Ut av skapet

Jeg har en hemmelighet som bare noen få vet om. Det er litt skummelt å fortelle det til folk, fordi jeg er redd for hva folk vil si hvis jeg ikke skulle klare det. Jeg er redd for å bli stemplet som taper. Samtidig så er dette noe jeg har lyst til å fortelle om. Det er litt som å ha en baby i magen og ikke kunne fortelle det til folk før det har gått tre måneder i tilfelle det ikke blir noe av. Denne babyen er fødeklar og på overtid for lenge siden. Det kribler i magen når jeg tenker på det. Jeg skal slutte å gå rundt grøten og komme til kjernen. Jeg skal dele det med dere og det er stort.

Jeg trekker pusten og hjertet banker. Jeg skulle nesten ha en trommevirvel… Men her kommer det; fru fryktløs har nemlig skrevet bok. En bok på 200 sider og nesten 75000 ord. Akkurat nå er boka til vurdering hos forlag. Det høres nesten litt vilt ut å si, men for et halvt år siden var dette helt utenkelig. Boka ble begynt på for et par år siden, men da jeg ble sagt opp i jobben fikk bokprosjektet nytt liv. Jeg skrev hvert ledige sekund og etter et par måneder ble det en hel ekte bok.

Hele prosessen har egentlig vært en «utavdegselvopplevelse». Litt uvirkelig. Da jeg ble ferdig med boka fikk jeg en nær venn til å lese og sendte den også inn til en litt proffere pilotleser. Det var ekstremt nervepirrende, og det følte som om jeg var med på Idol og ventet litt på å få høre at noen kom til å spørre meg om hvorfor ingen har fortalt meg at jeg ikke kan skrive før, så hadde jeg sluppet å bruke uendelig mange timer på å skrive bok. Det skjedde ikke, jeg fikk helt supre tilbakemeldinger. Litt småplukk her og der som jeg måtte rette opp i, men ellers veldig bra og bra potensiale til å nå ut til flere.

Det spørs om forlagene er enige. Å bli antatt er som å finne nåla i høystakken. Jeg leste nettopp at forlagene får inn 6000 manus i året og kun et par prosenter av det blir bok. Jeg har håp, men er realistisk med tanke på at denne boka kanskje aldri blir utgitt.

Jeg skal ikke gi meg med det første. Dette er en drøm jeg har hatt lenge og da jeg skrev var det som å komme hjem. Jeg fikk ro i sinnet og trengte ikke å flykte mer.

Dette innlegget ble lengre enn planlagt, så i neste bloggpost så vil jeg skrive om den lange ventetiden.

Reklamer