidi, hun ville jo aldri gjort noe sånn, for hun sier ingenting, og er ingenting. Det er kanskje derfor noen reagerer, og at de aller helst skulle sett at alt forblir det samme som før, at det er der jeg hører hjemme i deres oppfatning av meg. For det er jo den jeg er, den stille jenta som aldri sa noe og jeg kan derfor plutselig ikke komme å tro at jeg er noe annet enn det! Så kom deg tilbake til hula di før det er for seint! Og hvis jeg ikke drar frivillig, skal de i hvert fall prøve å tvinge meg tilbake dit, før det er for seint til å redde meg. 

Sorry, ikke ta det ille opp, de har allerede mistet meg! 

~

Følg meg på Heidi Raaes forfatterside

 

 

Reklamer

Jante tror jeg kommer til helvete

janteloven

Jeg har sagt opp jobben. Det er offisielt. Det er av fri vilje. Og nei, jeg er verken gal eller naiv. For det er det folk tenker. Jeg har fast jobb. En grei inntekt. Hvorfor kan jeg ikke bare være der til jeg går av med pensjon. Det er absolutt et trygt valg og jeg ville hatt et helt greit liv.

For hva kan bli bedre om jeg velger å slutte? Kanskje jeg går ut i evig arbeidsløshet og aldri vil finne en ny/eller bedre jobb enn det jeg har. Jeg har faktisk sluttet i en jobb før helt frivillig før jeg har funnet en ny, og fikk napp på første forsøk. Sist gang jeg sluttet i en jobb, så var det riktignok ikke frivillig, fordi da ble jeg permittert, men endte opp med å skrive en hel bok. Jeg hadde fast jobb, så fast jobb er ingen garanti for at man ikke havner til helvete.

Så dette er tredje gang. Kanskje jeg havner i helvete denne gangen? Alle gode eller dårlig ting er tre, det spørs hvordan man ser på det.

Den norske modellen er jo sånn. Man blir født. Blir kastet inn i barnehagen før man er ett år. Så skole. Så jobb. Familie hvis det passer inn med karrièren, og så død. Denne modellen passer jo inn hos veldig mange. Det er jo ingenting som er bedre enn det. Og det er ingenting galt med det. Men hva med de som faller utenfor? Eller de som har lyst til å gå utenfor normen? Jeg opplever å bli møtt med både heiarop og skeptisisme.

Hva skal jeg leve av? Nav kommer ikke til å sponse meg resten av livet. Jeg skal heller ikke tro at jeg kan skrive på heltid og tenke at jeg blir den neste J.K Rowling. For det er det de tror, at jeg tror. At jeg har kommet i en for- tidlig 40 års krise, og tror at jeg vil få alle drømmene realisert og at jeg blir millionær innen jeg er 40.

Det er ikke akkurat sånn. Jeg har vært flink jente hele livet. Fulgt den norske modellen til punkt og prikke. Likevel har jeg ikke blitt noe. Jeg kan fortsette i samme duren til jeg dør. Det vil være et helt greit liv. Hvorfor skal man gjøre andre ting enn man pleier å gjøre? Det går fint å gjøre akkurat de samme tingene hver eneste dag og være fornøyd med det. Men hvorfor skal jeg ta til takke med greit når jeg har mulighet til å gjøre det bedre enn greit? Og kanskje jeg havner på samme sted om noen år, men da har jeg hvert fall prøvd.

Hvorfor skal jeg ikke prøve? På grunn av redsel? Redsel for og mislykkes? På grunn av hva Jante sier. Hvis man skal leve sånn, så er det jo ikke vits i å gjøre noe.

Det er jo ikke akkurat sånn at jeg ikke har tenkt mye på det. Eller ikke har en plan. Kanskje noen mener at denne planen ikke er bra nok. Kanskje det ikke sikrer meg drømmejobben og kanskje jeg rett og slett havner i helvete. Folk vil da både si og tenke i etterkant si; det var det jeg sa, du burde ikke ha gjort det, for jeg hadde rett hele tiden. Så det lønner seg å bare bli innenfor sin egen komfortsone, og aldri prøve noe nytt.

Det er en risiko, men jeg har valgt trygt hele livet, og selv da ble jeg kastet ut i arbeidsledighet mot min vilje, så det finnes ingen garantier for at man vil lykkes. Man kan ikke basere livet sitt på å leve risikofritt, for da er det ikke vits i å forlate huset engang, for man kan bli påkjørt av en bil rett utenfor huset sitt. Vil folk da si hvis det skjer, at man bør være mer forsiktig og aldri forlate huset sitt igjen? Det hjelper lite hvis man ligger der dau som en en livløs dokke. For det skjer det også.
Man har ingen garantier i livet, så hvorfor ikke gjøre det beste ut av det, når man har mulighet. Det er ikke for alle. Man lever bare en gang, og livet er både skjørt og kort. Hvis jeg kommer til helvete, så er det i så fall mitt valg, og det er ingen andre som verken trenger å bli med eller å leve livet for meg, for livet mitt er bare mitt. Jeg skal i hvert fall nyte turen dit, for underveis får jeg nye erfaringer, utfordringer og lærdom. Ingenting er bortkastet, selv om jeg havner i helvete.

Jeg vil ikke angre for at jeg ikke turte. Hvis noen tror det har vært et enkelt valg, som har den norske modellen innprentet i hjernen som en egen kroppsdel og hvor Jante lever i beste velgående, så tar de faktisk feil. Ikke et lett valg, men et riktig valg, jeg følger for første gang i livet magefølelsen. Og med hjertet, men jeg har likevel ikke mistet fornuften oppi dette. Den er ganske realistisk, og som snart 40 åring har jeg ikke slått hodet og tror at jeg kan bli den neste toppdirektøren eller noe, for jeg er ikke lenger ung og lovende. Jeg runder snart 40, og i jobbverdenen er man nesten dau og begravet allerede. Men jeg skal forhåpentligvis jobbe i nesten 30 år til (bank i bordet) og da bør man ha en jobb man trives i, og uansett hvis jeg skulle tro at jeg går ett skritt fram, og to skritt tilbake, så har jeg likevel oppnådd noe. For når man er på bunnen, er det bare en vei å gå… og skulle det gå skeis, så kan jeg i hvert fall si at jeg prøvde. Det er det ikke alle som kan si!

Ja, det blir spennende, nesten litt for spennende… for i utgangspunktet kan jeg ende opp hvor som helst. Veien har flere skiller, og det er opp til meg å ta den rette veien som passer for meg… Det er der utfordringen ligger. Å tørre… Å utfordre seg selv… Å gå utenfor komfortsonen. Ja, hvis du tror at jeg ikke er redd, så er jeg det altså!

regrests

Følg meg på Heidi Raaes forfatterside