Tanker om selvpublisering


Selvpublisering er et hett tema her om dagen. Før var selvpublisering helt uaktuelt og fremmed for meg. Mytene er mange, og en av dem; selvpublisering er kun for tapere som ikke har fått utgitt boka si andre steder.  Jeg tenkte lenge sånn selv. Det dukker stadig opp solskinnshistorier fra folk som har selvpublisert. Selvfølgelig håper jeg på å kunne gi ut boka på et forlag. Jeg kommer ikke til å sende inn manuset mitt hundre ganger til forlag og så vil selvpublisering være siste utvei. For meg vil det kanskje være et ok alternativ, for jeg er vant til å gå mine egne veier. 

For mange herrens år siden så skulle jeg skrive en artikkel for en lokalavis. Jeg var ung og min store drøm var å bli journalist på den tiden. Det var stor stas å gjøre intervju og jeg begynte på artikkelen med godt mot og gledet meg til å komme på trykk. Det endte med at artikkelen gikk fram og tilbake til redaktøren 4-5 ganger, før han var fornøyd. Da hadde jeg endret mye og overskriften ble en helt annen en det jeg hadde tenkt. Artikkelen kom aldri på trykk fordi intervjuobjektet ikke kjente seg igjen i det jeg hadde skrevet. Jeg kunne sikkert ha gjort det mye bedre, men jeg var uerfaren. 

Følelsen jeg satt igjen med var ikke bra. Det var ikke mitt verk lenger. Jeg hadde ingen eierfølelse til artikkelen. Det jeg ville fokusere på fikk mindre fokus. Det var ikke sånn jeg ønsket å skrive og mistet litt av gnisten til å skrive. Det var en av grunnene til at jeg hoppet av journaliststudiene. 

Jeg har allerede fått råd om å endre manuset mitt i en tilbakemelding fra et forlag. Jeg har vært i tvil om hva jeg bør gjøre, fordi jeg er bare en håpløs naiv forfatterspire og vet egentlig ingenting. Det jeg vet, er at jeg må tørre å stole på meg selv og magefølelsen. Jeg liker historien som den er. Jeg er lydhør og ydmyk, og kan endre på mange ting i manuset som ikke fungerer og som kan gjøre historien bedre, men jeg er ikke villig til å endre historien drastisk for enhver pris. Jeg vil ikke sitte igjen med samme følelse som jeg satt igjen med da jeg skulle leke journalist. 
Selv om selvpublisering bør ha en høy terskel og vi bør være sikre på at teksten er bra, så gir selvpublisering flere fordeler i forhold til å kunne være herre over egen tekst i større grad enn hos forlag vil jeg tro. Jeg personlig liker denne tanken godt. 

Mitt største problem med selvpublisering er markedsføringsdelen, fordi jeg kjenner omtrent 4 mennesker inkludert min mor og mann. Jeg ser for meg å måtte spise mine egne bøker til frokost, lunsj og middag i flere år framover. Jeg tror heller ikke min mann vil være like glad i å få samme bok i julegave og bursdagsgave resten av livet. Selv om det høres ut som et knakende godt tilbud; å få livslangt abonnement på boka mi.

Jeg kan velge å tro at det er tilfeldigheter at forlaget ikke vil anta manuset mitt. Noen av grunnene kan være at jeg ikke er rosablogger eller er frontfiguren i et eller annet band. Jeg kan komme med mange unnskyldninger for at det ikke er meg, men dem det er noe galt med. Den grusomme ærlige brutale sannheten kan også være ganske enkel; det er rett og slett ikke bra nok. Sannheten svir som regel hardt. Det er vel en grunn til at selvpubliserte bøker har fått sitt dårlig rykte. Forfattere med all for stor selvtillit publiserer ukritisk sine tekster i bokform. Jeg vil ikke bli en av dem. 

Hvis jeg derfor skal selvpublisere må jeg være 100% sikker på at jeg har et produkt som kan selges med rak rygg og stolthet. Bøkene bør helst kunne selge seg selv, siden jeg ikke har et forlag i ryggen. Det gjør man ikke med et dårlig produkt selv om jeg skulle ha flere enn 4 venner.

Jeg er da i tvil. Kommer jeg så langt ønsker jeg å bli antatt av et forlag, men likevel frister utfordringen om å selvpublisere selv litt også; går det an å si ja takk begge deler? 😉

Hva tenker dere om selvpublisering? Fordeler/ Ulemper? Erfaringer?
~

Jeg har forresten opprettet en side på facebook dedisert til denne bloggen, trenger den egentlig ikke, siden jeg har 4 venner, men poster innleggene der etter hvert, så folk som ikke er interessert i mine skriblerier ikke trenger å bli spammet ned:

Fru fryktløs på facebook 

Reklamer

Tilbakemeldinger som svir

veivalg

Aller først vil jeg bare si at jeg har vært så heldig at jeg har gjesteblogget på Forfatterskolen denne uken (lenke: Ikke gi deg)!

Å få tilbakemeldinger på manus er gull verdt. Det sies når man får en konsulentuttalelse fra et forlag er man nære og at det er under 10 prosent som er så heldig å få det. Jeg er virkelig takknemlig for at jeg allerede har fått to på kort tid.

Den største overraskelsen er at tilbakemeldingene jeg har fått er helt forskjellig fra hverandre. Den ene tilbakemeldingen gjorde at jeg omtrent lettet hundre meter over bakken og svevde høyt i lufta. Jeg tenkte at det var lys i tunnelen og at drømmen kanskje var i ferd med å gå i oppfyllelse snart. Den andre tilbakemeldingen knakk meg nesten litt sammen og fikk i et lite øyeblikk lyst til å gi opp. Jeg måtte gå inn i meg selv og tenke en gang til om det er verdt strevet og fortvilelsen dette medfører. For veien fram til målet har aldri virket så fjern som nå.

Etter en bedre middag ute med gode venner og vin og meldinger sendt fram og tilbake med gode støttespillere, bestemte jeg meg for at dette ikke skal knekke meg. Jeg har kommet for langt til å gi meg nå. Jeg tok mot til meg og leste den siste tilbakemeldingen en gang til. Jeg fant et par konkrete råd som jeg holder på å endre, men den største utfordringen gav meg et dilemma. De ville endre historien min til å bli en helt annen.

Jeg har hørt at man skal lytte til erfarne fjellfolk. De vet hva de snakker om og jeg har full respekt for dem. I utgangspunktet har jeg tenkt at jeg skal bøye meg i støvet og gjøre som de vil, fordi de vet best. Jeg er bare en naiv forfatterspire med altfor store drømmer. Det er derfor jeg er i tvil. Jeg må nå ta et valg, for jeg har to veier som skiller seg på midten. Skal jeg velge den trygge veien som kanskje fører strak vei fram til mål, eller skal jeg velge den usikre veien med fare for dødsfall og derfor aldri kommer meg helskinnet fram til mål.

Jeg vil i mål, men jeg har alltid har vært «flink pike»og vil gjøre det jeg får beskjed om, for jeg er jo helt fersk i dette spillet og vet egentlig ingenting. Likevel er det en del av meg som ikke vil føye meg. For hvis jeg føyer meg så blir det en helt annen historie. En helt annen stemme. Jeg vil ikke gjøre hva som helst for å bli utgitt, men jeg er i tvil, tenk om alle tenker det samme, at historien som jeg vil skrive ikke er god nok og at jeg bør lytte til de som skjønner seg på god litteratur. For hvis jeg velger å gå min vei, den usikre veien fram til mål, ikke fører fram, hva skal jeg gjøre da? Skal jeg snu eller skal jeg lytte til magefølelsen at dette en dag vil høste frukter, men kanskje på en helt annen måte enn jeg hadde tenkt? Jeg er derfor rådvill og famler litt i blinde akkurat nå.

Hva ville dere gjort? Del gjerne erfaringer!