Hekta på «likes»

Det begynte på Instagram. Hadde over 2000 følgere på et tidspunkt. Det var fordi jeg postet fine bilder. Bildet av apekatten fikk 1800 likes på en profil som reposter bilder og som har tusenvis av følgere.
Jeg fikk mange kommentarer på at jeg gjorde det bra. Tok bra bilder. I begynnelsen likte jeg det. Digget oppmerksomheten. Fra å ha tre følgere til å ha en drøss av følgere gjør noe med selvtilliten. Desto flere likes og kommentarer man får, jo mer blod på tann får man. Det koster. Ut å ta det ene finere bilde etter det andre. Hvis et bildet fikk tjue likes,  så var det ikke bra nok, og terskelen for å slette det var liten. Må prestere bedre neste gang. Jeg strebet etter flere likes og kommentarer. Og kunne sikkert fortsatt i den duren og endt opp med drøssevis av følgere. Jeg orket til slutt ikke. Det å ha mange følgere på Instagram er som å være rik i monopol. En illusjon. For skal man lykkes, må man være aktiv selv, like og kommentere andres bilder. Det ble for mye. Så jeg slettet kontoen min, for å starte med blanke ark.

Det var noen positive sider ved det, jeg møtte mange hyggelige mennesker. De jeg hadde best kontakt med la jeg til på min nye konto. Noen fulgte meg og som jeg har fin kontakt med fortsatt. De fleste gadd ikke å følge meg på nytt. Alt dreier som om å bli størst, ha flest mulig følgere og følge minst mulig selv. Har man en million følgere og følger en person tilbake, så har man nådd store ting i Instagram-verden. Jeg må innrømme at jeg ble både overrasket og skuffet da halvparten av folkene jeg hadde kommunisert med nesten til daglig over flere måneder ikke visste hvem jeg var og overså glatt følgeforespørselen min. Det var da jeg skjønte at det ikke betyr noe. At jeg fint klarer meg uten overfladiske relasjoner i en virtuell verden der alt handler om å spille spillet.

Jeg gjør ikke ting for moroskyld. Folk jeg kommuniserer med betyr noe for meg. Og på facebook har jeg pleid å være veldig «restriktiv» på hvem jeg har som venn. For jeg vil ikke ha hvem som helst som venn på facebook, og de fleste jeg legger til betyr/ eller har betydd noe for meg. Det høres kanskje veldig sært ut, men jeg trenger ikke å være bestevenn med folk jeg har på vennelisten min, men de jeg har betyr noe for meg. Det trenger ikke å være store ting. Kanskje de har gjort noe eller sagt noe som betyr noe ekstra for meg. Min uoffisielle regel har alltid vært å være venner med folk jeg kjenner og som jeg ville sagt hei til på gata.

Etter at jeg begynte å skrive, har jeg løsnet litt på «kravene», og er venn med folk i samme nettverk og har samme interesser. De betyr noe for meg de også, på en eller annen slags måte.

Det høres sikkert ikke så lurt ut av en som har blogg og som lever en brøkdel av livet sitt på å eksponere seg gjennom bloggen og boka jeg prøver å selge. Jeg tror det går an å gjøre begge deler; å skille privatliv og business. Det er derfor jeg har en forfatterside på facebook hvor alt jeg legger ut er åpen og offentlig for alle. Skillet er ikke alltid like enkelt. Og det krever sitt. For jeg er ganske sikker på at de som følger forfattersiden min ikke vil bli spammet ned av private ting og omvendt. Det kan være vanskelig å balansere, hva er for lite og hva blir for mye? Jeg liker oppmerksomheten det gir meg. Hvem er det som ikke liker smiger? Jeg får en god følelse når jeg legger ut bilder som treffer. Vi er alle «suckers for attention.» Sikkert jeg mer, som skriver. Det er lett å bli hekta. Bikke over. Jeg ble det selv av instagram. Det ble et press. Jeg følte hele tiden at jeg måtte prestere bedre og ta finere bilder for å oppnå mer popularitet og flere følgere. Det gir deg et kick. Det er kortvarig og overfladisk, som jeg fikk kjenne på selv.

Derfor skjønner jeg de store bloggerne. De blir bitt av basillen. Det er som med dop. Man blir hekta. Det er gøy. En stund. De vil ha mer. Den ene store clickbaiten etter den andre, for de må hele tiden toppe den, sjokkere mer, skrike høyere for å bli sett, pushe grenser for å overgå sine konkurrenter. Men hva gjør man når grensene er nådd? Hvem er man når man gir bort seg selv, vil man klare å sette grenser når grensene stadig pushes. Når alle får en oppfatning om hvem du er, klarer man å skille mellom hvem man er og hva andre forventer. Og klarer man å leve opp til forventningene andre har til deg. Hva har man igjen når man er avkledd naken? Hva har man da å gi? Som ikke er brukt opp.

Jeg tror nedturen kan bli stor, for man har blitt avhengig av den ytre bekreftelsen, folk som liker og kommenterer, gir deg hele tiden motivasjon til å fortsette. Hva er man uten bekreftelsen og oppmerksomheten?

For når man er avkledd i et dameblad eller på bloggen, så gjør man det ikke fordi man et så jævla stolt over kroppen sin, for alle har en kropp, og man kan nekte for det, men man gjør det for å få oppmerksomhet. For å bli sett. For å gi litt ekstra. Men hva er det igjen når alle har sett alt? Hvem er man? Klarer man å skille på det selv? Hva blir det neste? Hva er virkelig, hvem bryr seg om den personen du er. Når alle vil ha en bit av deg, hvordan kan man unngå å bli et produkt av seg selv og som bare selger fordi de andre vil ha mer av den personen man utgir seg å være. Kan man da gå tilbake til seg selv eller forblir man bare et produkt, en salgsvare, for å cashe inn penger og melke kua for alt man er verdt. Hvem kan opprettholde en slik fasade over lengre tid?

Man kan mene hva man vil. Jeg hadde aldri orket. Det er hardt arbeid å blogge. Ingen tvil, så jeg skal ikke ta fra bloggerne det. All ære til dem, og de ler sikkert hele veien til banken. Folk tenker sikkert sitt om meg også, med den holdningen vil aldri bloggen min ta av. Og det er ikke mitt mål heller. Kanskje jeg bare er en gammel ku utgått på dato, og at jeg rett og slett ikke skjønner greia. Eller kanskje det er misunnelse eller Jante som har slått til. For Guds skyld, folk kan gjøre akkurat det de vil. Det er ikke opp til meg å dømme dem. Det er bare ikke for meg. Jeg er ikke der.

Jeg ble engang spurt om å skrive reklamesnutter på bloggen min for å få betalt. Noen likte det jeg skrev. Det er ikke min greie. Jeg skjønner at folk må gjøre ting de ikke nødvendigvis ønsker for å tjene penger. Penger er ikke alt. Og har ikke som mål å tjene penger på bloggen. Jeg skriver det jeg vil, når det passer. Det er mitt fristed. Jeg har noen faste følgere som har fulgt meg lenge. De betyr noe for meg. De er ikke bare flyktige mennesker som forsvinner hvis jeg har en dårlig dag eller skriver et dårlig innlegg. Jeg trenger ikke bekreftelse fra dem for å eksistere. Selv om det er hyggelig med fine tilbakemeldinger. Jeg setter pris på det. Det gjør meg bare mer stolt over å få gode tilbakemeldinger på det jeg har gjort. For jeg vet at jeg har gjort det uten å selge sjelen min. Jeg får det fordi jeg har gjort noe bra, og derfor kommer jeg aldri til å legge mange bilder av meg selv her eller ta bilder av mine private sfærer på instagram. For det er ikke viktig. Det som betyr noe, er hva jeg gjør, og det vil jeg gjerne ha anerkjennelse for. Det kommer ikke gratis. Noe jeg er villig til å jobbe for. Når feks boka mi får mange gode tilbakemeldinger, så blir jeg glad, for jeg har ikke solgt sjelen min, men har lagt sjelen min i det for at det skal bli bra. Det er der forskjellen ligger. Det er det jeg er stolt av og vil fortsette med.

Hvis du ser etter store clickbaits eller lettkledde damer som sier de ikke gjør det for oppmerksomhetens skyld, så vil du aldri finne det her, men det finnes tusen andre blogger. Jeg vet, det er lett å bli hekta når man først er bitt av basillen. For hvem vil ikke høre at man er flink eller vakker. Men det store spørsmålet blir da; hva er man flink til? Å eksponere seg selv? Og jeg vet, jeg er elendig på det, og kunne sikkert tatt i mot noen tips. Jeg hadde aldri klart å bli toppblogger basert på privatlivet mitt. For livet mitt er til tider jævla A4.

Jeg ønsker gjerne at folk en dag vil få mitt navn på sine lepper, men i forbindelse med boka mi og mine kommende bøker. Det er en hard vei og gå, det finnes ingen snarveier, men tenk så lykkelig jeg vil bli hvis jeg klarer det. Helt uten å eksponere privatlivet mitt. Da kan jeg si at jeg er flink og har oppnådd noe. Jeg har full respekt for de som har klart det og er på vei dit. Men jeg vet, det frister med short cuts av og til. For det er faen ikke enkelt. Jeg har bare hatt en bok ute i litt over en måned, så jeg er bare i startfasen, og Rom ble ikke bygget på en dag. En dag skal jeg vise at det går an å gjøre det på denne måten også. Det bare tar tid.

Heia meg og alle andre som lever med drømmer, og som faktisk prøver å nå dem!

Følg meg på Facebook: Heidi Raaes forfatterside

Reklamer

«Hjem for første gang etter fødselen»

bildebl

Det har gått et par uker siden boka ble lansert. Det føles litt som å komme hjem med den nyfødte babyen de første ukene, hvor alt er nytt og spennende, samtidig som man famler rundt omkring i blinde og veien blir til mens man går.

Man går i gang med boblende entusiasme og tror at alle skal være like spente på prosjektet som man selv er. Og man vil jo så gjerne. Man gjør alt i sin makt for og lykkes. Når man får en ekte baby hjem, så får man litt tid på seg til å dulle rundt med den og bare være der, og man blir tryggere i rollen etter hvert. Med bokbabyen blir man kastet ut i det med engang. Det er ikke noe kjære mor her i gården, havet er full av pirajaer, men samme det, det gjør ingenting, ut i det skal man, koste hva det koste vil. Siden man vil så gjerne, så kaster man seg ut i det, på brådjupt vann, og glemmer at man ikke kan svømme.

Der står man på dypet, får panikk, fordi man bare ser hav, og enda mer hav etter det, og lurer på hvordan i helvete man kom seg dit. Det er av og til sånn jeg tenker med bokprosjektet mitt, hvordan har jeg, den stille rare keitete jenta kommet meg dit? Og er det virkelig jeg som har skrevet denne boka, og kastet meg vilt ut i det uten å vite hvor jeg lander.

Jeg har sagt det før, det er skummelt. For selv om det ikke er en selvbiografi, så blottlegger man sjelen sin. Man gjør seg selv sårbar. Man gjør seg selv naken, og man kan ikke gjemme seg bak flere lag med klær. Selv om det er lett å prøve. For folk ser på meg som modig. Tenk om fasaden slår sprekker. Kanskje jeg ikke er modig. Kanskje jeg bare er naiv som ikke vet mitt eget beste. Man blir redd for hva folk tenker. Hva tenker folk om meg? Kanskje de tenker at jeg har dummet meg fullstendig ut. Nå syns sikkert mange at jeg høres fryktelig negativ ut, men det er ikke meningen. Jeg vil bare si litt om frykten som ruver i bakhodet, samtidig som jeg er stolt og glad over at boka foreløpig har blitt mottatt godt blant folk.

Det er gøy når fjern og nær sender meg bilder av boka, at de holder på å lese. Jeg kan ikke helt tro at det er min bok og mine ord. At det sitter folk i dette langstrakte land, helt fra Kristiansand i sør til Bodø i nord og leser og/eller planlegger å lese min bok. De skal mene noe om den. Jeg har allerede fått en del tilbakemeldinger. Det er ingen tvil om at boka vekker følelser hos folk; irritasjon, glede, tristhet og heiarop. Folk lever seg inn i historien. Det engasjerer folk. Jeg tenker at jeg har oppnådd noe.

Tilbakemeldinger kan også være skumle. For man vet aldri hva som kommer. Selv om man prøver å pakke seg inn i tjukk bobleplast med pigger for å takle eventuelle negative kommentarer, så tror jeg at vi skrivere blir litt ekstra hårsåre i denne situasjonen. Jeg svitsjet gjennom tv’en med fjernkontrollen forleden dag, og kom over en episode med Sex og Singelliv. Jeg ser sjelden på tv for tiden, selv om jeg har sett alle episodene av den serien minst 2- 3 ganger tidligere. Det som var litt artig var at akkurat den episoden dukket opp, for det er akkurat den følelsen jeg kan kjenne meg igjen i. For å fortelle historien kort; Carrie datet en fyr som nettopp hadde gitt ut en bok. Hun likte boka, men fortalte etter å ha lest boka at ingen jenter fra Ny York bruker hårstrikk. Det var jo igrunn en liten detalj i en hel bok, men han ble pottesur, og etter mye om og men, så innrømmet han at det var sårt å høre det, fordi han skrev det i boka som var ferdigtrykt. Man kan ikke gå tilbake og endre det. Det står der, svart på hvitt, synlig for alle. Det er derfor det gjør det så sårbart, for det er ingenting å gjemme seg bak!

Når det er sagt, så er det gøy å gi ut bok, selv om det er utfordringer hele veien. Jeg blir flinkere til å svømme, og alle de gode tilbakemeldingene jeg får gjør denne prosessen verdt det. Det gjør at man flyter noen meter ekstra bare fordi man har trua og har et indre ønske om og lykkes. Til slutt spiller det kanskje ikke noen rolle om man kan svømme eller ikke?!

Lik og følg meg gjerne på Heidi Raaes forfatterside og der kan du også finne detaljer om hvordan du kan sikre deg et eksemplar av boka mi «Søndagbitch».

 

 

 

Bak fasaden

uten-navn

På papiret har jeg en Bachelorgrad. Jeg husker ikke hvordan jeg fikk den.Studietiden som skal være den beste tiden av livet, ble et mørkt kapittel i mitt liv.

Ung og håpefull flyttet jeg etter en daværende kjæreste til en helt annen kant av landet. Jeg har aldri vært utpreget utadvendt, men har som regel ikke hatt problemer med å skaffe meg nye venner. Jeg forventet ikke at det skulle være et problem da jeg flyttet til en by uten å kjenne en levende sjel. Jeg hadde gjort det før, og det gikk bra.

Noe ble annerledes. Jeg klarte ikke å bli kjent med noen. Da jeg prøvde møtte jeg bare en mur jeg ikke visste hvordan jeg skulle komme forbi.

På forelesning var det bare jeg og en annen som satt alene. De fleste var omringet av venner. Det var greit så lenge jeg ikke var den eneste som satt alene, men da hun plutselig kom valsende inn med den kuleste jentegjengen sluttet jeg å gå på forelesning.

Det meste av tiden min satt jeg hjemme i kjellerleiligheten uten at noen visste at jeg eksisterte bak veggene. Jeg tror jeg prøvde å gå ut den første tiden, men skjønte ikke hva som var galt siden ingen så meg. Hvorfor var det ingen som så meg? Hvorfor klarte jeg ikke å bli kjent med noen? Hva var galt med meg?

Jeg valgte først å være hjemme, men så ble det så innmari komfortabelt å bare være hjemme. Slippe å møte noen. Slippe å forholde seg til folk. Å bare ligge på sofaen og se på tv. Jeg studerte innimellom,men fant heller ikke den store motivasjonen til det heller.

Det verste var egentlig følelsen jeg satt igjen med. Følelsen av misslykkethet. Jeg turde nesten ikke å gå ut i frykt for at folk skulle se på meg og si at der kom hun venneløse rare damen. For det var bare utskudd som ikke hadde noen. Jeg skammet meg og løy. Facebook eksisterte heldigvis ikke på den tiden, og jeg tror ikke engang jeg hadde nett i leiligheten.

Folk kunne si til meg da jeg kom hjem på ferie; «åssen går det der oppe i det kalde nord?, jeg hører fra andre at det er sykt bra studentliv der». Jeg husker at jeg nikket, dekket over og skiftet samtaleemne. Kanskje folk gjennomskuet meg. Jeg ville ikke innrømme det. For hva innrømmet jeg egentlig da? At jeg var et sosialt utskudd som verken ville eller klarte å bevege meg utenfor den lille leiligheten som føltes som et trygt og godt sted, men som samtidig kunne minne om et fengsel.

Nå i ettertid skjønner jeg at jeg ikke har noe å skamme meg over. Det er en periode i livet mitt jeg har prøvd å fortrenge. Et mørkt hull. Det er kanskje derfor jeg føler at jeg ikke har blitt noe. For det eneste jeg gjorde var å gjemme meg bort for omverdenen. Jeg skulle ønske ting var annerledes og at jeg faktisk kunne se tilbake på en studietid med fest, venner og høye meritter å vise til. Sånn ble det ikke.

Jeg trodde jeg var den eneste i hele verden som hadde det som meg. Jeg glattet over for å holde en fin fasade. For ingen skulle vite at jeg ikke hadde det bra. Det tok lang tid å skjønne at livet var jævlig kjipt også. For det er noe man fortrenger og lærer å leve med.

Noen år etter var jeg frivillig for Røde kors telefonen for barn og unge, og jeg skjønte at jeg ikke var den eneste. E-poster og telefoner rant inn av unge mennesker som hadde det som meg. Folk som var utafor, som ikke var del av den store flokken. Akkurat nå sitter det sikkert en drøss av folk på hybel i en by ingen vet at eksisterer. På samme måte som meg. De som aldri blir invitert noen steder. Eller har noen venner. De trenger en stemme, for «alle» er ikke del av det store fellesskapet. Selv om det er lett å tro det når det publiseres hundrevis av bilder og statuser hvor folk skal på fest eller ut på byen med vennegjengen.

Selv om om det ikke er noe å skamme seg over, så vil man ikke være den som går mot strømmen. De fleste vil være en del av fellesskapet. Det gjør vondt å stå utenfor. Å ikke ha noen når alle de andre har noen. For når alle andre klarer seg så bra, så lurer man på hva som er galt med seg, siden man ikke mestrer det alle andre mestrer. Er man ikke bra nok?

For i dagens samfunn handler det om å være vellykket. Å ha et stort nettverk rundt seg. Å være som alle andre. Ofte så lever unge mennesker med troen i dag at man kan bli hva som helst. Når man ikke blir det man ønsker eller det man håper på, er det bra nok? Jeg har tvilt på det lenge. Er jeg bra nok? Selv om jeg ikke har blitt noe. Det går litt opp og ned med de tankene der, men har kommet fram til at ja jeg er faen meg bra nok. Jeg trenger ikke å gjemme meg bak en fasade lenger. Jeg trenger ikke å lyve om bakgrunnen min lenger. For jeg har absolutt ingenting å skamme meg over. Det har tatt tid å komme fram til de tankene der. Nå er jeg der.

Nå handler ikke boka mi om den mislykkede studietiden min, men det er altfor mange som faller utenfor og tror de er de eneste. Fra denne mørke tiden av mitt liv har jeg hentet en dose inspirasjon til boka. Jeg ville skrive en bok der folk kan kjenne seg igjen i usynligheten og at ting ikke alltid er som man tror. Det er ikke gull alt som glitrer.

Følg meg gjerne på Facebook: Heidi Raaes forfatterside

 

«En pageturner»

unnamed

Det er 108 dager til lansering. Det begynner å bli knapp tid igjen for siste finpuss. Egentlig har jeg ikke tid til å blogge, og på grunn av den dumme togstreiken så får jeg knapt tid til å gjøre noe annet enn å sove, stampe i bilkø og jobbe. Men denne bloggposten skal verken handle om togstreik eller noe annet som er negativt. For jeg har fått meg en oppvekker. Jeg har brukt mye tid på å fortelle venner og kjente, men også her på bloggen hvor mye jeg frykter dette og hvor redd jeg er for og mislykkes. Tanken har vært å dele gleder, frustrasjon og sorger i denne prosessen. Jeg har latt frykten overgå gleden. Jeg har prøvd å skjønne hvorfor. Men det er vel en forsvarsmekanisme; hvis denne boka blir en fiasko, så har jeg i hvert fall sagt det selv først.

Denne boka er allerede en suksess. For bare det å skrive en hel bok som skal ut i bokform er en bragd. Denne prosessen har gitt meg så mye glede, og jeg har møtt fantastiske folk som heier meg fram og som jeg er så takknemlig for å kjenne. Jeg håper dere vet hvem dere er💜. 

Jeg har en fantastisk forside av boka som jeg digger. I denne uka har jeg gått tilbake i mine papirer, og jeg leser på nytt hva både pilotlesere og forlag har sagt om manuset mitt. De sier at dette er en bra bok. Jeg har en god penn. Temaet er dagsaktuelt. Dette er en bok som fenger og som mange vil kjenne seg igjen i. Dama bak Alea forlag, Lisette Askø har skrevet på sine Facebooksider at dette er en «pageturner». Jeg kunne forresten ikke valgt en bedre samarbeidspartner enn henne, og hun har gjort dette til en personlig reise for meg. Takk, Lisette som har trua på meg og prosjektet mitt.

Målet har hele tiden vært å skrive en «lett» bok som folk flest får tid og lyst til å lese i en ellers travel hverdag. I mine egne øyne har jeg nådd dette målet. For jeg er strålende fornøyd med resultatet. «Lett» betyr ikke at den ikke er viktig eller inneholder alvor. For oppi denne morsomme, litt rare historien, så er den også preget av alvor som jeg håper kan gi en liten tankevekker. Det som også er så bra med denne boka, er at denne boka ikke er som alle andre, fordi det er min historie, akkurat som jeg vil ha den, og det er derfor den er unik.

Fra nå av skal jeg nyte tiden framover. Jeg gleder meg vilt til jeg kan vise fram boka og holde den i mine egne hender og ikke minst få den ut til alle dere der ute. Det er så mange spennende øyeblikk som dukker opp på veien. Dette er som en reise, og du vil ikke gå glipp av verken denne reisen som mitt reisefølge eller boka. 

Hold av 7. februar, fordi det er da det skjer!

Følg gjerne siden min: Heidi Raaes forfatterside

 

 

 

Det går i sneglefart

image

Etter at jeg fikk en konsulentuttalelse fra et forlag for noen uker siden, så stoppet det litt opp. Jeg visste at det var ting jeg måtte fikse på, men jeg visste ikke nøyaktig hva, og har famlet rundt i blinde.

Den siste tiden har jeg heller ikke funnet tiden til å skrive. Mye av tiden går med til jobb og barn. Barna legger seg relativt tidlig, men finner ikke helt roen. Jeg har åpnet opp pc’en, men finner ut at jeg plutselig må tømme oppvaskmaskinen eller henge opp klær. Husker veldig godt tilbake fra eksamenslesing at det var akkurat sånn jeg holdt på. Husarbeid blir noe jeg gjør for å utsette det jeg bør gjøre. Når jeg kommer tilbake til pc’en er jeg trøtt som en strømpe. Jeg tvinger meg selv til å skrive noen ord, samtidig som øynene bare glir igjen. Roen er borte. Jeg sjekker Facebook for siste oppdateringer og må bare sjekke de siste kommentarene på Instagram. Jeg er også nødt til å gå gjennom dagens nettaviser for å se om verden rundt meg fortsatt eksisterer. Plutselig har tida gått unna og må få meg litt søvn for å mestre morgendagens samme rutiner. En evig runddans.

Døgnet har ikke nok timer. Jeg vil så gjerne skrive, finne tid og selv på de dagene jeg føler jeg at jeg har overskudd og tid til overs til å skrive, så får jeg ikke brukt mer enn et par timer i døgnet oppstykket. Det blir litt skriving på toget på vei fram og tilbake inn til Oslo, men det er begrenset hvor mye jeg får skrevet på mobiltelefonen. Jeg kunne sikkert tatt med meg laptopen, men alle som har sittet på tog i rushen vet at man blir sittende som en skviset mygg. Ellers blir det kanskje en time på kvelden etter at unger er lagt og husarbeid tatt unna.

Heldigvis famler jeg ikke i blinde lenger. Jeg var kommet til det stadiet at jeg måtte få hjelp til å komme videre i løypa.

Jeg kom i snakk med en dyktig fyr for en stund siden. Han kom i grevens tid. Det var akkurat som han var sendt fra oven. Han har erfaring med å lese manus og ville lese manuset mitt. Det var som å få en gave servert rett i fanget. Jeg var forberedt på at det var en del å pirke bort på, men redselen for at manuset ville passe bedre som flammer i peisen enn bokform var abslutt til stede.
Heldigvis gikk det bedre enn fryktet. Jeg fikk noen konstruktive tilbakemeldinger. Har allerede slettet et helt kapittel. Det svei, men var nødvendig. Ellers blir det en god del jobbing med å forbedre manuset.

I tillegg til å finne tid til å finpusse manuset, må jeg prøve å finne «det lille ekstra». Siste tilbakemelding fra et forlag var at alt var fint og flott, men manglet «det lille ekstra», den berømte X-faktoren. Er det noe man har? Eller er det noe man får? Sånne ting kommer ikke over natta, så det tar tid det også.

Jeg håper å bli ferdig før sommeren. Det kan ta lenger tid. Det tar tid å gnikke på manuset. Det spørs hvor mye jeg får gjort når jeg aldri finner tida. En time her og en time der. Alt drar og monner, men det går i sneglefart.

Hvis dere lurer på hvordan jeg får tid til å blogge? Vel, det er en av tidtyvene som tar tiden bort fra manuset. En av de hyggeligere tidtyvene. Mange av innleggene blir produsert fra mobilen på toget fram og tilbake til jobb.

Hvordan finner dere andre tid til å skrive eller gjøre de tingene dere har lyst til i en ellers hektisk hverdag hvor tiden ikke strekker til?

Heidi på Facebook

Litt av hvert om manuset mitt

  

Ja, jeg lovet dere å skrive litt om handlingen i prosjektet mitt. Jeg har både gledet meg og gruet meg litt til det, fordi det er litt vanskelig å oppsummere handlingen i få ord syns jeg. Når folk har spurt meg hva manuset mitt handler om, så har jeg kommet inn på det og ramset opp flere tematikker, men kanskje ikke gitt en helhetlig beskrivelse som har gjort at folk har lyst til å lese akkurat den boka. Hvis boka kommer ut, så vet jeg at jeg må skrive en fengende tekst som skal stå på baksiden av boka, slik at folk har lyst til å lese den umiddelbart. Det er utfordrende. Men jeg har gjort så mye «ut av komfortsonen» i det siste, at jeg må bare hoppe i det også.

Helt siden jeg fikk ideen om dette manuset har jeg hatt noen klare visjoner og målsettinger. Som noen av dere vet, er jeg ingen lesehest, men når den rette boka dukker opp, så liker jeg å lese og kan bli så oppslukt av den boka at jeg leser den ut på en dag. Jeg vet om flere som er som meg, som kvier seg for tunge litterære verk, men liker «lette»underholdende bøker. Med lette bøker, mener jeg ikke at det ikke er noe innhold, men som man kan kose seg med, uten å tenke altfor mye, men som likevel gjør noe ved deg, som fenger deg, engasjerer deg eller rører deg. Det er en sånn type bok jeg ville skrive, om dere skjønner hva jeg mener.

Jeg hadde også lyst til å berøre temaer som er viktige for meg å belyse, og jeg vil gjøre det med humor, samtidig som man skjønner de alvorlige budskapene i manuset. Ellers så er dette en skjønnlitterær tekst.

Nå har jeg kanskje gått rundt grøten lenge nok, kanskje jeg skal komme til litt av handlingen uten å røpe for mye. Det er kanskje en kunst i seg selv, å lage en teaser som ikke sier for mye, men som likevel sier nok til at interessen blir vekket.

Dette manuset handler om Nina Lunde som er 25 år og redd for å dø alene uten å ha funnet den store kjærligheten. Hun er ensom og tenker at verden er som på Facebook hvor alt er perfekt og alle har et liv. Plutselig en dag får hun en fot innenfor det livet hun mener er perfekt, men er alt like bra som det ser ut som på overflaten? Blir hun lykkelig av å være del av denne verden hun har strebet så lenge etter? Like mye som det handler om å finne den store kjærligheten, så handler dette manuset om å ikke få til alt her i livet. Jeg tror dette er et manus flere kan kjenne seg igjen i og gjør at man har lyst til å heie på hovedpersonen Nina.

Som nevnt tidligere har jeg både hatt manusutvikling hos Forfatterskolen og fått et par andre pilotlesere til å lese manuset. Folk mener at dette manuset har potensiale og har også fått tilbakemeldinger på at dette manuset er «litt Bridget Jones» på norsk. Det ene forlaget jeg fikk konsulentuttalelse fra likte manuset mitt godt, og mente at jeg har en god penn, men nådde som sagt ikke helt opp. Jeg håper inderlig at dette manuset blir bok i stive permer en dag snart, for jeg har virkelig trua at dette manuset er bra. Jeg er vanligvis ikke så selvsikker og tror alltid at ting ikke er bra nok, men jeg mener at jeg har fått det til og håper at forlagene snart får øynene opp for manuset mitt snart og gir meg en sjanse.

Denne prosessen er alt, jeg har omtrent revet av meg håret i frustrasjon, grått noen skvetter, bedt til høyere makter, gledet meg og engasjert meg. Foreløpig har denne skrivingen vært hemmelig, og er det for de aller fleste ennå, men for de jeg har fortalt det til, de har vært så positive til det. Jeg har fått så mye støtte fra gode herlige mennesker, og det hjelper i tunge stunder hvor refusjonene omtrent har haglet inn. Med tiden som har vært føler jeg egentlig bare at pågangsmotet og staheten vokser, dette skal jeg klare, fordi jeg har endelig funnet mitt kall, det jeg kan og vil, og det er få ting som gir meg så mye glede som dette, derfor kan jeg ikke gi meg nå!

Så jeg håper om ikke altfor lenge jeg kan skrive på denne bloggen; løp og kjøp 🙂 Foreløpig en flyktig liten drøm, men alt er mulig har jeg lært!