Give aways + fri frakt

DSC_0274

Det er snart påske, og høytid for lesing av bøker. Dette er et flott alternativ til krim. Boka har fått mange fine tilbakemeldinger, som du kan se her og på Facebooksiden!

Nå kan du skaffe deg denne boka til kun 269 kroner, fraktfritt i perioden 20. mars til 7. april. Da skal jeg prøve å få den fram til deg i postkassen før påske (Men Posten lever av og til sitt eget liv, og kan ikke garantere det.)

Boka kan bestilles direkte hos Alea forlag ved å bruke rabattkoden: Paske eller sende meg en privat melding hvor du oppgir kodeordet Paske.

Jeg er også i det gavmilde hjørnet. Har lyst til å lodde ut premier i forbindelse påsken og må feire de gode tilbakemeldingene boka har hittil fått.

Derfor kan du vinne;

– Påskepakke med hemmelig innhold, men kan røpe at det passer til påske, og at man får litt påske, noe å kose seg til ved siden av en god bok og noe som minner om boka!

– En «Søndagsbitch»- kopp. Bildet kan du se under.

Høres det bra ut? Det du må gjøre da er:

Alle som kommenterer på innlegget på Facebook eller her er med i trekningen av de kule premiene!

I kommentarfeltet sender du Nina en liten påskehilsen (uten spoilere) og avslutter kommentaren med en valgfri emoji. 

Jeg trekker heldige vinnere den 7. april, og sender premiene lørdag 8. april. Bøkene som bestilles sendes ut fortløpende!

God førpåsketid! Lik og del gjerne både her og på Facebook! Følg gjerne siden min: Heidi Raaes forfatterside

 

 

 

 

 

 

Reklamer

Hvordan jeg ble indieforfatter?

indie

Hva er det? tenker sikkert noen. Når noen sier indie så tenker jeg umiddelbart på filmer. For min store lidenskap er film, og ingenting er bedre enn en god indie-film. Indie står for independent og betyr uavhengig eller selvstendig på norsk. Og som også betyr selvpublisering. Det ordet har et frynsete rykte på seg, og jeg tør nesten ikke å si det høyt. Jeg har av og til prøvd å skjule det, og hvis noen har spurt, har jeg av og til unngått å svare. For ordet gir mange dårlige assosiasjoner og mange forbinder det med dårlig kvalitet og at man bare er en «liksomforfatter.»

Som Indieforfatter må man stå for alt selv. Som betyr i praksis at man betaler for utgivelsen og må selv stå for markedsføringen. Så hvordan endte jeg, den stille, litt sjenerte jenta opp som indieforfatter? Det kreves mot å være kjerringa mot strømmen. Noen vil si naivt, men likevel, jeg er en flinkis og vil bare gjøre det som er riktig og vil heller dø enn å trå feil og drite meg ut. For trår jeg feil, vil jeg for alltid bli husket for den som fikk sin sjanse og ødela alt for seg selv. Jeg drømmer om å skrive på heltid en gang i framtiden og har ikke lyst til å spolere mine sjanser.

Så hvordan turte jeg det, og spør meg selv om det hver dag. Det var egentlig ikke et bevisst valg. Jeg må innrømme at jeg har vært naiv i denne prosessen. Jeg begynte jo å skrive da jeg brått ble permittert fra jobben i 2015. Jeg brukte 3 måneder på manuset, og trodde at manuset var ferdig og var sikker på å bli antatt. Det ble jeg selvsagt ikke. Når det er sagt, fikk jeg riktignok to konsulentuttalelser på førsteutkastet mitt, så hvis jeg hadde vært tålmodig, så hadde jeg kanskje blitt antatt med tiden.

Jeg gav egentlig ikke opp. For meg har ikke selvpublisering vært siste utvei. Det var ikke en desperat handling hvor jeg trodde at det var min eneste mulighet for å gi ut bok.  Jeg fulgte bare magefølelsen. Boka skulle ut, og det var ikke et bevisst valg, det var akkurat som veien hadde tatt et valg for meg. Ja det høres veldig filosofisk ut, men når noe føles riktig ut, så blir det et naturlig valg. Akkurat som det var en mening bak det som jeg ikke helt klarer å forklare. Dessuten så har jeg jo ikke vært helt alene, for Alea forlag har vært der hele tiden. Jeg tok det ikke for gitt at Alea ville ha manuset mitt heller. For de trykker ikke hva som helst. De hadde trua på meg fra starten, og de tar bare inn manus de har troen på. De har hjulpet meg med alle ledd i prosessen og gjort denne prosessen til en personlig reise og gjort at denne boken har blitt best mulig. De har også tatt jobben med omslagdesign, ombrekking og korrektur. Uten dem, hadde det nok ikke blitt en like bra bok som det har blitt. De hadde noen innspill til manuset som har gjort det bedre. Samtidig så har jeg stort sett hatt full frihet i forhold til innholdet i boka.

Etter at boka gikk i trykken, så kjente jeg virkelig på frykten. Frykten for og mislykkes. Jeg tenkte, herregud, hva er det jeg har gjort, og må innrømme at det var tider hvor jeg angret. For boka ser jo helt smashing ut, men tenk om innholdet ikke var bra nok. Nå har jeg riktignok hatt manuskonsulent og pilotlesere på manuset, men tenk om det likevel ikke var nok. Jeg hadde fått en god del forhåndsbestillinger, tenk om de får boka og føler seg lurt. At de har kjøpt søppel og de føler at det er svindel. Dette kunne bety døden for framtidig skriving.

Jeg roet meg selv ned med at dette er debutboka. Det er sjelden at debutbøker blir de beste bøkene i et langt forfatterskap. Alle må starte et sted. Den er sikkert ikke perfekt, men hva er perfekt? Hvis jeg fortsetter å skrive bøker, så vil skrivingen bli bedre, jeg vil få mer erfaring, og vil jobbe meg oppover og kanskje en dag få mitt gjennombrudd som anerkjent forfatter uten at det trenger å bety at jeg tror eller håper på å bli den neste Jo Nesbø.

Mitt mål har heller ikke vært å skrive «avansert» litteratur som kan vinne Nobelprisen i litteratur heller. Jeg ville skrive en «lettlest»bok som kan fenge den «vanlige»kvinnen i gata. Jeg leser selv sjelden bøker, og ville nå fram til sånne som meg. La meg bare si at lettlest ikke er det samme som enkelt, for det å skrive «lettlest» er selv en kunst og man må faktisk være dyktig for å skrive en lettlest bok som fenger. For jeg har lest «enkle» tekster som ikke fenger, og det er ofte en mareritt å komme seg gjennom.

Det er selvfølgelig fordeler og ulemper med denne formen for utgivelse. Markedsføringen er en utfordring. Det er ikke bare vanskelig for meg, men for alle. For bøker selger seg ikke av seg selv, og derfor er det vanskelig å nå ut til mange når man er en liten fisk i et stort hav.

Tilbakemeldingene jeg har fått har vært så mye bedre enn forventet. Jeg trodde faktisk at det skulle bli helt stille. For det er ofte det som skjer hvis folk syns boka er dårlig. De legger den fra seg, og ikke sier noe. Jeg har fått tilbakemeldinger fra både folk jeg kjenner og folk jeg ikke kjenner, som sier at de ikke har klart å legge boka fra seg. De har lest den ut på en dag. De har ligget oppe om natten for å lese mer. Noen sier til og med at boka er bedre enn «Bridget Jones.» Selv folk som leser mange bøker sier at det er et godt språk. Da føler jeg at jeg har lykkes.

Jeg selger jevnt og trutt bøker, men når man ikke har erfaring med markedsføring og står med det meste alene så begrenser det seg. Jeg har fått meldinger fra folk jeg ikke kjenner som mener at boka både er bra og coveret ser så bra ut at jeg fortjener å bli sett og synlig. Den fortjener all oppmerksomhet den kan få. Det kan bli en suksess hvis jeg hadde fått mulighet. Jeg prøver å knekke koden, for å nå ut til flere, men det er en utfordring. Sånn er det jo for alle, de fleste har lyst til å lykkes. Det at så mange syns at det er bra, motiverer meg til å fortsette, og tenker at dette er starten på noe som blir bra i lengden. Jeg angrer ingenting. Jeg har fått det til så bra som det er mulig, og jeg stopper ikke her, jeg vil mer.

Konklusjonen er at jeg er stolt av å være Indieforfatter og hva jeg har fått til. Jeg startet ut fra ingenting og det høres ut som en klisje, men jeg var faktisk ingenting, og startet hvor jeg ikke turte å dele noe til å faktisk ha utgitt noe på egenhånd. Stolt av å tørre. Stolt over at det faktisk går an å være indie-forfatter med et godt produkt som folk liker. Det gjør meg enda stoltere og veldig rørt, tårene har trillet ved mange anledninger i det siste.

heidisbok

Følg meg på Heidi Raaes forfatterside

«Hjem for første gang etter fødselen»

bildebl

Det har gått et par uker siden boka ble lansert. Det føles litt som å komme hjem med den nyfødte babyen de første ukene, hvor alt er nytt og spennende, samtidig som man famler rundt omkring i blinde og veien blir til mens man går.

Man går i gang med boblende entusiasme og tror at alle skal være like spente på prosjektet som man selv er. Og man vil jo så gjerne. Man gjør alt i sin makt for og lykkes. Når man får en ekte baby hjem, så får man litt tid på seg til å dulle rundt med den og bare være der, og man blir tryggere i rollen etter hvert. Med bokbabyen blir man kastet ut i det med engang. Det er ikke noe kjære mor her i gården, havet er full av pirajaer, men samme det, det gjør ingenting, ut i det skal man, koste hva det koste vil. Siden man vil så gjerne, så kaster man seg ut i det, på brådjupt vann, og glemmer at man ikke kan svømme.

Der står man på dypet, får panikk, fordi man bare ser hav, og enda mer hav etter det, og lurer på hvordan i helvete man kom seg dit. Det er av og til sånn jeg tenker med bokprosjektet mitt, hvordan har jeg, den stille rare keitete jenta kommet meg dit? Og er det virkelig jeg som har skrevet denne boka, og kastet meg vilt ut i det uten å vite hvor jeg lander.

Jeg har sagt det før, det er skummelt. For selv om det ikke er en selvbiografi, så blottlegger man sjelen sin. Man gjør seg selv sårbar. Man gjør seg selv naken, og man kan ikke gjemme seg bak flere lag med klær. Selv om det er lett å prøve. For folk ser på meg som modig. Tenk om fasaden slår sprekker. Kanskje jeg ikke er modig. Kanskje jeg bare er naiv som ikke vet mitt eget beste. Man blir redd for hva folk tenker. Hva tenker folk om meg? Kanskje de tenker at jeg har dummet meg fullstendig ut. Nå syns sikkert mange at jeg høres fryktelig negativ ut, men det er ikke meningen. Jeg vil bare si litt om frykten som ruver i bakhodet, samtidig som jeg er stolt og glad over at boka foreløpig har blitt mottatt godt blant folk.

Det er gøy når fjern og nær sender meg bilder av boka, at de holder på å lese. Jeg kan ikke helt tro at det er min bok og mine ord. At det sitter folk i dette langstrakte land, helt fra Kristiansand i sør til Bodø i nord og leser og/eller planlegger å lese min bok. De skal mene noe om den. Jeg har allerede fått en del tilbakemeldinger. Det er ingen tvil om at boka vekker følelser hos folk; irritasjon, glede, tristhet og heiarop. Folk lever seg inn i historien. Det engasjerer folk. Jeg tenker at jeg har oppnådd noe.

Tilbakemeldinger kan også være skumle. For man vet aldri hva som kommer. Selv om man prøver å pakke seg inn i tjukk bobleplast med pigger for å takle eventuelle negative kommentarer, så tror jeg at vi skrivere blir litt ekstra hårsåre i denne situasjonen. Jeg svitsjet gjennom tv’en med fjernkontrollen forleden dag, og kom over en episode med Sex og Singelliv. Jeg ser sjelden på tv for tiden, selv om jeg har sett alle episodene av den serien minst 2- 3 ganger tidligere. Det som var litt artig var at akkurat den episoden dukket opp, for det er akkurat den følelsen jeg kan kjenne meg igjen i. For å fortelle historien kort; Carrie datet en fyr som nettopp hadde gitt ut en bok. Hun likte boka, men fortalte etter å ha lest boka at ingen jenter fra Ny York bruker hårstrikk. Det var jo igrunn en liten detalj i en hel bok, men han ble pottesur, og etter mye om og men, så innrømmet han at det var sårt å høre det, fordi han skrev det i boka som var ferdigtrykt. Man kan ikke gå tilbake og endre det. Det står der, svart på hvitt, synlig for alle. Det er derfor det gjør det så sårbart, for det er ingenting å gjemme seg bak!

Når det er sagt, så er det gøy å gi ut bok, selv om det er utfordringer hele veien. Jeg blir flinkere til å svømme, og alle de gode tilbakemeldingene jeg får gjør denne prosessen verdt det. Det gjør at man flyter noen meter ekstra bare fordi man har trua og har et indre ønske om og lykkes. Til slutt spiller det kanskje ikke noen rolle om man kan svømme eller ikke?!

Lik og følg meg gjerne på Heidi Raaes forfatterside og der kan du også finne detaljer om hvordan du kan sikre deg et eksemplar av boka mi «Søndagbitch».

 

 

 

Lansering av boka «Søndagsbitch»

 

img_7464

Ja, nå har det gått en uke siden lanseringen av boka. Selve lanseringsfesten gikk over all forventning, selv om jeg glemte alt. Jeg glemte å ta bilder, glemte å presentere cupcakes- skoene som Hanne og jeg hadde brukt hele dagen på og var egentlig ikke helt meg selv. Det er kanskje ikke så rart, ikke hver dag man arrangerer en event som handler om boka man selv har skapt. Det var absolutt en vellykket kveld og jeg takker alle som kom.

Det var vanskelig å sove i forrige uke. Fikk ikke mye søvn, men sove kan man gjøre når man blir gammel, ikke sant?! Først fikk jeg ikke sove på grunn av talen jeg skulle holde, så fikk jeg ikke sove fordi festen gikk så bra, og så fikk jeg ikke sove fordi nå er boka ute hos folk og nå skal folk mene noe om den. Det er skummelt. Tenk at folk skal vurdere mitt verk, noe jeg har skrevet, mine ord. En merkelig følelse.

Jeg kan puste lettet ut nå som jeg allerede har fått noen gode tilbakemeldinger. Selv om jeg er klar over at mange liker den, så er det sikkert noen som ikke liker den også.

Først ute var Elin. Hun er blogger, og jeg har fulgt bloggen hennes en stund. Jeg digger dama, for hun er en energibombe og gledesspreder, og er mektig imponert over hva hun får til! Det var derfor en ære for meg å bli omtalt på bloggen hennes, her kan du lese innlegget: Eventyrelin om Søndagsbitch

Ellers så sier folk at det er vanskelig å legge fra seg boken. De vil lese alt på engang. En skikkelig «pageturner.» Jeg ble spesielt rørt over tilbakemeldingen fra Linda Oppskar. Hun er dyktig med dikt, og har gitt ut diktboken «Sy skog i meg, tenn fakler overalt.» Her er tilbakemeldingen hennes om boka mi:

igår kveld fant jeg den i postkassen da jeg kom hjem….og må tilstå at jeg skulle ønske boken var lengre..for jeg har allerede lest den ut….😂 klarte ikke legge den fra meg og hadde jeg ikke skulle dra på jobb tidlig idag så hadde jeg sittet oppe å lest i natt! så fortet meg hjem og nå er den slukt!
gjennom boken fikk jeg en Bridget Jones følelse. så henne for meg i pysjen drikke seg full alene på bursdagen sin. og jeg har levd meg inn i Nina sitt liv. og irritert meg og humret og vært lei meg. så mange følelser .gode beskrivelser som gjør alt så levende. morsomme bilder , tillegg til at det er så ekte og nært. nakent.
slutten overasket! Sterke personlighet! du har skrevet en flott debut roman og denne skal du være stolt av! 

Det er tilbakemeldinger som dette som gjør prosessen verdt det. Jeg som trodde at den største jobben var gjort da man var ferdig med boka, men det er faktisk nå den harde jobben starter; nemlig markedsføringen, og det er vanskelig å være liten fisk i stort hav. Men det er jo litt gøy da, og morsomt med utfordringer. Noen har spurt med om det blir flere bøker; og ja det blir det nok. Dette er som sagt bare starten!

Flere tilbakemeldinger fra folk kommer her etter hvert.

 

 

På toppen av verdenen

heidisbilde

Det startet med tjue sider. Høsten 2015. Noen har allerede vært med meg fra da. Jeg vet ikke hvem det var, men de leste mine tjue sider og jeg fikk gode tilbakemeldinger. Det var da det startet. Denne reisen som jeg er ute på nå.

Jeg har alltid drømt om å skrive bok, og trodde ikke at det var mulig. Hadde noen spurt meg for et par år siden at jeg skulle gi ut bok så ville jeg trodd at de var gale.

For noen hadde det sikkert vært en enkel prosess. Nå snakker jeg ikke om selve skriveprosessen, fordi for de aller fleste som skriver bok så er det hardt arbeid, blod, svette og tårer som ligger bak. Men selve prosessen med å si høyt til verdenen at man har skrevet bok. Fra å ligge godt gjemt inne i skallet mitt til å komme ut og fått følgere som jeg ikke kjenner personlig er stort for meg. For det er folk som kjenner meg som den stille rare keitete jenta som ingen ser eller legger merke til. Jeg har kommet en lang vei siden den gang.

Det er ingen enkel prosess som er gjort over natten. Det har gått gradvis. Mye av æren går til de fine menneskene i forfatterskolens skriveforum. De har støttet, gitt meg trua på egen skriving og noen har fulgt meg fra starten. Kurven har gått til værs. Med tiden har jeg fått troen på meg selv og skrivingen min.

Det føles egentlig ut som denne reisen er på vei mot slutten. Kanskje fordi det har vært en lettelse å bli ferdig. Det er jo egentlig nå det starter. For boka har først gått i trykken nå og er snart klar for nye eiere.

Selv om det hele føles som en stor opptur hvor alt er fryd og gammen, så har det vært en litt tung jul. Angsten for å mislykkes har ruvet i bakhodet. For meg er det stort, men da jeg kikket på artikkelen «årets nye debutanter» og jeg visste godt at jeg ikke var på listen, så tenkte jeg umiddelbart at dette var verken stort nok eller bra nok. Selv om jeg egentlig aldri har hatt ambisjoner om å stå på en slik liste. De virket så mye flinkere og bedre enn meg. Jeg hadde lyst til å angre meg, si nei og hvem hadde vel merket om jeg kastet alle mine eksemplarer i containeren en stille natt og latt som ingen verdens ting. Hvem ville merket? Jeg var jo ingen.

Heldigvis kom jeg på bedre tanker. Og jeg vet hvis jeg hadde sagt det høyt til noen, så hadde de sagt at dette er tull og jeg må ta meg sammen. For meg handler ikke bokprosjektet om å komme på lister eller få anmeldelser (Selv om det også er stort). For meg har dette vært en lang vei mot toppen av Mount Everest. Det har i hvert fall følt litt sånn ut (og har postet denne før, men fortsatt like aktuell):

maal

Fra å være en anonym sjel uten mening med livet og alltid hatt følelsen av at noe har manglet- til å skrive en åpen blogg/ gi ut en bok og blottlegge sjela mi for hele verden, så er boka beviset på at jeg endelig har nådd toppen. Det er stort. Nå sitter jeg nesten her med tårer i øyekroken, for jeg har innsett hvor stort det er. Jeg har turt å gjøre det. Det var mitt valg. Og det vil alltid være et symbol på hvordan jeg har kommet ut av skallet mitt og fulgt drømmen jeg har hatt lenge. For meg er dette starten, og jeg ville ikke hatt det noe annerledes.

Fra nå av skal jeg glede meg til lanseringen. Det blir stort. Uansett utfallet av hvordan boka blir mottatt så har jeg vunnet! For jeg har nådd toppen av mitt mål- jeg har kommet hjem.

Takk til alle som har vært en del av denne reisen. Den stopper ikke her, og gleder meg til å fortsette sammen med dere!

~ Følg meg gjerne på forfattersiden min: facebook.com/heidiraae1

Hvorfor gidde å skrive?

bilde

Jeg satt og funderte på dette i går, hvorfor skriver jeg? (Kanskje litt seint å reflektere over det, i og med at boka mi nesten er ferdig.) For å være helt ærlig, så har jeg ikke et klart svar.

For jeg er ikke en typisk skriver. Jeg innrømmet på forfatterskolens forum i går at jeg ikke leser så mange bøker. Jeg vet det er nesten det samme som å banne i kirken. Mange vil hevde at man ikke kan bli en god forfatter uten å lese god litteratur. Kanskje de har rett, så hvorfor gidder jeg da å skrive?

For å skrive er ikke bare en dans på roser. Det krever tid som man ofte ikke har. Man skal være hardhudet for å takle refusjoner og nederlag. Man skal tåle å bli kritisert og ha Jante konstant på nakken; Ikke tro at du er noe! Og du er hvert fall ikke forfatter!  De fleste er sjanseløse, fordi det er mange om beinet. Hvis man kommer gjennom det syltynne nåløyet, så kan man hvert fall ikke tro at man kan tjene penger på det. Egentlig skulle jeg virkelig ønske at det var noe annet jeg brant for. For realisten i meg vet godt at de færreste kan leve av dette og i lengden så er det kanskje dead end!

Jeg har likevel en drømmer i meg. Kanskje drømmeren i meg er jævla naiv. For meg er ikke skriving bare en flyktig drøm hvor jeg tenker at jeg en dag skal sitte på en  øde Stillehavsøy, telle penger og skrive bøker. For jeg vet bedre, og hadde jeg ikke visst bedre så er jeg ganske sikker på at noen hadde fortalt meg det. Jeg går inni dette her med åpne øyne, vel vitende om at jeg kan totalslaktes og miste all selvtillit på et blunk. For det tar bare et kort øyeblikk å knuse noens selvfølelse og lysten til å skrive et eneste ord igjen. Noen vet at jeg er redd for alt, og ikke tar en sjanse hvis jeg ikke er 10000 % sikker. For jeg er opplært til å tenke trygghet.

I dette tilfelle hvor jeg nå snart kommer ut med bok, har jeg ingen sikkerthetsnett eller garantier for suksess. Derfor burde det være veldig skummelt.

Det er derfor rart at dette ikke er så skummelt som jeg trodde. Det føles derimot veldig naturlig. Noe av det mest naturlige jeg har gjort. Jeg har en god følelse, en driv jeg ikke vet hvor kommer fra. Et mot jeg ikke har sett før. Det føles nesten ut som et kall, og jeg er ikke religiøs en gang. Ja, det er galskap, for jeg føler meg litt som Forrest Gump, som løp Amerika på tvers uten å vite at han kunne løpe. For jeg vet sannelig ikke om jeg kan skrive. Og hvorfor jeg kan skrive, hvis jeg kan det!

Jeg har ingen formell trening, og jeg leser ikke så mange bøker, men likevel har jeg en indre trang til å skrive. Det er en del av meg, som gjør meg lykkelig. Da jeg begynte å skrive i fjor høst forsvant rastløsheten i meg og litt av tanken på at jeg ikke var noe. Da jeg ble permittert samme dag som jeg tenkte at jeg skulle gjøre noe med skrivedrømmene mine, så tror jeg jaggu meg det var universet som prøvde å fortelle meg noe. Skriving hjelper meg å overleve kjipe ting, det er der jeg henter energien i hverdagen fra. Det er som en pose blanda drops; meditasjon, terapi og adrenalin. Det er noe jeg bare gjør uten å vite hvorfor. Jeg tror jeg må være skrivofil, og det er jeg stolt av. Nå som jeg har kommet ut av skapet og bare har lyst til å rope ut at jeg elsker å skrive, så har jeg ingen planer om å gå tilbake til skapet. Det er derfor jeg gjør det, for jeg er ingenting uten.

Av de grunnene kan jeg si med stolthet at jeg er på god vei til å bli forfatter. Jeg er der ikke ennå, men jeg utvikler meg stadig som skribent, og debutboka er nok ikke perfekt, men det er en god start på noe som skal bli bra på sikt, og derfor lever drømmen i meg godt!

Følg meg på facebooksiden min: Heidi Raaes forfatterside

«En pageturner»

unnamed

Det er 108 dager til lansering. Det begynner å bli knapp tid igjen for siste finpuss. Egentlig har jeg ikke tid til å blogge, og på grunn av den dumme togstreiken så får jeg knapt tid til å gjøre noe annet enn å sove, stampe i bilkø og jobbe. Men denne bloggposten skal verken handle om togstreik eller noe annet som er negativt. For jeg har fått meg en oppvekker. Jeg har brukt mye tid på å fortelle venner og kjente, men også her på bloggen hvor mye jeg frykter dette og hvor redd jeg er for og mislykkes. Tanken har vært å dele gleder, frustrasjon og sorger i denne prosessen. Jeg har latt frykten overgå gleden. Jeg har prøvd å skjønne hvorfor. Men det er vel en forsvarsmekanisme; hvis denne boka blir en fiasko, så har jeg i hvert fall sagt det selv først.

Denne boka er allerede en suksess. For bare det å skrive en hel bok som skal ut i bokform er en bragd. Denne prosessen har gitt meg så mye glede, og jeg har møtt fantastiske folk som heier meg fram og som jeg er så takknemlig for å kjenne. Jeg håper dere vet hvem dere er💜. 

Jeg har en fantastisk forside av boka som jeg digger. I denne uka har jeg gått tilbake i mine papirer, og jeg leser på nytt hva både pilotlesere og forlag har sagt om manuset mitt. De sier at dette er en bra bok. Jeg har en god penn. Temaet er dagsaktuelt. Dette er en bok som fenger og som mange vil kjenne seg igjen i. Dama bak Alea forlag, Lisette Askø har skrevet på sine Facebooksider at dette er en «pageturner». Jeg kunne forresten ikke valgt en bedre samarbeidspartner enn henne, og hun har gjort dette til en personlig reise for meg. Takk, Lisette som har trua på meg og prosjektet mitt.

Målet har hele tiden vært å skrive en «lett» bok som folk flest får tid og lyst til å lese i en ellers travel hverdag. I mine egne øyne har jeg nådd dette målet. For jeg er strålende fornøyd med resultatet. «Lett» betyr ikke at den ikke er viktig eller inneholder alvor. For oppi denne morsomme, litt rare historien, så er den også preget av alvor som jeg håper kan gi en liten tankevekker. Det som også er så bra med denne boka, er at denne boka ikke er som alle andre, fordi det er min historie, akkurat som jeg vil ha den, og det er derfor den er unik.

Fra nå av skal jeg nyte tiden framover. Jeg gleder meg vilt til jeg kan vise fram boka og holde den i mine egne hender og ikke minst få den ut til alle dere der ute. Det er så mange spennende øyeblikk som dukker opp på veien. Dette er som en reise, og du vil ikke gå glipp av verken denne reisen som mitt reisefølge eller boka. 

Hold av 7. februar, fordi det er da det skjer!

Følg gjerne siden min: Heidi Raaes forfatterside