Hvordan jeg ble indieforfatter?

indie

Hva er det? tenker sikkert noen. Når noen sier indie så tenker jeg umiddelbart på filmer. For min store lidenskap er film, og ingenting er bedre enn en god indie-film. Indie står for independent og betyr uavhengig eller selvstendig på norsk. Og som også betyr selvpublisering. Det ordet har et frynsete rykte på seg, og jeg tør nesten ikke å si det høyt. Jeg har av og til prøvd å skjule det, og hvis noen har spurt, har jeg av og til unngått å svare. For ordet gir mange dårlige assosiasjoner og mange forbinder det med dårlig kvalitet og at man bare er en «liksomforfatter.»

Som Indieforfatter må man stå for alt selv. Som betyr i praksis at man betaler for utgivelsen og må selv stå for markedsføringen. Så hvordan endte jeg, den stille, litt sjenerte jenta opp som indieforfatter? Det kreves mot å være kjerringa mot strømmen. Noen vil si naivt, men likevel, jeg er en flinkis og vil bare gjøre det som er riktig og vil heller dø enn å trå feil og drite meg ut. For trår jeg feil, vil jeg for alltid bli husket for den som fikk sin sjanse og ødela alt for seg selv. Jeg drømmer om å skrive på heltid en gang i framtiden og har ikke lyst til å spolere mine sjanser.

Så hvordan turte jeg det, og spør meg selv om det hver dag. Det var egentlig ikke et bevisst valg. Jeg må innrømme at jeg har vært naiv i denne prosessen. Jeg begynte jo å skrive da jeg brått ble permittert fra jobben i 2015. Jeg brukte 3 måneder på manuset, og trodde at manuset var ferdig og var sikker på å bli antatt. Det ble jeg selvsagt ikke. Når det er sagt, fikk jeg riktignok to konsulentuttalelser på førsteutkastet mitt, så hvis jeg hadde vært tålmodig, så hadde jeg kanskje blitt antatt med tiden.

Jeg gav egentlig ikke opp. For meg har ikke selvpublisering vært siste utvei. Det var ikke en desperat handling hvor jeg trodde at det var min eneste mulighet for å gi ut bok.  Jeg fulgte bare magefølelsen. Boka skulle ut, og det var ikke et bevisst valg, det var akkurat som veien hadde tatt et valg for meg. Ja det høres veldig filosofisk ut, men når noe føles riktig ut, så blir det et naturlig valg. Akkurat som det var en mening bak det som jeg ikke helt klarer å forklare. Dessuten så har jeg jo ikke vært helt alene, for Alea forlag har vært der hele tiden. Jeg tok det ikke for gitt at Alea ville ha manuset mitt heller. For de trykker ikke hva som helst. De hadde trua på meg fra starten, og de tar bare inn manus de har troen på. De har hjulpet meg med alle ledd i prosessen og gjort denne prosessen til en personlig reise og gjort at denne boken har blitt best mulig. De har også tatt jobben med omslagdesign, ombrekking og korrektur. Uten dem, hadde det nok ikke blitt en like bra bok som det har blitt. De hadde noen innspill til manuset som har gjort det bedre. Samtidig så har jeg stort sett hatt full frihet i forhold til innholdet i boka.

Etter at boka gikk i trykken, så kjente jeg virkelig på frykten. Frykten for og mislykkes. Jeg tenkte, herregud, hva er det jeg har gjort, og må innrømme at det var tider hvor jeg angret. For boka ser jo helt smashing ut, men tenk om innholdet ikke var bra nok. Nå har jeg riktignok hatt manuskonsulent og pilotlesere på manuset, men tenk om det likevel ikke var nok. Jeg hadde fått en god del forhåndsbestillinger, tenk om de får boka og føler seg lurt. At de har kjøpt søppel og de føler at det er svindel. Dette kunne bety døden for framtidig skriving.

Jeg roet meg selv ned med at dette er debutboka. Det er sjelden at debutbøker blir de beste bøkene i et langt forfatterskap. Alle må starte et sted. Den er sikkert ikke perfekt, men hva er perfekt? Hvis jeg fortsetter å skrive bøker, så vil skrivingen bli bedre, jeg vil få mer erfaring, og vil jobbe meg oppover og kanskje en dag få mitt gjennombrudd som anerkjent forfatter uten at det trenger å bety at jeg tror eller håper på å bli den neste Jo Nesbø.

Mitt mål har heller ikke vært å skrive «avansert» litteratur som kan vinne Nobelprisen i litteratur heller. Jeg ville skrive en «lettlest»bok som kan fenge den «vanlige»kvinnen i gata. Jeg leser selv sjelden bøker, og ville nå fram til sånne som meg. La meg bare si at lettlest ikke er det samme som enkelt, for det å skrive «lettlest» er selv en kunst og man må faktisk være dyktig for å skrive en lettlest bok som fenger. For jeg har lest «enkle» tekster som ikke fenger, og det er ofte en mareritt å komme seg gjennom.

Det er selvfølgelig fordeler og ulemper med denne formen for utgivelse. Markedsføringen er en utfordring. Det er ikke bare vanskelig for meg, men for alle. For bøker selger seg ikke av seg selv, og derfor er det vanskelig å nå ut til mange når man er en liten fisk i et stort hav.

Tilbakemeldingene jeg har fått har vært så mye bedre enn forventet. Jeg trodde faktisk at det skulle bli helt stille. For det er ofte det som skjer hvis folk syns boka er dårlig. De legger den fra seg, og ikke sier noe. Jeg har fått tilbakemeldinger fra både folk jeg kjenner og folk jeg ikke kjenner, som sier at de ikke har klart å legge boka fra seg. De har lest den ut på en dag. De har ligget oppe om natten for å lese mer. Noen sier til og med at boka er bedre enn «Bridget Jones.» Selv folk som leser mange bøker sier at det er et godt språk. Da føler jeg at jeg har lykkes.

Jeg selger jevnt og trutt bøker, men når man ikke har erfaring med markedsføring og står med det meste alene så begrenser det seg. Jeg har fått meldinger fra folk jeg ikke kjenner som mener at boka både er bra og coveret ser så bra ut at jeg fortjener å bli sett og synlig. Den fortjener all oppmerksomhet den kan få. Det kan bli en suksess hvis jeg hadde fått mulighet. Jeg prøver å knekke koden, for å nå ut til flere, men det er en utfordring. Sånn er det jo for alle, de fleste har lyst til å lykkes. Det at så mange syns at det er bra, motiverer meg til å fortsette, og tenker at dette er starten på noe som blir bra i lengden. Jeg angrer ingenting. Jeg har fått det til så bra som det er mulig, og jeg stopper ikke her, jeg vil mer.

Konklusjonen er at jeg er stolt av å være Indieforfatter og hva jeg har fått til. Jeg startet ut fra ingenting og det høres ut som en klisje, men jeg var faktisk ingenting, og startet hvor jeg ikke turte å dele noe til å faktisk ha utgitt noe på egenhånd. Stolt av å tørre. Stolt over at det faktisk går an å være indie-forfatter med et godt produkt som folk liker. Det gjør meg enda stoltere og veldig rørt, tårene har trillet ved mange anledninger i det siste.

heidisbok

Følg meg på Heidi Raaes forfatterside

Reklamer

På toppen av verdenen

heidisbilde

Det startet med tjue sider. Høsten 2015. Noen har allerede vært med meg fra da. Jeg vet ikke hvem det var, men de leste mine tjue sider og jeg fikk gode tilbakemeldinger. Det var da det startet. Denne reisen som jeg er ute på nå.

Jeg har alltid drømt om å skrive bok, og trodde ikke at det var mulig. Hadde noen spurt meg for et par år siden at jeg skulle gi ut bok så ville jeg trodd at de var gale.

For noen hadde det sikkert vært en enkel prosess. Nå snakker jeg ikke om selve skriveprosessen, fordi for de aller fleste som skriver bok så er det hardt arbeid, blod, svette og tårer som ligger bak. Men selve prosessen med å si høyt til verdenen at man har skrevet bok. Fra å ligge godt gjemt inne i skallet mitt til å komme ut og fått følgere som jeg ikke kjenner personlig er stort for meg. For det er folk som kjenner meg som den stille rare keitete jenta som ingen ser eller legger merke til. Jeg har kommet en lang vei siden den gang.

Det er ingen enkel prosess som er gjort over natten. Det har gått gradvis. Mye av æren går til de fine menneskene i forfatterskolens skriveforum. De har støttet, gitt meg trua på egen skriving og noen har fulgt meg fra starten. Kurven har gått til værs. Med tiden har jeg fått troen på meg selv og skrivingen min.

Det føles egentlig ut som denne reisen er på vei mot slutten. Kanskje fordi det har vært en lettelse å bli ferdig. Det er jo egentlig nå det starter. For boka har først gått i trykken nå og er snart klar for nye eiere.

Selv om det hele føles som en stor opptur hvor alt er fryd og gammen, så har det vært en litt tung jul. Angsten for å mislykkes har ruvet i bakhodet. For meg er det stort, men da jeg kikket på artikkelen «årets nye debutanter» og jeg visste godt at jeg ikke var på listen, så tenkte jeg umiddelbart at dette var verken stort nok eller bra nok. Selv om jeg egentlig aldri har hatt ambisjoner om å stå på en slik liste. De virket så mye flinkere og bedre enn meg. Jeg hadde lyst til å angre meg, si nei og hvem hadde vel merket om jeg kastet alle mine eksemplarer i containeren en stille natt og latt som ingen verdens ting. Hvem ville merket? Jeg var jo ingen.

Heldigvis kom jeg på bedre tanker. Og jeg vet hvis jeg hadde sagt det høyt til noen, så hadde de sagt at dette er tull og jeg må ta meg sammen. For meg handler ikke bokprosjektet om å komme på lister eller få anmeldelser (Selv om det også er stort). For meg har dette vært en lang vei mot toppen av Mount Everest. Det har i hvert fall følt litt sånn ut (og har postet denne før, men fortsatt like aktuell):

maal

Fra å være en anonym sjel uten mening med livet og alltid hatt følelsen av at noe har manglet- til å skrive en åpen blogg/ gi ut en bok og blottlegge sjela mi for hele verden, så er boka beviset på at jeg endelig har nådd toppen. Det er stort. Nå sitter jeg nesten her med tårer i øyekroken, for jeg har innsett hvor stort det er. Jeg har turt å gjøre det. Det var mitt valg. Og det vil alltid være et symbol på hvordan jeg har kommet ut av skallet mitt og fulgt drømmen jeg har hatt lenge. For meg er dette starten, og jeg ville ikke hatt det noe annerledes.

Fra nå av skal jeg glede meg til lanseringen. Det blir stort. Uansett utfallet av hvordan boka blir mottatt så har jeg vunnet! For jeg har nådd toppen av mitt mål- jeg har kommet hjem.

Takk til alle som har vært en del av denne reisen. Den stopper ikke her, og gleder meg til å fortsette sammen med dere!

~ Følg meg gjerne på forfattersiden min: facebook.com/heidiraae1

Året som endret meg

Det er ca ett år siden jeg mistet jobben. Jeg husker telefonen som vibrerte i veska. Da jeg så nummeret skjønte jeg hva det gjaldt. Toget var fullt. Det var ikke så fullt som det av og til er hvor folk blir stående som sild i tønne, men det var mange mennesker rundt meg. Jeg måtte ta den, bli ferdig med det. Og ganske riktig, kom beskjeden jeg visste kom. Jeg sa ikke annet enn mhm… for jeg ville ikke at folk skulle høre hva som var i ferd med å skje.

Folk sier de av og til når klimaks i livet, sitt absolutte høydepunkt. Jeg kan trygt si at dette var mitt laveste øyeblikk. Det øyeblikket jeg aller helst vil sove gjennom, tenke i etterkant var en jævlig dårlig drøm.

Det har altså gått et år. Når du hører overskriften; Året som endret meg, høres det ut som jeg har gått gjennom en åpenbaring eller at jeg har sett lyset. Det høres som noe viktig, akkurat som jeg har blitt en helt annen person. Men sannheten er at jeg er fortsatt hun litt rare keitete dama som folk enten elsker eller hater. Det er kanskje satt på spissen, men det har vel noe med hvor åpen jeg er blant folk. Jeg er som en gammal årgangsvin, som må stå noen år for å bli ekstra god. Det er først da man kan si noe mer om hva som skjuler seg bak den mørke glinsende flasken som har stått på hylla og støvet ned blant de nye billig flaskene, som renner ned som vann på øyeblikket og smaker fortreffelig til sitt formål.

Nå snakker jeg meg kanskje bort, og skal ikke snakke meg ut på jordet riktig ennå, selv om det er ofte det jeg gjør best. Jeg håper dere skjønte tegningen med vinen, og hvis ikke, så kan dere tro at jeg er glad i vin.

Folk som kjenner meg sier at jeg fortsatt er den samme Heidi som før. Jeg har blitt tøffere. I hvert fall på å vise meg fram i offentligheten. Sånn bortsett fra det er jeg fortsatt den samme. For jeg syns fortsatt enkelte folk er skumle. Folk jeg føler er større enn meg selv. Folk som har utretta noe i livet. Folk jeg ikke får fram et ord til. Jeg som syns jeg har gjort framgang. Jeg har blitt flinkere til såkalt smalltalk, men så er det de folka som får meg til å føle meg skikkelig liten der jeg står og bare nikker som en nikkedokke og aner ikke hva jeg skal si. Og jeg strekker meg opp på tå og later som jeg kan nå like langt. Sannheten er at jeg  rekker dem opp til knærne. Nok om det.

Jeg husker så godt en venninne av meg sa en gang i tiden at jeg har det inni meg. Jeg kjente henne ikke engang så godt. En dag vil du forandre verden sa hun. I overdrevent form. Så det har vært der hele tiden. Jeg forandrer kanskje ikke verden av å skrive en bok ingen kjenner til. Jeg har endret meg. For meg føles det som jeg er på vei opp på toppen av verden. Det har vært en prosess. En personlig utvikling, som har kommet på plass samtidig som da jeg begynte å skrive. Jeg begynte å skrive samme dag som jeg mistet jobben. Et ord ble to ord, og så videre helt fram til det ble en bok. Jeg følte meg som Forrest Gump som startet og løpe, og så bare løp han videre, helt til han hadde løpt Amerika på tvers. Uten å egentlig vite at han kunne løpe. Han løp fordi han ikke kunne stoppe. Det var sånn det var med skrivingen.

I fjor på samme tid, så var jeg bare en usynlig sjel som syns jeg var så tøff som skrev blogg rett fra levra. Det var jo ikke noe vanskelig å skrive fra hjertet om feks det å miste jobben når ingen visste hvem jeg var. Ingen kunne ta meg for å ytre mine bitre tanker. Jeg er ikke tøffere enn at jeg har slettet halvparten av innleggene jeg skrev før i tiden.
Hvem skulle trodd? At jeg av alle skulle komme ut av det mørke hullet som jeg til tider har klamret meg fast til. Jeg har til og med lagt ut bilde av meg selv. Så sånn sett har jeg blitt tøffere. Men likevel har det gjort meg feigere. Tekstene mine er ikke like personlige som før. Jeg skriver stort sett om målet om å bli forfatter. Jeg safer. Velger den trygge ruta.

Jeg vil skrive «tøffere» tekster. Jeg har lyst til å tørre å skrive rett fra levra, uten å tenke så mye hva folk mener. Tekstene definerer meg ikke. Det sier ikke så mye om hvem jeg er. Jeg utleverer ikke sjelen min selv om jeg skriver om sårbare sider. Så folk kan ikke komme å si at de plutselig har blitt så mye bedre kjent med meg. At jeg har blitt et nytt og bedre mennesket. For jeg gjemmer meg fortsatt, ingen får alt.

Jeg skjønner at det er en balansegang. Jeg kan ikke skrive sære tekster som kun jeg selv sitter og humrer av i mitt stille sinn. Jeg må skrive noe som fenger. Noe som gir klikkbaits. Jeg må finne opp kruttet på nytt. Jeg kan ikke fylle opp enhver tekst med morsomme søte rare bilder som er stjålet fra den store vide internettverden. Og denne teksten her inneholder plutselig ingen bilder. Trenger det liksom å være all or nothing? Nei, for jeg kommer aldri til å gi opp min stemme, (og ja, jeg vet den vingler) og gjøre min greie, til fordel for å være klikkhore. (Høres veldig vulgært ut). Jeg må dessverre skuffe de som tror det kommer selfies og matbilder på løpende bånd. Det blir nok flere tekster uten bilder enn med bilder. Det er min greie. Ja, jeg fortsatt rar!

Så når alt kommer til alt, jeg har bare endret etiketten. På vinflasken altså. Den ser kanskje fancy ut, som noe nymotens. Den er billig. Den selger godt. Men det er det samme seige gamle fyllet som smaker bedre over tid. Jeg må våge å stole på at det gamle funker vel så bra, selv om jeg skjønner usikkerheten, for på overflaten virker det nye så mye bedre. Selv om man bare får tynt skvip som til tider kan minne om piss-preik.

Jeg skal lete fram et bilde til denne teksten,bare sånn at dere skjønner at endringene ikke blir altfor store! 🙂 Fortsatt fin dag til dere!

quotes

Følg meg gjerne: forfattersiden min på Facebook

 

Nytt år, nye muligheter

newbeginnings

De fleste starter nytt år ved årsskifte. Jeg regner nytt år fra august. I hvert fall uoffisielt. Det er da jeg ser tilbake på det siste året, og ser framover mot nye utfordringer.

Året 2015/2016 har bestått av oppturer og nedturer. For å oppsummere året kjapt, startet året 2015 med barnehagestart for minstemann. Mammahjertet vrir seg ennå av den tøffe oppstarten, men det gikk heldigvis bedre etter hvert. Jeg vendte nesa tilbake til jobb etter lang permisjon for å miste jobben en måned senere. Det var tøft, men det var da jeg fant veien til Forfatterskolen som reddet meg fra å gå ned i kjelleren. Jeg satt der på bar bakke, hadde blitt «naver» og visste ikke hva jeg skulle gjøre med livet mitt. Det var da jeg fant igjen gleden med å skrive. Jeg skrev fra morgen til kveld hver eneste dag i tre måneder. Det ble det bok av.

Hvis noen hadde fortalt meg i august i fjor at jeg skulle ha en ferdigskrevet bok i år, og også hatt et håp om å gi den ut, så hadde jeg ledd av dem. Jeg aner ikke hvor motet kommer fra. Vanligvis er jeg ganske beskjeden når det kommer til egne prestasjoner. Det er lettere for meg å prate meg selv ned enn opp, men bokprosjektet mitt har jeg faktisk trua på. Jeg har faktisk mistet tellingen for hvor mange ganger jeg har blitt refusert. Kanskje fordi jeg river refusjonene i fillebiter og sletter mailer med refusjoner fortløpende. Akkurat som de ikke fant sted eller eksisterer. Jeg har tatt vare på konsulentuttalelsene mine, men leser bare de gode om igjen. For det er grense for hva man skal lide seg gjennom også.

Det som er rart, hvis jeg hadde fått andre avvisninger, for eksempel hvis jeg skulle ha prøvd å sjekke opp en fyr, og han hadde sagt nei, så hadde jeg ikke prøvd meg igjen og igjen. Jeg hadde tatt et hint og tenkt at dette ikke er noe for meg. Jeg tror neppe det hadde funket å farge håret, forstørret puppene eller skiftet stil for å fange han på kroken. Selv om det hadde vært en forbedret versjon av meg selv. Dette prosjektet er det annerledes med. For selv om jeg har fått mange nei, så har jeg fortsatt trua på boken. Kanskje jeg er blottet for selvinnsikt eller er fanget av total naivitet. Jeg vet ikke hva det er. Selv etter så mange avslag, så tror jeg fortsatt at mitt manus har noe for seg. Det er galskap, jeg er helt klar over det selv!

Det er vel egentlig mye av hva det forrige året har handlet om for meg. Det høres ut som det er alt jeg har gjort, men familien har gått først. Ungene går alltid først, og det er ikke mye av deres tid jeg har ofret til skriving. Det fører selvfølgelig til en del frustrasjon for å aldri bli ordentlig ferdig med prosjektet. Det er derfor det går i sneglefart. I tillegg så har jeg også prioritert sosialt liv. Å treffe venner og folk med samme interesser som meg er viktig. Jeg har også faktisk hatt en jobb siden januar. Det var stor overgang fra å skrive daglig til å bli dratt inn i A4 hjulet hvor rutinene går rundt og rundt i det uendelige. Et liv som stamper i rutiner og hverdagstress.

Det er vel dit jeg har kommet nå. Om bare noen uker begynner datteren min på skolen. Det er høst. Jeg har hatt skrivepause i hele sommer, med unntak av noen blogginnlegg. Det har vært deilig. Ellers har jeg tatt noen valg som vil prege høsten. Foreløpig velger jeg å holde disse planene hemmelig, men den som henger med får se. Det blir en spennende høst, selv om jeg snart blir dratt inn i hjulet igjen og kvier meg. Det skulle vært sommer litt til. Men ingenting varer evig, og det er derfor bare å si godt nytt år!

Hva er deres planer for høsten? Eller hvor ser du deg selv om et år fra nå?

Jeg er på facebook

Tilbakemeldinger som svir

veivalg

Aller først vil jeg bare si at jeg har vært så heldig at jeg har gjesteblogget på Forfatterskolen denne uken (lenke: Ikke gi deg)!

Å få tilbakemeldinger på manus er gull verdt. Det sies når man får en konsulentuttalelse fra et forlag er man nære og at det er under 10 prosent som er så heldig å få det. Jeg er virkelig takknemlig for at jeg allerede har fått to på kort tid.

Den største overraskelsen er at tilbakemeldingene jeg har fått er helt forskjellig fra hverandre. Den ene tilbakemeldingen gjorde at jeg omtrent lettet hundre meter over bakken og svevde høyt i lufta. Jeg tenkte at det var lys i tunnelen og at drømmen kanskje var i ferd med å gå i oppfyllelse snart. Den andre tilbakemeldingen knakk meg nesten litt sammen og fikk i et lite øyeblikk lyst til å gi opp. Jeg måtte gå inn i meg selv og tenke en gang til om det er verdt strevet og fortvilelsen dette medfører. For veien fram til målet har aldri virket så fjern som nå.

Etter en bedre middag ute med gode venner og vin og meldinger sendt fram og tilbake med gode støttespillere, bestemte jeg meg for at dette ikke skal knekke meg. Jeg har kommet for langt til å gi meg nå. Jeg tok mot til meg og leste den siste tilbakemeldingen en gang til. Jeg fant et par konkrete råd som jeg holder på å endre, men den største utfordringen gav meg et dilemma. De ville endre historien min til å bli en helt annen.

Jeg har hørt at man skal lytte til erfarne fjellfolk. De vet hva de snakker om og jeg har full respekt for dem. I utgangspunktet har jeg tenkt at jeg skal bøye meg i støvet og gjøre som de vil, fordi de vet best. Jeg er bare en naiv forfatterspire med altfor store drømmer. Det er derfor jeg er i tvil. Jeg må nå ta et valg, for jeg har to veier som skiller seg på midten. Skal jeg velge den trygge veien som kanskje fører strak vei fram til mål, eller skal jeg velge den usikre veien med fare for dødsfall og derfor aldri kommer meg helskinnet fram til mål.

Jeg vil i mål, men jeg har alltid har vært «flink pike»og vil gjøre det jeg får beskjed om, for jeg er jo helt fersk i dette spillet og vet egentlig ingenting. Likevel er det en del av meg som ikke vil føye meg. For hvis jeg føyer meg så blir det en helt annen historie. En helt annen stemme. Jeg vil ikke gjøre hva som helst for å bli utgitt, men jeg er i tvil, tenk om alle tenker det samme, at historien som jeg vil skrive ikke er god nok og at jeg bør lytte til de som skjønner seg på god litteratur. For hvis jeg velger å gå min vei, den usikre veien fram til mål, ikke fører fram, hva skal jeg gjøre da? Skal jeg snu eller skal jeg lytte til magefølelsen at dette en dag vil høste frukter, men kanskje på en helt annen måte enn jeg hadde tenkt? Jeg er derfor rådvill og famler litt i blinde akkurat nå.

Hva ville dere gjort? Del gjerne erfaringer!

Litt av hvert om manuset mitt

  

Ja, jeg lovet dere å skrive litt om handlingen i prosjektet mitt. Jeg har både gledet meg og gruet meg litt til det, fordi det er litt vanskelig å oppsummere handlingen i få ord syns jeg. Når folk har spurt meg hva manuset mitt handler om, så har jeg kommet inn på det og ramset opp flere tematikker, men kanskje ikke gitt en helhetlig beskrivelse som har gjort at folk har lyst til å lese akkurat den boka. Hvis boka kommer ut, så vet jeg at jeg må skrive en fengende tekst som skal stå på baksiden av boka, slik at folk har lyst til å lese den umiddelbart. Det er utfordrende. Men jeg har gjort så mye «ut av komfortsonen» i det siste, at jeg må bare hoppe i det også.

Helt siden jeg fikk ideen om dette manuset har jeg hatt noen klare visjoner og målsettinger. Som noen av dere vet, er jeg ingen lesehest, men når den rette boka dukker opp, så liker jeg å lese og kan bli så oppslukt av den boka at jeg leser den ut på en dag. Jeg vet om flere som er som meg, som kvier seg for tunge litterære verk, men liker «lette»underholdende bøker. Med lette bøker, mener jeg ikke at det ikke er noe innhold, men som man kan kose seg med, uten å tenke altfor mye, men som likevel gjør noe ved deg, som fenger deg, engasjerer deg eller rører deg. Det er en sånn type bok jeg ville skrive, om dere skjønner hva jeg mener.

Jeg hadde også lyst til å berøre temaer som er viktige for meg å belyse, og jeg vil gjøre det med humor, samtidig som man skjønner de alvorlige budskapene i manuset. Ellers så er dette en skjønnlitterær tekst.

Nå har jeg kanskje gått rundt grøten lenge nok, kanskje jeg skal komme til litt av handlingen uten å røpe for mye. Det er kanskje en kunst i seg selv, å lage en teaser som ikke sier for mye, men som likevel sier nok til at interessen blir vekket.

Dette manuset handler om Nina Lunde som er 25 år og redd for å dø alene uten å ha funnet den store kjærligheten. Hun er ensom og tenker at verden er som på Facebook hvor alt er perfekt og alle har et liv. Plutselig en dag får hun en fot innenfor det livet hun mener er perfekt, men er alt like bra som det ser ut som på overflaten? Blir hun lykkelig av å være del av denne verden hun har strebet så lenge etter? Like mye som det handler om å finne den store kjærligheten, så handler dette manuset om å ikke få til alt her i livet. Jeg tror dette er et manus flere kan kjenne seg igjen i og gjør at man har lyst til å heie på hovedpersonen Nina.

Som nevnt tidligere har jeg både hatt manusutvikling hos Forfatterskolen og fått et par andre pilotlesere til å lese manuset. Folk mener at dette manuset har potensiale og har også fått tilbakemeldinger på at dette manuset er «litt Bridget Jones» på norsk. Det ene forlaget jeg fikk konsulentuttalelse fra likte manuset mitt godt, og mente at jeg har en god penn, men nådde som sagt ikke helt opp. Jeg håper inderlig at dette manuset blir bok i stive permer en dag snart, for jeg har virkelig trua at dette manuset er bra. Jeg er vanligvis ikke så selvsikker og tror alltid at ting ikke er bra nok, men jeg mener at jeg har fått det til og håper at forlagene snart får øynene opp for manuset mitt snart og gir meg en sjanse.

Denne prosessen er alt, jeg har omtrent revet av meg håret i frustrasjon, grått noen skvetter, bedt til høyere makter, gledet meg og engasjert meg. Foreløpig har denne skrivingen vært hemmelig, og er det for de aller fleste ennå, men for de jeg har fortalt det til, de har vært så positive til det. Jeg har fått så mye støtte fra gode herlige mennesker, og det hjelper i tunge stunder hvor refusjonene omtrent har haglet inn. Med tiden som har vært føler jeg egentlig bare at pågangsmotet og staheten vokser, dette skal jeg klare, fordi jeg har endelig funnet mitt kall, det jeg kan og vil, og det er få ting som gir meg så mye glede som dette, derfor kan jeg ikke gi meg nå!

Så jeg håper om ikke altfor lenge jeg kan skrive på denne bloggen; løp og kjøp 🙂 Foreløpig en flyktig liten drøm, men alt er mulig har jeg lært!