Hekta på «likes»

Det begynte på Instagram. Hadde over 2000 følgere på et tidspunkt. Det var fordi jeg postet fine bilder. Bildet av apekatten fikk 1800 likes på en profil som reposter bilder og som har tusenvis av følgere.
Jeg fikk mange kommentarer på at jeg gjorde det bra. Tok bra bilder. I begynnelsen likte jeg det. Digget oppmerksomheten. Fra å ha tre følgere til å ha en drøss av følgere gjør noe med selvtilliten. Desto flere likes og kommentarer man får, jo mer blod på tann får man. Det koster. Ut å ta det ene finere bilde etter det andre. Hvis et bildet fikk tjue likes,  så var det ikke bra nok, og terskelen for å slette det var liten. Må prestere bedre neste gang. Jeg strebet etter flere likes og kommentarer. Og kunne sikkert fortsatt i den duren og endt opp med drøssevis av følgere. Jeg orket til slutt ikke. Det å ha mange følgere på Instagram er som å være rik i monopol. En illusjon. For skal man lykkes, må man være aktiv selv, like og kommentere andres bilder. Det ble for mye. Så jeg slettet kontoen min, for å starte med blanke ark.

Det var noen positive sider ved det, jeg møtte mange hyggelige mennesker. De jeg hadde best kontakt med la jeg til på min nye konto. Noen fulgte meg og som jeg har fin kontakt med fortsatt. De fleste gadd ikke å følge meg på nytt. Alt dreier som om å bli størst, ha flest mulig følgere og følge minst mulig selv. Har man en million følgere og følger en person tilbake, så har man nådd store ting i Instagram-verden. Jeg må innrømme at jeg ble både overrasket og skuffet da halvparten av folkene jeg hadde kommunisert med nesten til daglig over flere måneder ikke visste hvem jeg var og overså glatt følgeforespørselen min. Det var da jeg skjønte at det ikke betyr noe. At jeg fint klarer meg uten overfladiske relasjoner i en virtuell verden der alt handler om å spille spillet.

Jeg gjør ikke ting for moroskyld. Folk jeg kommuniserer med betyr noe for meg. Og på facebook har jeg pleid å være veldig «restriktiv» på hvem jeg har som venn. For jeg vil ikke ha hvem som helst som venn på facebook, og de fleste jeg legger til betyr/ eller har betydd noe for meg. Det høres kanskje veldig sært ut, men jeg trenger ikke å være bestevenn med folk jeg har på vennelisten min, men de jeg har betyr noe for meg. Det trenger ikke å være store ting. Kanskje de har gjort noe eller sagt noe som betyr noe ekstra for meg. Min uoffisielle regel har alltid vært å være venner med folk jeg kjenner og som jeg ville sagt hei til på gata.

Etter at jeg begynte å skrive, har jeg løsnet litt på «kravene», og er venn med folk i samme nettverk og har samme interesser. De betyr noe for meg de også, på en eller annen slags måte.

Det høres sikkert ikke så lurt ut av en som har blogg og som lever en brøkdel av livet sitt på å eksponere seg gjennom bloggen og boka jeg prøver å selge. Jeg tror det går an å gjøre begge deler; å skille privatliv og business. Det er derfor jeg har en forfatterside på facebook hvor alt jeg legger ut er åpen og offentlig for alle. Skillet er ikke alltid like enkelt. Og det krever sitt. For jeg er ganske sikker på at de som følger forfattersiden min ikke vil bli spammet ned av private ting og omvendt. Det kan være vanskelig å balansere, hva er for lite og hva blir for mye? Jeg liker oppmerksomheten det gir meg. Hvem er det som ikke liker smiger? Jeg får en god følelse når jeg legger ut bilder som treffer. Vi er alle «suckers for attention.» Sikkert jeg mer, som skriver. Det er lett å bli hekta. Bikke over. Jeg ble det selv av instagram. Det ble et press. Jeg følte hele tiden at jeg måtte prestere bedre og ta finere bilder for å oppnå mer popularitet og flere følgere. Det gir deg et kick. Det er kortvarig og overfladisk, som jeg fikk kjenne på selv.

Derfor skjønner jeg de store bloggerne. De blir bitt av basillen. Det er som med dop. Man blir hekta. Det er gøy. En stund. De vil ha mer. Den ene store clickbaiten etter den andre, for de må hele tiden toppe den, sjokkere mer, skrike høyere for å bli sett, pushe grenser for å overgå sine konkurrenter. Men hva gjør man når grensene er nådd? Hvem er man når man gir bort seg selv, vil man klare å sette grenser når grensene stadig pushes. Når alle får en oppfatning om hvem du er, klarer man å skille mellom hvem man er og hva andre forventer. Og klarer man å leve opp til forventningene andre har til deg. Hva har man igjen når man er avkledd naken? Hva har man da å gi? Som ikke er brukt opp.

Jeg tror nedturen kan bli stor, for man har blitt avhengig av den ytre bekreftelsen, folk som liker og kommenterer, gir deg hele tiden motivasjon til å fortsette. Hva er man uten bekreftelsen og oppmerksomheten?

For når man er avkledd i et dameblad eller på bloggen, så gjør man det ikke fordi man et så jævla stolt over kroppen sin, for alle har en kropp, og man kan nekte for det, men man gjør det for å få oppmerksomhet. For å bli sett. For å gi litt ekstra. Men hva er det igjen når alle har sett alt? Hvem er man? Klarer man å skille på det selv? Hva blir det neste? Hva er virkelig, hvem bryr seg om den personen du er. Når alle vil ha en bit av deg, hvordan kan man unngå å bli et produkt av seg selv og som bare selger fordi de andre vil ha mer av den personen man utgir seg å være. Kan man da gå tilbake til seg selv eller forblir man bare et produkt, en salgsvare, for å cashe inn penger og melke kua for alt man er verdt. Hvem kan opprettholde en slik fasade over lengre tid?

Man kan mene hva man vil. Jeg hadde aldri orket. Det er hardt arbeid å blogge. Ingen tvil, så jeg skal ikke ta fra bloggerne det. All ære til dem, og de ler sikkert hele veien til banken. Folk tenker sikkert sitt om meg også, med den holdningen vil aldri bloggen min ta av. Og det er ikke mitt mål heller. Kanskje jeg bare er en gammel ku utgått på dato, og at jeg rett og slett ikke skjønner greia. Eller kanskje det er misunnelse eller Jante som har slått til. For Guds skyld, folk kan gjøre akkurat det de vil. Det er ikke opp til meg å dømme dem. Det er bare ikke for meg. Jeg er ikke der.

Jeg ble engang spurt om å skrive reklamesnutter på bloggen min for å få betalt. Noen likte det jeg skrev. Det er ikke min greie. Jeg skjønner at folk må gjøre ting de ikke nødvendigvis ønsker for å tjene penger. Penger er ikke alt. Og har ikke som mål å tjene penger på bloggen. Jeg skriver det jeg vil, når det passer. Det er mitt fristed. Jeg har noen faste følgere som har fulgt meg lenge. De betyr noe for meg. De er ikke bare flyktige mennesker som forsvinner hvis jeg har en dårlig dag eller skriver et dårlig innlegg. Jeg trenger ikke bekreftelse fra dem for å eksistere. Selv om det er hyggelig med fine tilbakemeldinger. Jeg setter pris på det. Det gjør meg bare mer stolt over å få gode tilbakemeldinger på det jeg har gjort. For jeg vet at jeg har gjort det uten å selge sjelen min. Jeg får det fordi jeg har gjort noe bra, og derfor kommer jeg aldri til å legge mange bilder av meg selv her eller ta bilder av mine private sfærer på instagram. For det er ikke viktig. Det som betyr noe, er hva jeg gjør, og det vil jeg gjerne ha anerkjennelse for. Det kommer ikke gratis. Noe jeg er villig til å jobbe for. Når feks boka mi får mange gode tilbakemeldinger, så blir jeg glad, for jeg har ikke solgt sjelen min, men har lagt sjelen min i det for at det skal bli bra. Det er der forskjellen ligger. Det er det jeg er stolt av og vil fortsette med.

Hvis du ser etter store clickbaits eller lettkledde damer som sier de ikke gjør det for oppmerksomhetens skyld, så vil du aldri finne det her, men det finnes tusen andre blogger. Jeg vet, det er lett å bli hekta når man først er bitt av basillen. For hvem vil ikke høre at man er flink eller vakker. Men det store spørsmålet blir da; hva er man flink til? Å eksponere seg selv? Og jeg vet, jeg er elendig på det, og kunne sikkert tatt i mot noen tips. Jeg hadde aldri klart å bli toppblogger basert på privatlivet mitt. For livet mitt er til tider jævla A4.

Jeg ønsker gjerne at folk en dag vil få mitt navn på sine lepper, men i forbindelse med boka mi og mine kommende bøker. Det er en hard vei og gå, det finnes ingen snarveier, men tenk så lykkelig jeg vil bli hvis jeg klarer det. Helt uten å eksponere privatlivet mitt. Da kan jeg si at jeg er flink og har oppnådd noe. Jeg har full respekt for de som har klart det og er på vei dit. Men jeg vet, det frister med short cuts av og til. For det er faen ikke enkelt. Jeg har bare hatt en bok ute i litt over en måned, så jeg er bare i startfasen, og Rom ble ikke bygget på en dag. En dag skal jeg vise at det går an å gjøre det på denne måten også. Det bare tar tid.

Heia meg og alle andre som lever med drømmer, og som faktisk prøver å nå dem!

Følg meg på Facebook: Heidi Raaes forfatterside

Reklamer