Bak fasaden

uten-navn

På papiret har jeg en Bachelorgrad. Jeg husker ikke hvordan jeg fikk den.Studietiden som skal være den beste tiden av livet, ble et mørkt kapittel i mitt liv.

Ung og håpefull flyttet jeg etter en daværende kjæreste til en helt annen kant av landet. Jeg har aldri vært utpreget utadvendt, men har som regel ikke hatt problemer med å skaffe meg nye venner. Jeg forventet ikke at det skulle være et problem da jeg flyttet til en by uten å kjenne en levende sjel. Jeg hadde gjort det før, og det gikk bra.

Noe ble annerledes. Jeg klarte ikke å bli kjent med noen. Da jeg prøvde møtte jeg bare en mur jeg ikke visste hvordan jeg skulle komme forbi.

På forelesning var det bare jeg og en annen som satt alene. De fleste var omringet av venner. Det var greit så lenge jeg ikke var den eneste som satt alene, men da hun plutselig kom valsende inn med den kuleste jentegjengen sluttet jeg å gå på forelesning.

Det meste av tiden min satt jeg hjemme i kjellerleiligheten uten at noen visste at jeg eksisterte bak veggene. Jeg tror jeg prøvde å gå ut den første tiden, men skjønte ikke hva som var galt siden ingen så meg. Hvorfor var det ingen som så meg? Hvorfor klarte jeg ikke å bli kjent med noen? Hva var galt med meg?

Jeg valgte først å være hjemme, men så ble det så innmari komfortabelt å bare være hjemme. Slippe å møte noen. Slippe å forholde seg til folk. Å bare ligge på sofaen og se på tv. Jeg studerte innimellom,men fant heller ikke den store motivasjonen til det heller.

Det verste var egentlig følelsen jeg satt igjen med. Følelsen av misslykkethet. Jeg turde nesten ikke å gå ut i frykt for at folk skulle se på meg og si at der kom hun venneløse rare damen. For det var bare utskudd som ikke hadde noen. Jeg skammet meg og løy. Facebook eksisterte heldigvis ikke på den tiden, og jeg tror ikke engang jeg hadde nett i leiligheten.

Folk kunne si til meg da jeg kom hjem på ferie; «åssen går det der oppe i det kalde nord?, jeg hører fra andre at det er sykt bra studentliv der». Jeg husker at jeg nikket, dekket over og skiftet samtaleemne. Kanskje folk gjennomskuet meg. Jeg ville ikke innrømme det. For hva innrømmet jeg egentlig da? At jeg var et sosialt utskudd som verken ville eller klarte å bevege meg utenfor den lille leiligheten som føltes som et trygt og godt sted, men som samtidig kunne minne om et fengsel.

Nå i ettertid skjønner jeg at jeg ikke har noe å skamme meg over. Det er en periode i livet mitt jeg har prøvd å fortrenge. Et mørkt hull. Det er kanskje derfor jeg føler at jeg ikke har blitt noe. For det eneste jeg gjorde var å gjemme meg bort for omverdenen. Jeg skulle ønske ting var annerledes og at jeg faktisk kunne se tilbake på en studietid med fest, venner og høye meritter å vise til. Sånn ble det ikke.

Jeg trodde jeg var den eneste i hele verden som hadde det som meg. Jeg glattet over for å holde en fin fasade. For ingen skulle vite at jeg ikke hadde det bra. Det tok lang tid å skjønne at livet var jævlig kjipt også. For det er noe man fortrenger og lærer å leve med.

Noen år etter var jeg frivillig for Røde kors telefonen for barn og unge, og jeg skjønte at jeg ikke var den eneste. E-poster og telefoner rant inn av unge mennesker som hadde det som meg. Folk som var utafor, som ikke var del av den store flokken. Akkurat nå sitter det sikkert en drøss av folk på hybel i en by ingen vet at eksisterer. På samme måte som meg. De som aldri blir invitert noen steder. Eller har noen venner. De trenger en stemme, for «alle» er ikke del av det store fellesskapet. Selv om det er lett å tro det når det publiseres hundrevis av bilder og statuser hvor folk skal på fest eller ut på byen med vennegjengen.

Selv om om det ikke er noe å skamme seg over, så vil man ikke være den som går mot strømmen. De fleste vil være en del av fellesskapet. Det gjør vondt å stå utenfor. Å ikke ha noen når alle de andre har noen. For når alle andre klarer seg så bra, så lurer man på hva som er galt med seg, siden man ikke mestrer det alle andre mestrer. Er man ikke bra nok?

For i dagens samfunn handler det om å være vellykket. Å ha et stort nettverk rundt seg. Å være som alle andre. Ofte så lever unge mennesker med troen i dag at man kan bli hva som helst. Når man ikke blir det man ønsker eller det man håper på, er det bra nok? Jeg har tvilt på det lenge. Er jeg bra nok? Selv om jeg ikke har blitt noe. Det går litt opp og ned med de tankene der, men har kommet fram til at ja jeg er faen meg bra nok. Jeg trenger ikke å gjemme meg bak en fasade lenger. Jeg trenger ikke å lyve om bakgrunnen min lenger. For jeg har absolutt ingenting å skamme meg over. Det har tatt tid å komme fram til de tankene der. Nå er jeg der.

Nå handler ikke boka mi om den mislykkede studietiden min, men det er altfor mange som faller utenfor og tror de er de eneste. Fra denne mørke tiden av mitt liv har jeg hentet en dose inspirasjon til boka. Jeg ville skrive en bok der folk kan kjenne seg igjen i usynligheten og at ting ikke alltid er som man tror. Det er ikke gull alt som glitrer.

Følg meg gjerne på Facebook: Heidi Raaes forfatterside

 

Reklamer

Framtiden i våre hender

bildea

Min datter starter snart på skolen. En ny epoke. Et nytt kapittel i hennes og mitt liv. Det blir spennende og skummelt. Kanskje mest for meg som mor. Hun vet ikke hva hun har i vente.

Skolen skal forberede henne på voksenlivet. Hun skal etter hvert bestemme seg for hva hun skal bli når hun blir stor. I utgangspunktet kan hun bli hva hun vil. Det skal jeg i hvert fall sørge for å fortelle henne. For jeg vil ikke at hun skal ha begrensninger når hun skal ta sitt valg. Selv om jeg vet som voksen at det av og til ikke er mulig.

Da jeg var liten drømte jeg om å bli forfatter. En hemmelig drøm. En drøm jeg aldri turte å si til noen. Jeg fikk høre at det var lurt å velge sikre jobber som sykepleier eller noe innen data. Fordi det var framtiden. Jeg brant ikke for noen av delene, men de voksne hadde sikkert rett. Jeg la fra meg forfatterdrømmen, og tenker tilbake på han ene vikaren vi hadde på skolen. Navnet hans har jeg dessverre glemt. Jeg husker han godt likevel, en hyggelig kar med skjegg og gitar. Han var skuespiller og lærervikar. Han hadde lest gjennom stilene våre og husker så godt han sa høyt i timen; «vi har et stort skrivetalent i klassen». Han ville først ikke si hvem det var, men etter press fra klassen sa han at det var meg. Tenk MEG! Jeg holdt på å dø av flauhet, og ingen hadde forventet at det var meg. De andre himlet med øynene, fordi de trodde selvfølgelig det var gullungene og skolelysene. Jeg skjønte ikke den gang betydningen av det, men hadde jeg lyttet til hjertet, og hørt på han, så hadde jeg kanskje blitt noe. For han var en av få voksenpersoner som så meg. Selv om vi bare hadde hatt han i noen timer på skolen. Jeg kunne kanskje ha utviklet mine skriveferdigheter, men endte heller opp med å fortrenge min store kjærlighet for skriving.

For den gang hadde jeg ikke trua på meg selv. Jeg var stille og sjenert. Ingen hadde egentlig trua på meg. På ungdomsskolen hadde jeg middelmådige karakterer. Mest fordi jeg ikke sa noe i timen, og læreren fokuserte 90 % av karakterene på muntlig aktivitet. Verken skolerådgiver eller lærer hadde trua på meg. Jeg husker at vi alle skulle gjennom en time med skolerådgiveren hvor vi skulle diskutere framtidsplaner. Husker heller ikke navnet på henne, men hun var en gammel sjel og hadde sikkert jobbet der i hundre år. Hun satt med karakterutskriften min og sukket. Like etter bladde hun i den tjukke blekka med studier. Hun bladde forbi yrker som leger, advokater og sykepleiere. Ingenting kunne jeg bli med de karakterene jeg hadde, tenkte hun nok. Så plutselig så hun noe. En side med protesemakere; «du kan bli protesemaker», sa hun tilfreds fordi hun hadde funnet noe jeg kunne bli i motsetning fra å ikke bli noe. Ikke fordi det er noe galt med selve yrket, men jeg visste verken noe om det eller hadde lyst til å bli det, men det virket som det var eneste mulighet for en som meg.

Selvtilliten ble heller ikke større da jeg skulle skrive søknad for å være utvekslingstudent i USA. Min lærer gjennom ni år skulle skrive et «letter of recommandation». Det var sikkert ikke meningen at jeg skulle lese det. Han var en lærer for de populære. For de som smisket med han. Han var meget populær blant de populære og fortsatt er tjue år etter. Men han sviktet. Han strøk som lærer i mine øyne. Han sviktet de svake. De som trengte litt ekstra. Det var nok noen som hadde det verre enn meg i klassen. Men jeg var en av de han ikke brydde seg noe særlig om. Han så meg aldri. Det er kanskje menneskelig, for som menneske trives man jo best med de man likner mest. Men som lærer skal man støtte og motivere. Jeg har hørt om lærere som har omvendt sjenerte stille barn til å holde avslutningstaler på vitnemålutdelingen. Sånn var ikke han. I klassen min var jeg som luft. Jeg fikk lov til å gjemme meg inne i mitt skall uten at noen brydde seg. Heldigvis hadde jeg stort sett gode venner, for uten dem hadde skolen vært et helvete.

Jeg husker ikke alt han skrev i anbefalingen min heller, men det var ikke mye positivt, og det stod; «hun er stille og rolig, og jeg har hatt henne som lærer i ni år, men kjenner henne ikke». Jeg som trodde det var meg det var noe galt meg. I tjue år. Det er først nå, jeg skjønner at det ikke var meg det var noe galt med, men læreren. Det sier mer om han som lærer, enn om meg. Jeg var et barn.

Jeg er i ferd med å legge det bak meg. Det har kostet meg mye. Det har bidratt til mye frustrasjon og bittherhet. Jeg nekter å la det fortsette å prege meg. Kanskje det er derfor skrivegleden har kommet tilbake. Noe jeg har hatt inni meg hele tiden, men fortrengt. Det er derfor jeg har vært rastløs. Har prøvd å finne noe jeg trives med. Noe jeg kan. Jeg har som regel vært flink til alt jeg har gjort, men har aldri gjort det helhjertet. Det har aldri vært noe jeg har brent for. Men nok er nok, nå skal jeg nå mitt mål, koste hva det koste vil. Uansett så vil det ikke koste like mye som fortiden har gjort, for det har vært mange tunge år jeg godt kunne vært foruten. Med bedre voksenpersoner rundt meg, hadde det kanskje vært mulig.

Derfor håper jeg at min datter starter på skolen med blanke ark og alle muligheter åpne.

Dette innlegget er kanskje preget av bitterhet, men nå kan jeg legge det bak meg. Det har vært tungt å skrive, for jeg vil ikke henge ut noen. Jeg er bedre enn som så, men det er viktig, fordi det betyr så enormt mye for fremtiden, å ha gode voksne rollemodeller.

Jeg skal si til min datter, at hun må aldri høre på eller la noen si; «at hun ikke er bra nok, fordi hun er god nok som hun er!» Det er vi alle!

Følg meg gjerne på Facebook!