Jante tror jeg kommer til helvete

janteloven

Jeg har sagt opp jobben. Det er offisielt. Det er av fri vilje. Og nei, jeg er verken gal eller naiv. For det er det folk tenker. Jeg har fast jobb. En grei inntekt. Hvorfor kan jeg ikke bare være der til jeg går av med pensjon. Det er absolutt et trygt valg og jeg ville hatt et helt greit liv.

For hva kan bli bedre om jeg velger å slutte? Kanskje jeg går ut i evig arbeidsløshet og aldri vil finne en ny/eller bedre jobb enn det jeg har. Jeg har faktisk sluttet i en jobb før helt frivillig før jeg har funnet en ny, og fikk napp på første forsøk. Sist gang jeg sluttet i en jobb, så var det riktignok ikke frivillig, fordi da ble jeg permittert, men endte opp med å skrive en hel bok. Jeg hadde fast jobb, så fast jobb er ingen garanti for at man ikke havner til helvete.

Så dette er tredje gang. Kanskje jeg havner i helvete denne gangen? Alle gode eller dårlig ting er tre, det spørs hvordan man ser på det.

Den norske modellen er jo sånn. Man blir født. Blir kastet inn i barnehagen før man er ett år. Så skole. Så jobb. Familie hvis det passer inn med karrièren, og så død. Denne modellen passer jo inn hos veldig mange. Det er jo ingenting som er bedre enn det. Og det er ingenting galt med det. Men hva med de som faller utenfor? Eller de som har lyst til å gå utenfor normen? Jeg opplever å bli møtt med både heiarop og skeptisisme.

Hva skal jeg leve av? Nav kommer ikke til å sponse meg resten av livet. Jeg skal heller ikke tro at jeg kan skrive på heltid og tenke at jeg blir den neste J.K Rowling. For det er det de tror, at jeg tror. At jeg har kommet i en for- tidlig 40 års krise, og tror at jeg vil få alle drømmene realisert og at jeg blir millionær innen jeg er 40.

Det er ikke akkurat sånn. Jeg har vært flink jente hele livet. Fulgt den norske modellen til punkt og prikke. Likevel har jeg ikke blitt noe. Jeg kan fortsette i samme duren til jeg dør. Det vil være et helt greit liv. Hvorfor skal man gjøre andre ting enn man pleier å gjøre? Det går fint å gjøre akkurat de samme tingene hver eneste dag og være fornøyd med det. Men hvorfor skal jeg ta til takke med greit når jeg har mulighet til å gjøre det bedre enn greit? Og kanskje jeg havner på samme sted om noen år, men da har jeg hvert fall prøvd.

Hvorfor skal jeg ikke prøve? På grunn av redsel? Redsel for og mislykkes? På grunn av hva Jante sier. Hvis man skal leve sånn, så er det jo ikke vits i å gjøre noe.

Det er jo ikke akkurat sånn at jeg ikke har tenkt mye på det. Eller ikke har en plan. Kanskje noen mener at denne planen ikke er bra nok. Kanskje det ikke sikrer meg drømmejobben og kanskje jeg rett og slett havner i helvete. Folk vil da både si og tenke i etterkant si; det var det jeg sa, du burde ikke ha gjort det, for jeg hadde rett hele tiden. Så det lønner seg å bare bli innenfor sin egen komfortsone, og aldri prøve noe nytt.

Det er en risiko, men jeg har valgt trygt hele livet, og selv da ble jeg kastet ut i arbeidsledighet mot min vilje, så det finnes ingen garantier for at man vil lykkes. Man kan ikke basere livet sitt på å leve risikofritt, for da er det ikke vits i å forlate huset engang, for man kan bli påkjørt av en bil rett utenfor huset sitt. Vil folk da si hvis det skjer, at man bør være mer forsiktig og aldri forlate huset sitt igjen? Det hjelper lite hvis man ligger der dau som en en livløs dokke. For det skjer det også.
Man har ingen garantier i livet, så hvorfor ikke gjøre det beste ut av det, når man har mulighet. Det er ikke for alle. Man lever bare en gang, og livet er både skjørt og kort. Hvis jeg kommer til helvete, så er det i så fall mitt valg, og det er ingen andre som verken trenger å bli med eller å leve livet for meg, for livet mitt er bare mitt. Jeg skal i hvert fall nyte turen dit, for underveis får jeg nye erfaringer, utfordringer og lærdom. Ingenting er bortkastet, selv om jeg havner i helvete.

Jeg vil ikke angre for at jeg ikke turte. Hvis noen tror det har vært et enkelt valg, som har den norske modellen innprentet i hjernen som en egen kroppsdel og hvor Jante lever i beste velgående, så tar de faktisk feil. Ikke et lett valg, men et riktig valg, jeg følger for første gang i livet magefølelsen. Og med hjertet, men jeg har likevel ikke mistet fornuften oppi dette. Den er ganske realistisk, og som snart 40 åring har jeg ikke slått hodet og tror at jeg kan bli den neste toppdirektøren eller noe, for jeg er ikke lenger ung og lovende. Jeg runder snart 40, og i jobbverdenen er man nesten dau og begravet allerede. Men jeg skal forhåpentligvis jobbe i nesten 30 år til (bank i bordet) og da bør man ha en jobb man trives i, og uansett hvis jeg skulle tro at jeg går ett skritt fram, og to skritt tilbake, så har jeg likevel oppnådd noe. For når man er på bunnen, er det bare en vei å gå… og skulle det gå skeis, så kan jeg i hvert fall si at jeg prøvde. Det er det ikke alle som kan si!

Ja, det blir spennende, nesten litt for spennende… for i utgangspunktet kan jeg ende opp hvor som helst. Veien har flere skiller, og det er opp til meg å ta den rette veien som passer for meg… Det er der utfordringen ligger. Å tørre… Å utfordre seg selv… Å gå utenfor komfortsonen. Ja, hvis du tror at jeg ikke er redd, så er jeg det altså!

regrests

Følg meg på Heidi Raaes forfatterside

Reklamer