Å stå på utsiden

last-ned

Hvorfor er det så viktig å være del av fellesskapet? En del av flokken. Jeg har hele tiden trodd at det var noe man var opptatt av som barn. Det har vært flere situasjoner som voksen at jeg føler at jeg står på utsiden, og opplever i visse situasjoner at jeg ikke er en del av fellesskapet.

Jeg husker en av mine første jobber. Det var nok da jeg var rundt 20 år. Det var et vikariat hvor jeg skulle være i et par uker. Jeg satt i et åpent kontorlandskap og det var kanskje 30 mennesker rundt meg. Plutselig forsvinner alle som en. Det skjer noe, men jeg vet ikke hva. Ingen har fortalt meg noe. Det tar ikke lang tid før jeg sitter igjen i rommet alene. Hvor har det blitt av alle sammen? Det tar ikke lang tid før jeg hører klapping i bakgrunnen. Jeg snur meg rundt og ser inn i glassvinduet til et av møterommene hvor alle er samlet. Hva gjør jeg nå, tenkte jeg. Skal jeg gå inn til de andre? Tenk om jeg ikke er invitert. Jeg kunne sikkert spørre noen, men de er fokuserte på en som sier noe. Dessuten så svikter også motet. Det nærmet seg lunsj, og tenkte til slutt at jeg kan ta tidlig lunsj. På vei ut er jeg nødt til å gå ut forbi dem. Jeg skynder meg ut, og er godt synlig i det jeg prøver å gjøre meg usynlig på veien ut. Ingen huker tak i meg, selv om de ser meg.

I alle disse årene har jeg tenkt hva som gikk galt. For denne episoden har vært med meg. For hele tiden har jeg tenkt på hvorfor ingen sa noe til meg. Hvorfor ingen spurte meg om jeg også skulle bli med? Og når jeg forteller om denne historien til andre, så er det noen som ikke forstår meg. De var jo ikke slemme mot meg. De gjorde ingenting. I måten jeg beskriver det så høres det sånn ut, at de var slemme mot meg. De var jo ikke det, for ganske riktig de gjorde jo ingenting. Kanskje de bare ikke tenkte over det. Eller trodde at jeg ikke ville være med. Og at det rett og slett bare var jeg som var asosial som ikke ville være med. Jeg var kanskje det. Kanskje jeg ikke hadde en grunn til å føle meg utenfor. At det hele tiden har vært meg det var noe galt med som følte det slik.

Jeg så en episode av «Helt Perfekt» før jul. En spesialutgave. Jeg digger den serien, men det er sjelden jeg har fått en så klar aha- opplevelse som jeg fikk da jeg så den. For å oppsummere episoden kort så handlet det om at Thomas og Ine skulle på hyttetur med to andre vennepar. De ønsket seg en rolig hyttetur i og med at de nettopp var blitt foreldre. De andre på hytteturen ville feste og fant raskt den god kjemien. Det ble vist mange scener hvor de endte opp med at Thomas og Ine følte seg utenfor, uten at de andre gjorde noe spesielt galt. Jeg skjønte hvorfor de følte seg utenfor. Det var en følelse. Til og med mannen min skjønte plutselig hva jeg har prøvd å forklare han tidligere, men som han ikke helt har forstått.

Grunnen til at man av og til føler seg utenfor, trenger ikke å  være spesifikk. Det er en følelse man får når man ikke passe inn. Det er ofte sosiale koder man enten ikke forstår eller kan være en del av fordi man ikke er en del av det. Det kan være at man ikke deler de samme interessene. De snakker bare om ting de er opptatt av, og man sitter på siden og ikke skjønner bæret. For eksempel hvis praten går i en fest de har vært på i helgen, som alle var invitert til bortsett fra du. Eller hvis alle interesserer seg for matematikk, og du selv føler at du er en analfabet matematiker. De snakker ikke til deg. De er ikke opptatt av hva du gjør. Det skjer jo sikkert ikke fordi de ikke liker deg, men fordi de har andre interesser, har en forståelse seg i mellom eller bare gjør som de alltid har gjort.

Det kan godt være at jeg føler ekstra sterkt på sånne ting fordi jeg er sensitiv, og det er jo det andre kritiserer meg for, at jeg overdriver. Hvorfor gidder jeg å bry meg? Hvorfor kan jeg ikke bare inkludere meg selv? Hvorfor kan man ikke ta initiativ til å snakke om ting man liker. For noen er det sikkert lett. Noen tar sin plass naturlig. De passer inn. Det er ikke alle det er like enkelt for. Når man først føler seg utenfor, så er det faktisk ikke like enkelt å snu det. For eksempel hvis de andre liker matematikk, og man selv liker shopping, og de andre himler med øynene hver gang du åpner kjeften, så gir ikke det mersmak til å bidra i samtalen, fordi ingenting du sier er interessant nok eller bra nok. Jeg får følelsen av at jeg ikke betyr noe. At de andre ikke bryr seg. Til slutt føler man seg rar og annerledes, fordi man ikke klarer å knekke de sosiale kodene som gjelder. Det som gjør at de andre inkluderer og liker deg. Det er plutselig ikke de det er noe galt med, det er deg. Når man først får den tanken i hodet at det er seg selv det er noe galt med, så er det vanskelig å snu om.

Det tok meg noen år å skjønne at det faktisk ikke er meg det er noe galt med. Jeg er skrudd sammen helt riktig. Jeg skjønner av og til ikke hvorfor jeg har strebet så hardt for å bli inkludert. Hvorfor det har vært så viktig for meg å være en del av flokken? Jeg skjønner at jeg hadde et ønske om å være del av den populære gjengen på skolen, men når det samme kjøret fortsetter i voksenalder, hvorfor skal det bety noe? Kanskje fordi det er ensomt å stå utenfor. Det er menneskelig å ville bli både likt og sett. Jeg har prøvd så mange år på å forandre meg og prøve å bli som de andre, men likevel har jeg fortsatt vært meg, den litt rare stille jenta som ingen andre enn de nærmeste forstår eller har sett. Det gikk til et visst punkt hvor jeg tenkte, søren heller, jeg er meg, og jeg trenger ikke å endre meg for at folk skal like meg. Og de som ikke liker meg for den jeg er, kan jeg drite i. Det er først når jeg begynte å tenke i de baner, at jeg faktisk kan være 100 % Heidi, og jeg har aldri vært mer meg, og mer fornøyd med den jeg er. Ironisk nok, har jeg heller aldri hatt et større nettverk enn det jeg har nå heller.

Til slutt, bare for å oppsummere og komme tilbake dit jeg startet; min første jobb; hadde noen tatt tak i meg og sagt at nå var det feiring av bursdagen til en av de gamle traverne og spurt om jeg ville være med, så hadde historien fra nesten 20 år tilbake utartet seg helt annerledes. Så enkelt hadde det vært. Og en tankevekker for alle og enhver.

~

Følg meg på Heidi Raaes forfatterside

 

Reklamer

Bak fasaden

uten-navn

På papiret har jeg en Bachelorgrad. Jeg husker ikke hvordan jeg fikk den.Studietiden som skal være den beste tiden av livet, ble et mørkt kapittel i mitt liv.

Ung og håpefull flyttet jeg etter en daværende kjæreste til en helt annen kant av landet. Jeg har aldri vært utpreget utadvendt, men har som regel ikke hatt problemer med å skaffe meg nye venner. Jeg forventet ikke at det skulle være et problem da jeg flyttet til en by uten å kjenne en levende sjel. Jeg hadde gjort det før, og det gikk bra.

Noe ble annerledes. Jeg klarte ikke å bli kjent med noen. Da jeg prøvde møtte jeg bare en mur jeg ikke visste hvordan jeg skulle komme forbi.

På forelesning var det bare jeg og en annen som satt alene. De fleste var omringet av venner. Det var greit så lenge jeg ikke var den eneste som satt alene, men da hun plutselig kom valsende inn med den kuleste jentegjengen sluttet jeg å gå på forelesning.

Det meste av tiden min satt jeg hjemme i kjellerleiligheten uten at noen visste at jeg eksisterte bak veggene. Jeg tror jeg prøvde å gå ut den første tiden, men skjønte ikke hva som var galt siden ingen så meg. Hvorfor var det ingen som så meg? Hvorfor klarte jeg ikke å bli kjent med noen? Hva var galt med meg?

Jeg valgte først å være hjemme, men så ble det så innmari komfortabelt å bare være hjemme. Slippe å møte noen. Slippe å forholde seg til folk. Å bare ligge på sofaen og se på tv. Jeg studerte innimellom,men fant heller ikke den store motivasjonen til det heller.

Det verste var egentlig følelsen jeg satt igjen med. Følelsen av misslykkethet. Jeg turde nesten ikke å gå ut i frykt for at folk skulle se på meg og si at der kom hun venneløse rare damen. For det var bare utskudd som ikke hadde noen. Jeg skammet meg og løy. Facebook eksisterte heldigvis ikke på den tiden, og jeg tror ikke engang jeg hadde nett i leiligheten.

Folk kunne si til meg da jeg kom hjem på ferie; «åssen går det der oppe i det kalde nord?, jeg hører fra andre at det er sykt bra studentliv der». Jeg husker at jeg nikket, dekket over og skiftet samtaleemne. Kanskje folk gjennomskuet meg. Jeg ville ikke innrømme det. For hva innrømmet jeg egentlig da? At jeg var et sosialt utskudd som verken ville eller klarte å bevege meg utenfor den lille leiligheten som føltes som et trygt og godt sted, men som samtidig kunne minne om et fengsel.

Nå i ettertid skjønner jeg at jeg ikke har noe å skamme meg over. Det er en periode i livet mitt jeg har prøvd å fortrenge. Et mørkt hull. Det er kanskje derfor jeg føler at jeg ikke har blitt noe. For det eneste jeg gjorde var å gjemme meg bort for omverdenen. Jeg skulle ønske ting var annerledes og at jeg faktisk kunne se tilbake på en studietid med fest, venner og høye meritter å vise til. Sånn ble det ikke.

Jeg trodde jeg var den eneste i hele verden som hadde det som meg. Jeg glattet over for å holde en fin fasade. For ingen skulle vite at jeg ikke hadde det bra. Det tok lang tid å skjønne at livet var jævlig kjipt også. For det er noe man fortrenger og lærer å leve med.

Noen år etter var jeg frivillig for Røde kors telefonen for barn og unge, og jeg skjønte at jeg ikke var den eneste. E-poster og telefoner rant inn av unge mennesker som hadde det som meg. Folk som var utafor, som ikke var del av den store flokken. Akkurat nå sitter det sikkert en drøss av folk på hybel i en by ingen vet at eksisterer. På samme måte som meg. De som aldri blir invitert noen steder. Eller har noen venner. De trenger en stemme, for «alle» er ikke del av det store fellesskapet. Selv om det er lett å tro det når det publiseres hundrevis av bilder og statuser hvor folk skal på fest eller ut på byen med vennegjengen.

Selv om om det ikke er noe å skamme seg over, så vil man ikke være den som går mot strømmen. De fleste vil være en del av fellesskapet. Det gjør vondt å stå utenfor. Å ikke ha noen når alle de andre har noen. For når alle andre klarer seg så bra, så lurer man på hva som er galt med seg, siden man ikke mestrer det alle andre mestrer. Er man ikke bra nok?

For i dagens samfunn handler det om å være vellykket. Å ha et stort nettverk rundt seg. Å være som alle andre. Ofte så lever unge mennesker med troen i dag at man kan bli hva som helst. Når man ikke blir det man ønsker eller det man håper på, er det bra nok? Jeg har tvilt på det lenge. Er jeg bra nok? Selv om jeg ikke har blitt noe. Det går litt opp og ned med de tankene der, men har kommet fram til at ja jeg er faen meg bra nok. Jeg trenger ikke å gjemme meg bak en fasade lenger. Jeg trenger ikke å lyve om bakgrunnen min lenger. For jeg har absolutt ingenting å skamme meg over. Det har tatt tid å komme fram til de tankene der. Nå er jeg der.

Nå handler ikke boka mi om den mislykkede studietiden min, men det er altfor mange som faller utenfor og tror de er de eneste. Fra denne mørke tiden av mitt liv har jeg hentet en dose inspirasjon til boka. Jeg ville skrive en bok der folk kan kjenne seg igjen i usynligheten og at ting ikke alltid er som man tror. Det er ikke gull alt som glitrer.

Følg meg gjerne på Facebook: Heidi Raaes forfatterside