Beskyttet: Å bli forlatt av sin mor

Dette innholdet er passordbeskyttet. For å vise det, vennligst skriv inn passordet nedenfor:

Reklamer

Jeg er spesiell

image

Ja, det høres kanskje selvskrytende ut, å si at man er spesiell, men jo jeg er spesiell, og kan si det med stolthet i dag. Hele livet har det vært min byrde. Jeg har ikke skjønt hva det innebærer å være spesiell, for meg har jeg bare vært annerledes. En som ikke har passet inn. En som har vært annerledes i tankegangen enn andre.

Jeg har ikke skjønt hvorfor det av og til kan være utmattende å være sosial. På den ene siden er jeg glad i å ha venner rundt meg, men samtidig blir jeg utrolig sliten når det blir for mye. Jeg går inn i meg selv og lukker meg. Jeg forsvinner i mengden og bare er. Jeg observerer og lurer på hva som er galt med meg, hvorfor jeg ikke klarer å si noe. Hvorfor det bare surrer rundt meg. Hvorfor har jeg av og til bare lyst til å trekke meg tilbake på et stille rom for å gå inn i mine egne tanker. Jeg har ikke skjønt det.

Jeg har bare godtatt at jeg er den stille jenta som ikke klarer å si noe hvis det er mange rundt meg. Jeg har hele tiden trodd at det er fordi jeg er sjenert og annerledes. Samtidig er jeg så glad i å prate når jeg er i situasjoner jeg mestrer, som når jeg er med folk jeg kjenner godt. Til tider har jeg derfor lurt på hvem jeg egentlig er? Hvorfor kan jeg føle meg så utilpass i noen situasjoner, mens i andre situasjoner kan jeg være midtpunktet og like oppmerksomheten jeg får. Det henger ikke på greip.

Jeg har også lurt på hvorfor jeg tyr så lett til tårene. Hvorfor jeg kan bli kjempeopprørt over noe som egentlig er bagateller. Eller hvorfor jeg kan begynne gråte av småting som egentlig ikke betyr noe. Eller jeg kan bli så sinna eller stresset at tårene bare flommer over. Folk tror jeg er skjør, men jeg er egentlig sterk. Jeg bryter ikke sammen selv om jeg gråter.

Det er vanskelig å være seg selv når man ikke vet hvem man er. Det er først da jeg fant ut hva jeg er, jeg kunne starte å bygge meg selv opp, finne ut hvem jeg er. For det er ikke lenge siden jeg skjønte det.

Det var først da jeg leste en artikkel om høysensitivitet for et par år siden  de siste brikkene begynte å falle på plass. Jeg er høysensitiv. Livet fikk plutselig en mening. Jeg fant ord på hvem jeg var. Jeg kjente meg igjen og jeg er ikke bare rar og annerledes. Det er faktisk et ord for det. For første gang kunne jeg si hvem jeg er.

En studievenninne av meg sa for lenge siden noe jeg har båret med meg i hjertet mitt siden den gang. Jeg skjønte ikke hva hun mente, og vi var heller ikke veldig nære, men det at hun så meg betydde masse og hennes ord betyr fortsatt mye. Hun sa «du kommer til å bli en dyktig journalist, du er kanskje litt stille, men du har det inni deg, en dag vil du bryte vei og stå først i køen». Jeg hoppet av de studiene, for jeg var ikke der da. Jeg er ikke der riktig ennå, men jeg er på vei ut av skallet mitt.

Jeg hadde endelig funnet min identitet. Likevel følte jeg at en siste brikke manglet for å gjøre livet mitt komplett. Jeg famlet fortsatt litt rundt i blinde. Jeg kunne huke av på at jeg ikke er et sosialt utskudd, jeg bare trenger litt tid for å bli trygg. Samtidig som jeg lærer å kjenne på signalene når det er på tide å slappe av eller gå hjem. Det var først da jeg begynte å skrive at den siste brikken falt på plass. Skrivingen gir meg energi. Jeg er ingenting uten skrivingen min. Skrivingen min gir meg selvtillit og drar meg sakte, men sikkert videre ut av skallet. Jeg har blomstret opp og videre opp skal jeg. Jeg begynner å bli den jeg egentlig er og har begynt å finne styrke i å være spesiell. Det tok meg 36 år å skjønne at jeg er spesiell, derfor kan jeg si med stolthet i dag; at jeg er spesiell!

Helt på slutten vil jeg si at det var vanskelig å skrive dette innlegget, fordi selv om jeg kommer ut av skallet mitt nå, er fortsatt den litt rare og annerledes meg med meg og er en del av meg. Samtidig er det befriende at jeg tør å dele noe så personlig og viktig. Takk for at du leser!