Det blir bok

Ingen vei tilbake nå! Hjelp, dette er virkelig! 

Det du ser er foreløpig design på coveret mitt som skal bli bok. Jeg er dritstolt over det, og er designet av Fredrik Edvardsen. 

Jeg kan si med stor glede at jeg skal gi ut bok på et lite forlag, Alea. Følg dem gjerne på Facebook. Forlaget beskriver boka som en «pageturner». 

Det er ikke helt til å tro, at jeg skal gi ut boka mi. Det hadde jeg ikke trodd for et år siden. Tenk at jeg tørr det. 

Jeg vil takke forlaget mitt som har trua på prosjektet, heiagjengen fra forfatterskoen, følgerne mine på bloggen, pilotlesere og alle som har trua på prosjektet av venner og bekjente. Til slutt, men ikke minst min mann som har lest denne «dameboka» 4-5 ganger og fortsatt ikke lei. Alle som kjenner han vet at han ikke kan lyve:-) 

Nå har det seg slik at jeg skal stå for det meste av markedsføringen selv. Det er skummelt og jeg vet svært lite om markedsføring sånn generelt. Jeg heter dessverre ikke Nesbø, så derfor med mitt ukjente navn og som jeg så vidt har turt å bruke i offentlig rom, selges ikke bøkene av seg selv. Derfor kan jeg trenge litt dra-hjelp. Så del gjerne det glade budskap til folk du kjenner, for jeg har stor tro på jungeltelegrafen. Har du noen gode markedsføringstips, så del det gjerne med meg her også. 

Boka kommer hvis alt går etter planen i februar 2017. Jeg tar i mot forhåndsbestillinger, så send meg gjerne en e-post: heidisin79@outlook.com eller en pm på Facebook. Den koster 249 Nok + porto. En liten andel, hvis boka går i pluss vil gå til brystkreftforeningen. 

Foreløpig baksidetekst:

Det  handler om Nina Lunde som er 29 år og redd for å dø alene uten å ha funnet den store kjærligheten. Hun er ensom og tenker at verden er som på Facebook hvor alt er perfekt og alle har et liv. Plutselig en dag får hun en fot innenfor det livet hun mener er perfekt, men er alt like bra som det ser ut som på overflaten? Blir hun lykkelig av å være del av denne verden hun har strebet så lenge etter? Like mye som det handler om å finne den store kjærligheten, så handler det om å ikke få til alt her i livet.
Dette er skummelt og spennende. Alt på engang, men jeg har ingenting å tape. Min drøm er i ferd med å gå i oppfyllelse! 

Fram til utgivelse skal jeg først og fremst bli ferdig med boka, markedsføre den og planlegge en aldri så liten uformell lanseringsevent. Jeg gleder og gruer meg som et barn!

Følg meg på Facebook for oppdateringer
om boka

Reklamer

Hvorfor drive selvtortur?

bilde

Tallene er klare, norske forlag fikk inn over 6000 manus i fjor. Gyldendal fikk inn 1600 manus og 15 av dem ble bok i stive permer.(Lenke til artikkelen) Det sier seg selv at nåløyet er syltynt. Man trenger ikke å være Einstein for å skjønne at det er vanskelig å slippe gjennom nåløyet. Så derfor er tusen kroner spørsmålet, hvorfor gidder jeg å bruke så mye energi på noe som kanskje ikke fører noen vei?

Hvorfor gidde å lide seg gjennom lange ventetider, opp til flere uker, vente på en telefon/ brev som kanskje aldri dukker opp? Hvorfor sende inn på nytt når man allerede har fått en refusjon?  Det er som å legge hode på en hoggestabbe, og nesten be om å bli knust sønder og sammen hver eneste gang. For sjansen for å slå igjennom er minimal. Det er nesten større sjanse for å vinne lotto eller dø i en flyulykke. Bedreviterne sier at dette bør jeg skjønne, fordi du har ikke nubbesjans så lenge du ikke heter Jo Nesbø eller rosablogger(dot)com. Derfor er det egentlig bare å  gå og legge seg i en grøft og legge ballen dø en gang for alle.

Hvis jeg hadde brukt all denne energien på noe annet, som for eksempel husarbeid, da hadde jeg hatt skinnende rent hus til en hver tid. Eller hagearbeid, (vår hage ser ut som, eller for å sitere min mor; den verste hagen i hele Norge) da hadde kanskje hagen vår sett ut som den vakreste botaniske hagen i landet. Jeg kunne til og med valgt å løpe maraton. Kan ikke huske å ha løpt andre steder enn de siste meterne for å rekke bussen siden gymtimene på videregående. Jeg ville ha klart det, hvis jeg la så mye energi som jeg legger i skrivingen. Jeg er ganske sikker på at jeg hadde nådd mål, hvis jeg ikke hadde dødd av hjerteinfarkt.

Lista er lang, det er mye jeg kunne gjort for å sikre suksess, men saken er, ingen av de tingene gjør meg lykkelig!

Jeg har famlet i blinde så lenge for å finne mitt kall her i livet.  Jeg har aldri villet noe så mye som jeg vil dette. Når jeg skriver så glemmer jeg alt annet, tiden flyr av gårde uten at jeg merker det. Alt annet blir meningsløst. Jeg får energi og en glede jeg ikke trodde var mulig. Jeg er derfor bare nødt til å følge drømmen. Jeg kan ikke la den ligge igjen, for livet føles tomt uten å kunne skrive. Det høres veldig klisjeaktig ut, men hele livet har jeg følt at jeg ikke har blitt noe. Jeg har ikke kunnet noe. Jeg har ikke ville bli noe. Jeg har fortrengt skrivetrangen, fordi jeg alltid har fått høre at det ikke er mulig å bli forfatter.

Kanskje folk har rett, kanskje det er umulig, men jeg må prøve. Det er det jeg kan og vil. Uten å skrive er jeg ingenting. Det er kanskje tortur å vente på forlag som skal svare, det er tortur å få nei etter nei, men det blir barnemat i forhold til hva jeg skulle gjort uten skrivingen. Derfor er blodet, svetten og tårene verdt det, når jeg tenker på hvor ulykkelig og hvor mye jeg ville angret hvis jeg ikke fulgte drømmen og det jeg vil aller mest her i livet. Jeg kommer til å lykkes, for akkurat nå har jeg ingenting å tape i forhold til det jeg taper hvis jeg ikke prøver!

 

Litt av hvert om manuset mitt

  

Ja, jeg lovet dere å skrive litt om handlingen i prosjektet mitt. Jeg har både gledet meg og gruet meg litt til det, fordi det er litt vanskelig å oppsummere handlingen i få ord syns jeg. Når folk har spurt meg hva manuset mitt handler om, så har jeg kommet inn på det og ramset opp flere tematikker, men kanskje ikke gitt en helhetlig beskrivelse som har gjort at folk har lyst til å lese akkurat den boka. Hvis boka kommer ut, så vet jeg at jeg må skrive en fengende tekst som skal stå på baksiden av boka, slik at folk har lyst til å lese den umiddelbart. Det er utfordrende. Men jeg har gjort så mye «ut av komfortsonen» i det siste, at jeg må bare hoppe i det også.

Helt siden jeg fikk ideen om dette manuset har jeg hatt noen klare visjoner og målsettinger. Som noen av dere vet, er jeg ingen lesehest, men når den rette boka dukker opp, så liker jeg å lese og kan bli så oppslukt av den boka at jeg leser den ut på en dag. Jeg vet om flere som er som meg, som kvier seg for tunge litterære verk, men liker «lette»underholdende bøker. Med lette bøker, mener jeg ikke at det ikke er noe innhold, men som man kan kose seg med, uten å tenke altfor mye, men som likevel gjør noe ved deg, som fenger deg, engasjerer deg eller rører deg. Det er en sånn type bok jeg ville skrive, om dere skjønner hva jeg mener.

Jeg hadde også lyst til å berøre temaer som er viktige for meg å belyse, og jeg vil gjøre det med humor, samtidig som man skjønner de alvorlige budskapene i manuset. Ellers så er dette en skjønnlitterær tekst.

Nå har jeg kanskje gått rundt grøten lenge nok, kanskje jeg skal komme til litt av handlingen uten å røpe for mye. Det er kanskje en kunst i seg selv, å lage en teaser som ikke sier for mye, men som likevel sier nok til at interessen blir vekket.

Dette manuset handler om Nina Lunde som er 25 år og redd for å dø alene uten å ha funnet den store kjærligheten. Hun er ensom og tenker at verden er som på Facebook hvor alt er perfekt og alle har et liv. Plutselig en dag får hun en fot innenfor det livet hun mener er perfekt, men er alt like bra som det ser ut som på overflaten? Blir hun lykkelig av å være del av denne verden hun har strebet så lenge etter? Like mye som det handler om å finne den store kjærligheten, så handler dette manuset om å ikke få til alt her i livet. Jeg tror dette er et manus flere kan kjenne seg igjen i og gjør at man har lyst til å heie på hovedpersonen Nina.

Som nevnt tidligere har jeg både hatt manusutvikling hos Forfatterskolen og fått et par andre pilotlesere til å lese manuset. Folk mener at dette manuset har potensiale og har også fått tilbakemeldinger på at dette manuset er «litt Bridget Jones» på norsk. Det ene forlaget jeg fikk konsulentuttalelse fra likte manuset mitt godt, og mente at jeg har en god penn, men nådde som sagt ikke helt opp. Jeg håper inderlig at dette manuset blir bok i stive permer en dag snart, for jeg har virkelig trua at dette manuset er bra. Jeg er vanligvis ikke så selvsikker og tror alltid at ting ikke er bra nok, men jeg mener at jeg har fått det til og håper at forlagene snart får øynene opp for manuset mitt snart og gir meg en sjanse.

Denne prosessen er alt, jeg har omtrent revet av meg håret i frustrasjon, grått noen skvetter, bedt til høyere makter, gledet meg og engasjert meg. Foreløpig har denne skrivingen vært hemmelig, og er det for de aller fleste ennå, men for de jeg har fortalt det til, de har vært så positive til det. Jeg har fått så mye støtte fra gode herlige mennesker, og det hjelper i tunge stunder hvor refusjonene omtrent har haglet inn. Med tiden som har vært føler jeg egentlig bare at pågangsmotet og staheten vokser, dette skal jeg klare, fordi jeg har endelig funnet mitt kall, det jeg kan og vil, og det er få ting som gir meg så mye glede som dette, derfor kan jeg ikke gi meg nå!

Så jeg håper om ikke altfor lenge jeg kan skrive på denne bloggen; løp og kjøp 🙂 Foreløpig en flyktig liten drøm, men alt er mulig har jeg lært!

 

Den lange ventetiden

Som noen vet så har jeg skrevet bok og har sendt manuset mitt inn til forlag. Ventetiden er nesten uutholdelig. De fleste forlagene har en ventetid på 4-8 uker. Det er lang tid å vente. Selv om jeg realistisk tenker at boka blir refusert, har jeg likevel et håp om at noen skal se hvor bra denne boka er og kaster seg over telefonen for å overbringe den gode nyheten. I begynnelsen tok den godtroende naiviteten over, jeg skvatt hver gang telefonen ringte, jeg sjekket mail oftere enn før og spamboksen hadde jeg full oversikt over til enhver tid. Tiden begynte å gå, ingen telefoner eller mail. Jeg måtte innse realiteten, dette kom ikke til å gå min vei og ganske riktig dukket refusjonsbrevene opp. Som ventet. Likevel ble jeg en smule skuffet.

«Hva er det jeg egentlig driver med?» tenkte jeg. Jeg som vanligvis ikke tar sjanser. Jeg som er livredd for å mislykkes. Jeg har ikke akkurat tatt på meg den letteste oppgaven. Jeg vet, nåløyet er syltynt og jeg går rundt med en frykt at jeg er litt for brei. Hva om dette fører til ingenting? Egentlig burde jeg gi meg mens leken er god, for er det verdt blod, svette og tårer?

Jeg vet ikke hva som driver meg. Statistikken er klar; av 6000 innsendte manus blir 10-15 bøker til bok. Hva får jeg til å tro at mitt manus er bra nok? Jeg vet rett og slett ikke, kanskje jeg har blitt gal. Selvtilliten har plutselig gått rett til værs. Jeg har trua. Dette skal jeg klare. Boka skal ut. Jeg vet at jeg har en urokkelig stahet, men om boka skal ut er jo ikke bare opp til meg, men jeg har bestemt meg; jeg gir meg aldri.
Jeg skal sende inn manuset mitt på nytt gang etter gang til forlagene blir så lei at de får lyst til å spy når de ser navnet mitt.

Jeg vet at jeg har et bra manus. Det har jeg fått bekreftelse fra flere. For jeg har latt andre lese manuset mitt. Så det er ikke som med Idol at jeg bare venter på at noen skal fortelle meg med myk stemme at det jeg skriver er crap. Jeg kan faktisk skrive. Det er det som er det rare, jeg vet ikke hvor denne selvtilliten kommer fra og heller at jeg tør å skrive om det, for jeg er jo egentlig Jantes besteste venn i hele verden. Hele livet har jeg trodd at jeg ikke kan eller er bra nok. Jeg tror også det handler om hvis jeg klarer dette, så er jeg bra nok. Jeg har klart det. Jeg har blitt noe.

Fallhøyden er stor, jeg vet det. Det kan være at jeg må spise mine ord og på et tispunkt gå videre, men akkurat nå velger jeg å la naiviteten gå foran. Jeg har trua og vil strekke meg langt for å nå mine mål.

Den siste tiden har jeg pusset på manuset og skjønner hvorfor det ble refusert, jeg sendte det nok inn litt for tidlig, men samtidig var det steg på veien. Jeg angrer ingenting. Nå har jeg sendt manuset inn på nytt. En ny ventetid har startet. En evig runddans. Denne gangen venter jeg nok ikke på at telefonen skal ringe, men et ørlite håp innerst inne har jeg likevel. I mellomtiden får jeg trøste meg med at de aller fleste kjente forfattere har blitt refusert opp til flere ganger og lever etter mottoet; en proff forfatter er en amatør som aldri gav seg». Heia meg!