Hvordan fullførte jeg prosjektet mitt? 

Jeg har fått mange spørsmål om hvordan jeg har klart å fullføre boken min ved siden av full jobb, familie og unger. Først vil jeg si at jeg ikke er en ekspert, men vil dele min erfaring.
Svarene er egentlig ganske enkle, men det betyr ikke at det er enkelt likevel. Mer om det etter hvert.

Jeg er ikke så flink til å fullføre prosjekter. For hvor mange ganger har jeg ikke sagt at jeg skal slutte med godteri, begynne å trene, få en fin hage og spare penger. Jeg tenker at jeg må spise sunt, og slutte med denne sjokoladen som jeg spiser i smug hver dag. Jeg klarer det kanskje i et par dager, før jeg bare må kjøpe den fristende sjokoladenyheten som ligger ved kassa og frister. Jeg spør meg selv hvorfor det er så jævla vanskelig å slutte, for jeg har jo lyst til å være sunn og leve til jeg blir hundre! Hvorfor er jeg så svak? Jeg tror motivasjonen er stor, men den indre motivasjonen er ikke der. For har jeg virkelig lyst til å gi opp sjokolade som jeg elsker over alt på denne jord? Det er nok ikke uten grunn at det er nå finnes et sjokolademerke med navnet mitt på😀.

heidi

Jeg har mange gode grunner og unnskyldninger til at jeg ikke klarer å slutte med denne sjokoladen. Det er sjokolade overalt, det er billig, det er enkelt og det er så innmari godt. Det samme gjelder for alt annet. Jeg har også mange unnskyldninger for hvorfor jeg ikke har skrevet de siste 20 årene. Det er ikke alltid jeg orker å skrive nå heller, og da har jeg mange gode unnskyldninger som jeg drar fram fra ermene mine. Noen ess. Det kan være at jeg ikke har tid fordi jeg jobber, må bare se på tv, lese en bok, trene, spise, være med venner etc. Jeg har gått mange runder med meg selv; vil jeg dette nok? For i denne prosessen har jeg lært, og må si ganske så brutalt; hvis jeg ikke prioriterer skrivingen, så vil jeg det ikke nok! Da er ikke den indre motivasjonen sterk nok. Og før jeg begynte denne prosessen, hadde jeg ikke snøring om å ville noe nok betydde. Jeg trodde jeg visste det, for jeg trodde virkelig at jeg ville slutte å spise sjokolade, jeg var bare ikke sterk nok til å klare det. Det er bare vås. Jeg vil det ikke nok!

Det er ikke snakk om den ene helgen man har besøk, er på ferie eller er sengeliggende med sykdom. Jeg snakker om hverdagen hvor man føler på tidsklemma og at man ikke strekker til hele tiden. Har man lyst til noe, så får man tid er mitt motto. Ikke bare lyst, men en indre motivasjon. For å ha lyst er ofte ikke sterkt nok. Det er mye jeg har lyst til!

Boken min ble skrevet da jeg var arbeidsledig. Jeg kunne ha sløst bort tiden min med å se på tv, ligge på sofaen, sove lenge. For det er ofte det jeg pleier å gjøre når jeg en sjelden gang er heldig å ha fri og barnefri. Jeg skrev faktisk fra morgen, etter at barna var levert i barnehagen til de kom hjem på ettermiddagen i tre måneder innestengt på mitt eget rom. Alt annet ble bortprioritert. Jeg sa nei til alt og hadde ikke lyst til å gjøre noe annet heller, bortsett fra å søke jobb og gå på intervjuer som jeg måtte gjøre.

Ikke alle har privilegium til å kunne gjøre det, men nå som jeg jobber fulltid prøver jeg å skrive i et par timer på kvelden, og har på den måten skrevet nesten 100 sider på to måneder. Det er fordi jeg virkelig vil. Det er derfor jeg ikke ser på tv eller leser bøker. Jeg vil fullføre en gang til. Hadde dette vært noe annet, for eksempel å trene til maraton så hadde jeg kommet med hundre unnskyldninger for hvorfor jeg ikke hadde giddet å komme meg opp av sofaen. Det er kaldt ute, det regner, er sliten, må se på tv, har fått ti likes på et facebookinnlegg som jeg bare må svare på etc. Og jeg hadde kanskje løpt et par ganger i året, før jeg hadde gitt opp. Det er fordi den indre motivasjonen ikke er til stede. Tøft å høre, men sant i mine øyne.

Å ville noe krever hard jobbing, men hard jobbing er ofte ikke nok. For man blir ikke rik av hardt arbeid, for ingen jobber for eksempel hardere enn kinesiske barnearbeidere. Man må ha en vilje, indre motivasjon og i tillegg skal ting klaffe og man skal ha litt flaks her i livet. Jeg har aldri vunnet noe før, så ser meg ikke selv som får ting oppnådd fordi jeg har flaks. For meg er det hardt arbeid, men også lidenskap og noe jeg har inni meg som driver skriveprosjektet mitt framover. Jeg verken tror eller håper på å bli den neste Jo Nesbø, men har noen klare mål i lengden. 

Jeg har heller ikke noe mål å kalle meg for forfatter. For meg er titler generelt ikke så viktig, og ofte oppskrytt. Men hvordan blir man egentlig en god forfatter, og av og til er det en gåte hvordan jeg som den «anti-forfatteren» jeg er, har klart å fullføre hele prosjektet mitt. Det er ingen hemmelighet at jeg ikke leser så mange bøker. Jeg syns teori er kjedelig. Store blekker med skrivetekniske verktøy blir jeg svett av. Og disposisjoner, hva er det? Når jeg skriver dette så føler jeg meg som den analfabeten innenfor skrivekunsten. Jeg tror jeg har knekt koden her også, hvordan jeg har klart å fullføre, og faktisk få noen folk til å like boken til tross for at jeg er en analfabet. Boken er selvsagt ikke perfekt, men tror jeg vet hva jeg har gjort riktig. hjertet

Jeg gjør min greie, og det er å skrive med hjertet. Det er der et av målene ligger, å bli enda bedre på det. For jeg har det inni meg. Hadde jeg ikke hatt det inni meg så hadde jeg heller aldri klart å fullføre det. Jeg tror man kan lære seg å bli en god forfatter som med alle andre ting, men skriver man ikke fra hjertet, så kan det bli så teoretisk og skriveteknisk bra det bare vil, men har man ingen lidenskap eller klarer å skrive med hjertet, så blir det aldri bra nok. Et av målene mine for min neste bok er å tørre mer, gi mer av meg selv og bare skrive rett fra hjertet, enda mer. Hvis jeg klarer det over tid, så vil det bli en suksess.

En siste ting som også har vært viktig i denne prosessen for å fullføre manuset mitt; Å fokusere på en ting. Jeg skriver riktignok blogg, men det gjør jeg innimellom slagene eller på toget. Jeg skriver på en ting av gangen. Det er mitt hovedfokus. Ellers så blir det for mye å tenke på. Jeg vil heller gjøre en ting bra, enn ti ting halvveis. Noen ganger så må man bare gjøre det. Å sette seg ned å skrive. For noen funker det å skrive tankekart, stikkord, ha gule lapper med diverse ting, men jeg ser på det som støy! Det tar bort hovedfokuset, å holde den røde tråden i hodet mitt, så jeg kan skrive intuitivt og få historien ned på papiret.

nøkkel

Nøkkelordene i min verden; det må komme innenfra, være fokusert og man må gjøre det med lidenskap. Det tror jeg er grunnene til at jeg har klart å fullføre prosjektene mine, og starte på samme galskap nok en gang. Jeg kan ikke beskrive hvorfor jeg skriver engang. Det er noe som er der. Inni meg. Jeg skal ikke begynne med klisjeer hvor jeg sier at det er samme greia for meg som å puste osv. Det går ikke uten hardt arbeid, men det alene har ikke hjulpet meg. Det er selvfølgelig et pluss at man er språklig sterk og jeg er villig til å lære, og jeg utvikler skrivingen min desto mer jeg skriver. Men jeg kommer aldri til å bli best i klassen når det kommer til det skrivetekniske, selv om det er faktisk det man kan lære seg. Men å skrive med hjertet, det streber jeg etter å bli best på!

Dette er sikkert ikke en universal sannhet for alle. Det er sånn jeg ser på det, og uansett trenger det ikke å være enten eller. Det er ikke sånn at jeg stapper i meg kilovis av sjokolade hver dag, men at jeg kanskje tar et par tre biter hvis trangen er der. Det samme med andre ting jeg liker å gjøre. Jeg har ikke noe indre motivasjon for å se på tv på fredagskvelden, men jeg gjør det fordi jeg liker det, og hvorfor stoppe med ting man liker å gjøre?

Jeg husker også at jeg gikk et kurs i dreiing av keramikk, som jeg også syns var veldig gøy. Målet var å lage høye fine vaser, men da jeg først fikk prøve det, og skjønte hvor vanskelig det var, så var jeg fornøyd bare å ha laget telysholdere. Jeg tror av og til man bare må være fornøyd med at man ikke får til alt, men at man er fornøyd der man er, uten å tenke så mye på hva man går glipp av eller at man er svak. Kanskje jeg er svak når det kommer til sjokolade, men da får det bare være et av mine svake punkter. Jeg kan leve med det 😉

suksess

I tillegg til at det kommer innenfra, skriver med hjertet, bør man ha tålmodighet og en stayerevne, og det føler jeg at jeg har, for jeg skal aldri gi meg! Så spørs det da, om disse tingene er riktige ingredienser  i oppskriften for å gjøre suksess. Man må sikkert ha noen usynlig dæsjer av forskjellige ting som jeg ikke har knekt koden til enda… Pluss det er viktig å ha både selvtillit og det lille ekstra; X- faktoren! Det høres da ikke så vanskelig ut? Som en søndagstur i skogen det der!

Hvordan når du dine mål?

Følg meg gjerne på Facebook

 

 

 

Reklamer

Hekta på «likes»

Det begynte på Instagram. Hadde over 2000 følgere på et tidspunkt. Det var fordi jeg postet fine bilder. Bildet av apekatten fikk 1800 likes på en profil som reposter bilder og som har tusenvis av følgere.
Jeg fikk mange kommentarer på at jeg gjorde det bra. Tok bra bilder. I begynnelsen likte jeg det. Digget oppmerksomheten. Fra å ha tre følgere til å ha en drøss av følgere gjør noe med selvtilliten. Desto flere likes og kommentarer man får, jo mer blod på tann får man. Det koster. Ut å ta det ene finere bilde etter det andre. Hvis et bildet fikk tjue likes,  så var det ikke bra nok, og terskelen for å slette det var liten. Må prestere bedre neste gang. Jeg strebet etter flere likes og kommentarer. Og kunne sikkert fortsatt i den duren og endt opp med drøssevis av følgere. Jeg orket til slutt ikke. Det å ha mange følgere på Instagram er som å være rik i monopol. En illusjon. For skal man lykkes, må man være aktiv selv, like og kommentere andres bilder. Det ble for mye. Så jeg slettet kontoen min, for å starte med blanke ark.

Det var noen positive sider ved det, jeg møtte mange hyggelige mennesker. De jeg hadde best kontakt med la jeg til på min nye konto. Noen fulgte meg og som jeg har fin kontakt med fortsatt. De fleste gadd ikke å følge meg på nytt. Alt dreier som om å bli størst, ha flest mulig følgere og følge minst mulig selv. Har man en million følgere og følger en person tilbake, så har man nådd store ting i Instagram-verden. Jeg må innrømme at jeg ble både overrasket og skuffet da halvparten av folkene jeg hadde kommunisert med nesten til daglig over flere måneder ikke visste hvem jeg var og overså glatt følgeforespørselen min. Det var da jeg skjønte at det ikke betyr noe. At jeg fint klarer meg uten overfladiske relasjoner i en virtuell verden der alt handler om å spille spillet.

Jeg gjør ikke ting for moroskyld. Folk jeg kommuniserer med betyr noe for meg. Og på facebook har jeg pleid å være veldig «restriktiv» på hvem jeg har som venn. For jeg vil ikke ha hvem som helst som venn på facebook, og de fleste jeg legger til betyr/ eller har betydd noe for meg. Det høres kanskje veldig sært ut, men jeg trenger ikke å være bestevenn med folk jeg har på vennelisten min, men de jeg har betyr noe for meg. Det trenger ikke å være store ting. Kanskje de har gjort noe eller sagt noe som betyr noe ekstra for meg. Min uoffisielle regel har alltid vært å være venner med folk jeg kjenner og som jeg ville sagt hei til på gata.

Etter at jeg begynte å skrive, har jeg løsnet litt på «kravene», og er venn med folk i samme nettverk og har samme interesser. De betyr noe for meg de også, på en eller annen slags måte.

Det høres sikkert ikke så lurt ut av en som har blogg og som lever en brøkdel av livet sitt på å eksponere seg gjennom bloggen og boka jeg prøver å selge. Jeg tror det går an å gjøre begge deler; å skille privatliv og business. Det er derfor jeg har en forfatterside på facebook hvor alt jeg legger ut er åpen og offentlig for alle. Skillet er ikke alltid like enkelt. Og det krever sitt. For jeg er ganske sikker på at de som følger forfattersiden min ikke vil bli spammet ned av private ting og omvendt. Det kan være vanskelig å balansere, hva er for lite og hva blir for mye? Jeg liker oppmerksomheten det gir meg. Hvem er det som ikke liker smiger? Jeg får en god følelse når jeg legger ut bilder som treffer. Vi er alle «suckers for attention.» Sikkert jeg mer, som skriver. Det er lett å bli hekta. Bikke over. Jeg ble det selv av instagram. Det ble et press. Jeg følte hele tiden at jeg måtte prestere bedre og ta finere bilder for å oppnå mer popularitet og flere følgere. Det gir deg et kick. Det er kortvarig og overfladisk, som jeg fikk kjenne på selv.

Derfor skjønner jeg de store bloggerne. De blir bitt av basillen. Det er som med dop. Man blir hekta. Det er gøy. En stund. De vil ha mer. Den ene store clickbaiten etter den andre, for de må hele tiden toppe den, sjokkere mer, skrike høyere for å bli sett, pushe grenser for å overgå sine konkurrenter. Men hva gjør man når grensene er nådd? Hvem er man når man gir bort seg selv, vil man klare å sette grenser når grensene stadig pushes. Når alle får en oppfatning om hvem du er, klarer man å skille mellom hvem man er og hva andre forventer. Og klarer man å leve opp til forventningene andre har til deg. Hva har man igjen når man er avkledd naken? Hva har man da å gi? Som ikke er brukt opp.

Jeg tror nedturen kan bli stor, for man har blitt avhengig av den ytre bekreftelsen, folk som liker og kommenterer, gir deg hele tiden motivasjon til å fortsette. Hva er man uten bekreftelsen og oppmerksomheten?

For når man er avkledd i et dameblad eller på bloggen, så gjør man det ikke fordi man et så jævla stolt over kroppen sin, for alle har en kropp, og man kan nekte for det, men man gjør det for å få oppmerksomhet. For å bli sett. For å gi litt ekstra. Men hva er det igjen når alle har sett alt? Hvem er man? Klarer man å skille på det selv? Hva blir det neste? Hva er virkelig, hvem bryr seg om den personen du er. Når alle vil ha en bit av deg, hvordan kan man unngå å bli et produkt av seg selv og som bare selger fordi de andre vil ha mer av den personen man utgir seg å være. Kan man da gå tilbake til seg selv eller forblir man bare et produkt, en salgsvare, for å cashe inn penger og melke kua for alt man er verdt. Hvem kan opprettholde en slik fasade over lengre tid?

Man kan mene hva man vil. Jeg hadde aldri orket. Det er hardt arbeid å blogge. Ingen tvil, så jeg skal ikke ta fra bloggerne det. All ære til dem, og de ler sikkert hele veien til banken. Folk tenker sikkert sitt om meg også, med den holdningen vil aldri bloggen min ta av. Og det er ikke mitt mål heller. Kanskje jeg bare er en gammel ku utgått på dato, og at jeg rett og slett ikke skjønner greia. Eller kanskje det er misunnelse eller Jante som har slått til. For Guds skyld, folk kan gjøre akkurat det de vil. Det er ikke opp til meg å dømme dem. Det er bare ikke for meg. Jeg er ikke der.

Jeg ble engang spurt om å skrive reklamesnutter på bloggen min for å få betalt. Noen likte det jeg skrev. Det er ikke min greie. Jeg skjønner at folk må gjøre ting de ikke nødvendigvis ønsker for å tjene penger. Penger er ikke alt. Og har ikke som mål å tjene penger på bloggen. Jeg skriver det jeg vil, når det passer. Det er mitt fristed. Jeg har noen faste følgere som har fulgt meg lenge. De betyr noe for meg. De er ikke bare flyktige mennesker som forsvinner hvis jeg har en dårlig dag eller skriver et dårlig innlegg. Jeg trenger ikke bekreftelse fra dem for å eksistere. Selv om det er hyggelig med fine tilbakemeldinger. Jeg setter pris på det. Det gjør meg bare mer stolt over å få gode tilbakemeldinger på det jeg har gjort. For jeg vet at jeg har gjort det uten å selge sjelen min. Jeg får det fordi jeg har gjort noe bra, og derfor kommer jeg aldri til å legge mange bilder av meg selv her eller ta bilder av mine private sfærer på instagram. For det er ikke viktig. Det som betyr noe, er hva jeg gjør, og det vil jeg gjerne ha anerkjennelse for. Det kommer ikke gratis. Noe jeg er villig til å jobbe for. Når feks boka mi får mange gode tilbakemeldinger, så blir jeg glad, for jeg har ikke solgt sjelen min, men har lagt sjelen min i det for at det skal bli bra. Det er der forskjellen ligger. Det er det jeg er stolt av og vil fortsette med.

Hvis du ser etter store clickbaits eller lettkledde damer som sier de ikke gjør det for oppmerksomhetens skyld, så vil du aldri finne det her, men det finnes tusen andre blogger. Jeg vet, det er lett å bli hekta når man først er bitt av basillen. For hvem vil ikke høre at man er flink eller vakker. Men det store spørsmålet blir da; hva er man flink til? Å eksponere seg selv? Og jeg vet, jeg er elendig på det, og kunne sikkert tatt i mot noen tips. Jeg hadde aldri klart å bli toppblogger basert på privatlivet mitt. For livet mitt er til tider jævla A4.

Jeg ønsker gjerne at folk en dag vil få mitt navn på sine lepper, men i forbindelse med boka mi og mine kommende bøker. Det er en hard vei og gå, det finnes ingen snarveier, men tenk så lykkelig jeg vil bli hvis jeg klarer det. Helt uten å eksponere privatlivet mitt. Da kan jeg si at jeg er flink og har oppnådd noe. Jeg har full respekt for de som har klart det og er på vei dit. Men jeg vet, det frister med short cuts av og til. For det er faen ikke enkelt. Jeg har bare hatt en bok ute i litt over en måned, så jeg er bare i startfasen, og Rom ble ikke bygget på en dag. En dag skal jeg vise at det går an å gjøre det på denne måten også. Det bare tar tid.

Heia meg og alle andre som lever med drømmer, og som faktisk prøver å nå dem!

Følg meg på Facebook: Heidi Raaes forfatterside

Jante tror jeg kommer til helvete

janteloven

Jeg har sagt opp jobben. Det er offisielt. Det er av fri vilje. Og nei, jeg er verken gal eller naiv. For det er det folk tenker. Jeg har fast jobb. En grei inntekt. Hvorfor kan jeg ikke bare være der til jeg går av med pensjon. Det er absolutt et trygt valg og jeg ville hatt et helt greit liv.

For hva kan bli bedre om jeg velger å slutte? Kanskje jeg går ut i evig arbeidsløshet og aldri vil finne en ny/eller bedre jobb enn det jeg har. Jeg har faktisk sluttet i en jobb før helt frivillig før jeg har funnet en ny, og fikk napp på første forsøk. Sist gang jeg sluttet i en jobb, så var det riktignok ikke frivillig, fordi da ble jeg permittert, men endte opp med å skrive en hel bok. Jeg hadde fast jobb, så fast jobb er ingen garanti for at man ikke havner til helvete.

Så dette er tredje gang. Kanskje jeg havner i helvete denne gangen? Alle gode eller dårlig ting er tre, det spørs hvordan man ser på det.

Den norske modellen er jo sånn. Man blir født. Blir kastet inn i barnehagen før man er ett år. Så skole. Så jobb. Familie hvis det passer inn med karrièren, og så død. Denne modellen passer jo inn hos veldig mange. Det er jo ingenting som er bedre enn det. Og det er ingenting galt med det. Men hva med de som faller utenfor? Eller de som har lyst til å gå utenfor normen? Jeg opplever å bli møtt med både heiarop og skeptisisme.

Hva skal jeg leve av? Nav kommer ikke til å sponse meg resten av livet. Jeg skal heller ikke tro at jeg kan skrive på heltid og tenke at jeg blir den neste J.K Rowling. For det er det de tror, at jeg tror. At jeg har kommet i en for- tidlig 40 års krise, og tror at jeg vil få alle drømmene realisert og at jeg blir millionær innen jeg er 40.

Det er ikke akkurat sånn. Jeg har vært flink jente hele livet. Fulgt den norske modellen til punkt og prikke. Likevel har jeg ikke blitt noe. Jeg kan fortsette i samme duren til jeg dør. Det vil være et helt greit liv. Hvorfor skal man gjøre andre ting enn man pleier å gjøre? Det går fint å gjøre akkurat de samme tingene hver eneste dag og være fornøyd med det. Men hvorfor skal jeg ta til takke med greit når jeg har mulighet til å gjøre det bedre enn greit? Og kanskje jeg havner på samme sted om noen år, men da har jeg hvert fall prøvd.

Hvorfor skal jeg ikke prøve? På grunn av redsel? Redsel for og mislykkes? På grunn av hva Jante sier. Hvis man skal leve sånn, så er det jo ikke vits i å gjøre noe.

Det er jo ikke akkurat sånn at jeg ikke har tenkt mye på det. Eller ikke har en plan. Kanskje noen mener at denne planen ikke er bra nok. Kanskje det ikke sikrer meg drømmejobben og kanskje jeg rett og slett havner i helvete. Folk vil da både si og tenke i etterkant si; det var det jeg sa, du burde ikke ha gjort det, for jeg hadde rett hele tiden. Så det lønner seg å bare bli innenfor sin egen komfortsone, og aldri prøve noe nytt.

Det er en risiko, men jeg har valgt trygt hele livet, og selv da ble jeg kastet ut i arbeidsledighet mot min vilje, så det finnes ingen garantier for at man vil lykkes. Man kan ikke basere livet sitt på å leve risikofritt, for da er det ikke vits i å forlate huset engang, for man kan bli påkjørt av en bil rett utenfor huset sitt. Vil folk da si hvis det skjer, at man bør være mer forsiktig og aldri forlate huset sitt igjen? Det hjelper lite hvis man ligger der dau som en en livløs dokke. For det skjer det også.
Man har ingen garantier i livet, så hvorfor ikke gjøre det beste ut av det, når man har mulighet. Det er ikke for alle. Man lever bare en gang, og livet er både skjørt og kort. Hvis jeg kommer til helvete, så er det i så fall mitt valg, og det er ingen andre som verken trenger å bli med eller å leve livet for meg, for livet mitt er bare mitt. Jeg skal i hvert fall nyte turen dit, for underveis får jeg nye erfaringer, utfordringer og lærdom. Ingenting er bortkastet, selv om jeg havner i helvete.

Jeg vil ikke angre for at jeg ikke turte. Hvis noen tror det har vært et enkelt valg, som har den norske modellen innprentet i hjernen som en egen kroppsdel og hvor Jante lever i beste velgående, så tar de faktisk feil. Ikke et lett valg, men et riktig valg, jeg følger for første gang i livet magefølelsen. Og med hjertet, men jeg har likevel ikke mistet fornuften oppi dette. Den er ganske realistisk, og som snart 40 åring har jeg ikke slått hodet og tror at jeg kan bli den neste toppdirektøren eller noe, for jeg er ikke lenger ung og lovende. Jeg runder snart 40, og i jobbverdenen er man nesten dau og begravet allerede. Men jeg skal forhåpentligvis jobbe i nesten 30 år til (bank i bordet) og da bør man ha en jobb man trives i, og uansett hvis jeg skulle tro at jeg går ett skritt fram, og to skritt tilbake, så har jeg likevel oppnådd noe. For når man er på bunnen, er det bare en vei å gå… og skulle det gå skeis, så kan jeg i hvert fall si at jeg prøvde. Det er det ikke alle som kan si!

Ja, det blir spennende, nesten litt for spennende… for i utgangspunktet kan jeg ende opp hvor som helst. Veien har flere skiller, og det er opp til meg å ta den rette veien som passer for meg… Det er der utfordringen ligger. Å tørre… Å utfordre seg selv… Å gå utenfor komfortsonen. Ja, hvis du tror at jeg ikke er redd, så er jeg det altså!

regrests

Følg meg på Heidi Raaes forfatterside

Hvordan jeg ble indieforfatter?

indie

Hva er det? tenker sikkert noen. Når noen sier indie så tenker jeg umiddelbart på filmer. For min store lidenskap er film, og ingenting er bedre enn en god indie-film. Indie står for independent og betyr uavhengig eller selvstendig på norsk. Og som også betyr selvpublisering. Det ordet har et frynsete rykte på seg, og jeg tør nesten ikke å si det høyt. Jeg har av og til prøvd å skjule det, og hvis noen har spurt, har jeg av og til unngått å svare. For ordet gir mange dårlige assosiasjoner og mange forbinder det med dårlig kvalitet og at man bare er en «liksomforfatter.»

Som Indieforfatter må man stå for alt selv. Som betyr i praksis at man betaler for utgivelsen og må selv stå for markedsføringen. Så hvordan endte jeg, den stille, litt sjenerte jenta opp som indieforfatter? Det kreves mot å være kjerringa mot strømmen. Noen vil si naivt, men likevel, jeg er en flinkis og vil bare gjøre det som er riktig og vil heller dø enn å trå feil og drite meg ut. For trår jeg feil, vil jeg for alltid bli husket for den som fikk sin sjanse og ødela alt for seg selv. Jeg drømmer om å skrive på heltid en gang i framtiden og har ikke lyst til å spolere mine sjanser.

Så hvordan turte jeg det, og spør meg selv om det hver dag. Det var egentlig ikke et bevisst valg. Jeg må innrømme at jeg har vært naiv i denne prosessen. Jeg begynte jo å skrive da jeg brått ble permittert fra jobben i 2015. Jeg brukte 3 måneder på manuset, og trodde at manuset var ferdig og var sikker på å bli antatt. Det ble jeg selvsagt ikke. Når det er sagt, fikk jeg riktignok to konsulentuttalelser på førsteutkastet mitt, så hvis jeg hadde vært tålmodig, så hadde jeg kanskje blitt antatt med tiden.

Jeg gav egentlig ikke opp. For meg har ikke selvpublisering vært siste utvei. Det var ikke en desperat handling hvor jeg trodde at det var min eneste mulighet for å gi ut bok.  Jeg fulgte bare magefølelsen. Boka skulle ut, og det var ikke et bevisst valg, det var akkurat som veien hadde tatt et valg for meg. Ja det høres veldig filosofisk ut, men når noe føles riktig ut, så blir det et naturlig valg. Akkurat som det var en mening bak det som jeg ikke helt klarer å forklare. Dessuten så har jeg jo ikke vært helt alene, for Alea forlag har vært der hele tiden. Jeg tok det ikke for gitt at Alea ville ha manuset mitt heller. For de trykker ikke hva som helst. De hadde trua på meg fra starten, og de tar bare inn manus de har troen på. De har hjulpet meg med alle ledd i prosessen og gjort denne prosessen til en personlig reise og gjort at denne boken har blitt best mulig. De har også tatt jobben med omslagdesign, ombrekking og korrektur. Uten dem, hadde det nok ikke blitt en like bra bok som det har blitt. De hadde noen innspill til manuset som har gjort det bedre. Samtidig så har jeg stort sett hatt full frihet i forhold til innholdet i boka.

Etter at boka gikk i trykken, så kjente jeg virkelig på frykten. Frykten for og mislykkes. Jeg tenkte, herregud, hva er det jeg har gjort, og må innrømme at det var tider hvor jeg angret. For boka ser jo helt smashing ut, men tenk om innholdet ikke var bra nok. Nå har jeg riktignok hatt manuskonsulent og pilotlesere på manuset, men tenk om det likevel ikke var nok. Jeg hadde fått en god del forhåndsbestillinger, tenk om de får boka og føler seg lurt. At de har kjøpt søppel og de føler at det er svindel. Dette kunne bety døden for framtidig skriving.

Jeg roet meg selv ned med at dette er debutboka. Det er sjelden at debutbøker blir de beste bøkene i et langt forfatterskap. Alle må starte et sted. Den er sikkert ikke perfekt, men hva er perfekt? Hvis jeg fortsetter å skrive bøker, så vil skrivingen bli bedre, jeg vil få mer erfaring, og vil jobbe meg oppover og kanskje en dag få mitt gjennombrudd som anerkjent forfatter uten at det trenger å bety at jeg tror eller håper på å bli den neste Jo Nesbø.

Mitt mål har heller ikke vært å skrive «avansert» litteratur som kan vinne Nobelprisen i litteratur heller. Jeg ville skrive en «lettlest»bok som kan fenge den «vanlige»kvinnen i gata. Jeg leser selv sjelden bøker, og ville nå fram til sånne som meg. La meg bare si at lettlest ikke er det samme som enkelt, for det å skrive «lettlest» er selv en kunst og man må faktisk være dyktig for å skrive en lettlest bok som fenger. For jeg har lest «enkle» tekster som ikke fenger, og det er ofte en mareritt å komme seg gjennom.

Det er selvfølgelig fordeler og ulemper med denne formen for utgivelse. Markedsføringen er en utfordring. Det er ikke bare vanskelig for meg, men for alle. For bøker selger seg ikke av seg selv, og derfor er det vanskelig å nå ut til mange når man er en liten fisk i et stort hav.

Tilbakemeldingene jeg har fått har vært så mye bedre enn forventet. Jeg trodde faktisk at det skulle bli helt stille. For det er ofte det som skjer hvis folk syns boka er dårlig. De legger den fra seg, og ikke sier noe. Jeg har fått tilbakemeldinger fra både folk jeg kjenner og folk jeg ikke kjenner, som sier at de ikke har klart å legge boka fra seg. De har lest den ut på en dag. De har ligget oppe om natten for å lese mer. Noen sier til og med at boka er bedre enn «Bridget Jones.» Selv folk som leser mange bøker sier at det er et godt språk. Da føler jeg at jeg har lykkes.

Jeg selger jevnt og trutt bøker, men når man ikke har erfaring med markedsføring og står med det meste alene så begrenser det seg. Jeg har fått meldinger fra folk jeg ikke kjenner som mener at boka både er bra og coveret ser så bra ut at jeg fortjener å bli sett og synlig. Den fortjener all oppmerksomhet den kan få. Det kan bli en suksess hvis jeg hadde fått mulighet. Jeg prøver å knekke koden, for å nå ut til flere, men det er en utfordring. Sånn er det jo for alle, de fleste har lyst til å lykkes. Det at så mange syns at det er bra, motiverer meg til å fortsette, og tenker at dette er starten på noe som blir bra i lengden. Jeg angrer ingenting. Jeg har fått det til så bra som det er mulig, og jeg stopper ikke her, jeg vil mer.

Konklusjonen er at jeg er stolt av å være Indieforfatter og hva jeg har fått til. Jeg startet ut fra ingenting og det høres ut som en klisje, men jeg var faktisk ingenting, og startet hvor jeg ikke turte å dele noe til å faktisk ha utgitt noe på egenhånd. Stolt av å tørre. Stolt over at det faktisk går an å være indie-forfatter med et godt produkt som folk liker. Det gjør meg enda stoltere og veldig rørt, tårene har trillet ved mange anledninger i det siste.

heidisbok

Følg meg på Heidi Raaes forfatterside

«Hjem for første gang etter fødselen»

bildebl

Det har gått et par uker siden boka ble lansert. Det føles litt som å komme hjem med den nyfødte babyen de første ukene, hvor alt er nytt og spennende, samtidig som man famler rundt omkring i blinde og veien blir til mens man går.

Man går i gang med boblende entusiasme og tror at alle skal være like spente på prosjektet som man selv er. Og man vil jo så gjerne. Man gjør alt i sin makt for og lykkes. Når man får en ekte baby hjem, så får man litt tid på seg til å dulle rundt med den og bare være der, og man blir tryggere i rollen etter hvert. Med bokbabyen blir man kastet ut i det med engang. Det er ikke noe kjære mor her i gården, havet er full av pirajaer, men samme det, det gjør ingenting, ut i det skal man, koste hva det koste vil. Siden man vil så gjerne, så kaster man seg ut i det, på brådjupt vann, og glemmer at man ikke kan svømme.

Der står man på dypet, får panikk, fordi man bare ser hav, og enda mer hav etter det, og lurer på hvordan i helvete man kom seg dit. Det er av og til sånn jeg tenker med bokprosjektet mitt, hvordan har jeg, den stille rare keitete jenta kommet meg dit? Og er det virkelig jeg som har skrevet denne boka, og kastet meg vilt ut i det uten å vite hvor jeg lander.

Jeg har sagt det før, det er skummelt. For selv om det ikke er en selvbiografi, så blottlegger man sjelen sin. Man gjør seg selv sårbar. Man gjør seg selv naken, og man kan ikke gjemme seg bak flere lag med klær. Selv om det er lett å prøve. For folk ser på meg som modig. Tenk om fasaden slår sprekker. Kanskje jeg ikke er modig. Kanskje jeg bare er naiv som ikke vet mitt eget beste. Man blir redd for hva folk tenker. Hva tenker folk om meg? Kanskje de tenker at jeg har dummet meg fullstendig ut. Nå syns sikkert mange at jeg høres fryktelig negativ ut, men det er ikke meningen. Jeg vil bare si litt om frykten som ruver i bakhodet, samtidig som jeg er stolt og glad over at boka foreløpig har blitt mottatt godt blant folk.

Det er gøy når fjern og nær sender meg bilder av boka, at de holder på å lese. Jeg kan ikke helt tro at det er min bok og mine ord. At det sitter folk i dette langstrakte land, helt fra Kristiansand i sør til Bodø i nord og leser og/eller planlegger å lese min bok. De skal mene noe om den. Jeg har allerede fått en del tilbakemeldinger. Det er ingen tvil om at boka vekker følelser hos folk; irritasjon, glede, tristhet og heiarop. Folk lever seg inn i historien. Det engasjerer folk. Jeg tenker at jeg har oppnådd noe.

Tilbakemeldinger kan også være skumle. For man vet aldri hva som kommer. Selv om man prøver å pakke seg inn i tjukk bobleplast med pigger for å takle eventuelle negative kommentarer, så tror jeg at vi skrivere blir litt ekstra hårsåre i denne situasjonen. Jeg svitsjet gjennom tv’en med fjernkontrollen forleden dag, og kom over en episode med Sex og Singelliv. Jeg ser sjelden på tv for tiden, selv om jeg har sett alle episodene av den serien minst 2- 3 ganger tidligere. Det som var litt artig var at akkurat den episoden dukket opp, for det er akkurat den følelsen jeg kan kjenne meg igjen i. For å fortelle historien kort; Carrie datet en fyr som nettopp hadde gitt ut en bok. Hun likte boka, men fortalte etter å ha lest boka at ingen jenter fra Ny York bruker hårstrikk. Det var jo igrunn en liten detalj i en hel bok, men han ble pottesur, og etter mye om og men, så innrømmet han at det var sårt å høre det, fordi han skrev det i boka som var ferdigtrykt. Man kan ikke gå tilbake og endre det. Det står der, svart på hvitt, synlig for alle. Det er derfor det gjør det så sårbart, for det er ingenting å gjemme seg bak!

Når det er sagt, så er det gøy å gi ut bok, selv om det er utfordringer hele veien. Jeg blir flinkere til å svømme, og alle de gode tilbakemeldingene jeg får gjør denne prosessen verdt det. Det gjør at man flyter noen meter ekstra bare fordi man har trua og har et indre ønske om og lykkes. Til slutt spiller det kanskje ikke noen rolle om man kan svømme eller ikke?!

Lik og følg meg gjerne på Heidi Raaes forfatterside og der kan du også finne detaljer om hvordan du kan sikre deg et eksemplar av boka mi «Søndagbitch».

 

 

 

Fake it, til you make it!

think_big_-1024x768

Tenk stort! Gjør det stort! Ha en uforglemmelig lanseringsfest! Ja, og jeg liker tankegangen deres. Det hjelper ikke å lage det stort hvis det kommer tre mennesker som blir stående i et hjørne som veggpryd med en drink i hånden og lurer på om jeg skal si noen ord eller ikke!

Jeg har hele tiden trodd i mitt naive sinn at jobben er ferdig når boken er skrevet. Jeg har jo skrevet en hel bok, er ikke det bra nok? Nei, for det er nå det begynner; The fun part. Å si; hei, her er jeg, for en som liker å gjemme seg bak en anonym profil, er dette litt av en «utavmegsjølvopplevelse». Aller helst vil jeg legge meg under senga og bli der til det er over.

Jeg ser at stadig flere folk viser interesse for boken min. Flinke folk som leser hundrevis av bøker i året. Folk jeg ikke vet hvem er eller kjenner personlig har spurt etter min bok. Ja, det er helt surrealistisk, som et science fiction scenario. Bortsett fra at dette ikke er et plot, men noe som faktisk kommer til å skje. Jeg blir like overrasket hver gang noen minner meg på det;

Screenshot_20160904-173252~2

Hæ? Skal jeg gi ut bok? Nei, tror nok du forveksler meg med noen andre!

Fra spøk til alvor. For dette er alvor. Det er stort. Det er noe av det største som skjer i livet mitt. Det kan ikke sammenliknes med en søndagstur i skogen. Eller noe jeg gjør hver dag. Derfor har de et poeng. Hvis jeg gjør det til et blaff, så blir det et blaff.

Jeg må derfor ut av komfortsonen og gjøre det stort. Det skremmer meg. For hvem er jeg? Jeg er bare en liten fisk i et stort hav. Noen vil sammenlikne det med å hoppe ut av et fly uten fallskjerm. Ingen vet hvor jeg ender hen, men jeg faller fritt i vilden sky. Kanskje jeg er heldig og treffer et sikkerhetsnett, men det er stor sjanse for at jeg deiser hardt i bakken med et mageplask. Ganske sikkert som sola står opp i morgen, vil noen påpeke den katastrofale landingen.

Er det rart jeg ligger våken om nettene? Det er ingen vei tilbake. Jeg er halvveis ute av flyet, og er i ferd med å miste taket. Hvis jeg pakker meg selv inn i mykt bobleplast, og får det til å se ut som jeg gjør en flipover salto, vil kanskje folk tro at jeg kan dette. Selv om jeg i virkeligheten føler meg som en sammenkrøket kråke. Med heiagjeng i ryggen og folk som prater meg fram vil jeg kanskje tro at jeg lander like grasiøst som en ørn. En smule mørbanka, men jeg kan si at jeg klarte det! Det er stort, derfor er det kanskje verdt å tenke stort. Selv om det er skummelt. Og selv om jeg er ingen. Som de sa i en av mine favorittfilmer; The talented Mr. Ripley: «It’s better to be a fake somebody, than a real nobody». Så er det bare å ta sats, hoppe og håpe på det beste.

Følg gjerne forfattersiden min på Facebook

Litt av hvert om manuset mitt

  

Ja, jeg lovet dere å skrive litt om handlingen i prosjektet mitt. Jeg har både gledet meg og gruet meg litt til det, fordi det er litt vanskelig å oppsummere handlingen i få ord syns jeg. Når folk har spurt meg hva manuset mitt handler om, så har jeg kommet inn på det og ramset opp flere tematikker, men kanskje ikke gitt en helhetlig beskrivelse som har gjort at folk har lyst til å lese akkurat den boka. Hvis boka kommer ut, så vet jeg at jeg må skrive en fengende tekst som skal stå på baksiden av boka, slik at folk har lyst til å lese den umiddelbart. Det er utfordrende. Men jeg har gjort så mye «ut av komfortsonen» i det siste, at jeg må bare hoppe i det også.

Helt siden jeg fikk ideen om dette manuset har jeg hatt noen klare visjoner og målsettinger. Som noen av dere vet, er jeg ingen lesehest, men når den rette boka dukker opp, så liker jeg å lese og kan bli så oppslukt av den boka at jeg leser den ut på en dag. Jeg vet om flere som er som meg, som kvier seg for tunge litterære verk, men liker «lette»underholdende bøker. Med lette bøker, mener jeg ikke at det ikke er noe innhold, men som man kan kose seg med, uten å tenke altfor mye, men som likevel gjør noe ved deg, som fenger deg, engasjerer deg eller rører deg. Det er en sånn type bok jeg ville skrive, om dere skjønner hva jeg mener.

Jeg hadde også lyst til å berøre temaer som er viktige for meg å belyse, og jeg vil gjøre det med humor, samtidig som man skjønner de alvorlige budskapene i manuset. Ellers så er dette en skjønnlitterær tekst.

Nå har jeg kanskje gått rundt grøten lenge nok, kanskje jeg skal komme til litt av handlingen uten å røpe for mye. Det er kanskje en kunst i seg selv, å lage en teaser som ikke sier for mye, men som likevel sier nok til at interessen blir vekket.

Dette manuset handler om Nina Lunde som er 25 år og redd for å dø alene uten å ha funnet den store kjærligheten. Hun er ensom og tenker at verden er som på Facebook hvor alt er perfekt og alle har et liv. Plutselig en dag får hun en fot innenfor det livet hun mener er perfekt, men er alt like bra som det ser ut som på overflaten? Blir hun lykkelig av å være del av denne verden hun har strebet så lenge etter? Like mye som det handler om å finne den store kjærligheten, så handler dette manuset om å ikke få til alt her i livet. Jeg tror dette er et manus flere kan kjenne seg igjen i og gjør at man har lyst til å heie på hovedpersonen Nina.

Som nevnt tidligere har jeg både hatt manusutvikling hos Forfatterskolen og fått et par andre pilotlesere til å lese manuset. Folk mener at dette manuset har potensiale og har også fått tilbakemeldinger på at dette manuset er «litt Bridget Jones» på norsk. Det ene forlaget jeg fikk konsulentuttalelse fra likte manuset mitt godt, og mente at jeg har en god penn, men nådde som sagt ikke helt opp. Jeg håper inderlig at dette manuset blir bok i stive permer en dag snart, for jeg har virkelig trua at dette manuset er bra. Jeg er vanligvis ikke så selvsikker og tror alltid at ting ikke er bra nok, men jeg mener at jeg har fått det til og håper at forlagene snart får øynene opp for manuset mitt snart og gir meg en sjanse.

Denne prosessen er alt, jeg har omtrent revet av meg håret i frustrasjon, grått noen skvetter, bedt til høyere makter, gledet meg og engasjert meg. Foreløpig har denne skrivingen vært hemmelig, og er det for de aller fleste ennå, men for de jeg har fortalt det til, de har vært så positive til det. Jeg har fått så mye støtte fra gode herlige mennesker, og det hjelper i tunge stunder hvor refusjonene omtrent har haglet inn. Med tiden som har vært føler jeg egentlig bare at pågangsmotet og staheten vokser, dette skal jeg klare, fordi jeg har endelig funnet mitt kall, det jeg kan og vil, og det er få ting som gir meg så mye glede som dette, derfor kan jeg ikke gi meg nå!

Så jeg håper om ikke altfor lenge jeg kan skrive på denne bloggen; løp og kjøp 🙂 Foreløpig en flyktig liten drøm, men alt er mulig har jeg lært!