Med blanke ark…

blank page

Mitt nye liv er snart i ferd med å ta form. Et kapittel i livet er snart over og hvor jeg er i ferd med å sette det siste punktum. I det nye kapitlet som kommer er det ingen skrift, bare blanke sider. Det er opp til meg å fylle de opp etter hvert.

Som med hver nye historie er det vanskelig å skrive de første ordene, de første setningene. Jeg står allerede fast før jeg har begynt. Tidligere i livet når gamle epoker har sluttet og nye har trådd til, har bøkene som regel hatt en mal, en oppskrift jeg kan gå etter, men denne gangen mangler alt. Det er opp til meg, for jeg har tatt en «leap of faith».

Noen vil si at det er galskap. Jeg tenker også at det er galskap. For boken fylles ikke av seg selv. Det er opp til meg å starte på den. Fylle sidene. Skrive rettledningen. Det er skremmende, for hjernen kjenner ikke igjen mønsteret. Det er ikke noe som er innlært. Jeg må trå stien selv, helt fra start, som om jeg er en baby som skal lære å gå på nytt. Denne gangen annerledes enn mange andre ville gjort. Uten støtte. Uten sikkerhetsnett som er der når jeg faller. Ingen puter. Kun meg selv.

Noen spurte meg for en stund siden hva jeg gjør om fem år. Det er tusen kroner spørsmålet. Hva gjør du om fem år? Jeg har prøvd å tenke på det. Det er noen klare svar, jeg har passert det magiske 40 tallet, men ser på meg selv fortsatt som 20, begge ungene går på skolen og Trump har forhåpentligvis ikke blitt gjenvalgt som president. Men bortsett fra det er både boka og krystallkula blank. Jeg kan ende opp hvor som helst.

maal

Jeg har noen visjoner. Drømmer. Og mål. Men som jeg har lært tidligere i livet, så går ikke livet på en rett linje, hvor det bare er å spasere fra A til Å rett inn i målet som en søndagstur i skogen. Dette er mer som å bestige Mount Everest uten å vite hvordan. Uten å vite om jeg har utholdenheten når det butter, staheten til å fortsette og viljen til å gjennomføre. I bakhodet ligger frykten for hva som gjemmer seg bak neste sving.

Et valg er tatt og jeg må stå for det. Nå i disse dager starter resten av mitt liv, det er dette jeg vil fokusere på i bloggen min framover, når et ord er skrevet, en hel setning er fullført. Det kommer til å ta tid, for akkurat nå stirrer jeg på den tomme siden, blar utover boka som har 256 ulinjerte blanke sider som det er opp til meg å fylle opp. Det er nervepirrende og spennende, men jeg er klar til å ta på meg sikkerhetsbeltet, for å ta fatt på denne lange reisen. Det er bare å nyte oppturer og nedturer. Det blir sikkert ikke helt som jeg har tenkt. Men: I’m in it to win it!

I dag er det 24.05.2017, og planlegger å se tilbake til dette innlegget om 1 år, 2 år, 3 år, 4 år og 5 år. Hvor er jeg om 5 år, det magiske tallet? Hvor tror du at du befinner deg om fem år?

~

Følg meg gjerne på forfattersiden min på Facebook

 

Reklamer

På toppen av verdenen

heidisbilde

Det startet med tjue sider. Høsten 2015. Noen har allerede vært med meg fra da. Jeg vet ikke hvem det var, men de leste mine tjue sider og jeg fikk gode tilbakemeldinger. Det var da det startet. Denne reisen som jeg er ute på nå.

Jeg har alltid drømt om å skrive bok, og trodde ikke at det var mulig. Hadde noen spurt meg for et par år siden at jeg skulle gi ut bok så ville jeg trodd at de var gale.

For noen hadde det sikkert vært en enkel prosess. Nå snakker jeg ikke om selve skriveprosessen, fordi for de aller fleste som skriver bok så er det hardt arbeid, blod, svette og tårer som ligger bak. Men selve prosessen med å si høyt til verdenen at man har skrevet bok. Fra å ligge godt gjemt inne i skallet mitt til å komme ut og fått følgere som jeg ikke kjenner personlig er stort for meg. For det er folk som kjenner meg som den stille rare keitete jenta som ingen ser eller legger merke til. Jeg har kommet en lang vei siden den gang.

Det er ingen enkel prosess som er gjort over natten. Det har gått gradvis. Mye av æren går til de fine menneskene i forfatterskolens skriveforum. De har støttet, gitt meg trua på egen skriving og noen har fulgt meg fra starten. Kurven har gått til værs. Med tiden har jeg fått troen på meg selv og skrivingen min.

Det føles egentlig ut som denne reisen er på vei mot slutten. Kanskje fordi det har vært en lettelse å bli ferdig. Det er jo egentlig nå det starter. For boka har først gått i trykken nå og er snart klar for nye eiere.

Selv om det hele føles som en stor opptur hvor alt er fryd og gammen, så har det vært en litt tung jul. Angsten for å mislykkes har ruvet i bakhodet. For meg er det stort, men da jeg kikket på artikkelen «årets nye debutanter» og jeg visste godt at jeg ikke var på listen, så tenkte jeg umiddelbart at dette var verken stort nok eller bra nok. Selv om jeg egentlig aldri har hatt ambisjoner om å stå på en slik liste. De virket så mye flinkere og bedre enn meg. Jeg hadde lyst til å angre meg, si nei og hvem hadde vel merket om jeg kastet alle mine eksemplarer i containeren en stille natt og latt som ingen verdens ting. Hvem ville merket? Jeg var jo ingen.

Heldigvis kom jeg på bedre tanker. Og jeg vet hvis jeg hadde sagt det høyt til noen, så hadde de sagt at dette er tull og jeg må ta meg sammen. For meg handler ikke bokprosjektet om å komme på lister eller få anmeldelser (Selv om det også er stort). For meg har dette vært en lang vei mot toppen av Mount Everest. Det har i hvert fall følt litt sånn ut (og har postet denne før, men fortsatt like aktuell):

maal

Fra å være en anonym sjel uten mening med livet og alltid hatt følelsen av at noe har manglet- til å skrive en åpen blogg/ gi ut en bok og blottlegge sjela mi for hele verden, så er boka beviset på at jeg endelig har nådd toppen. Det er stort. Nå sitter jeg nesten her med tårer i øyekroken, for jeg har innsett hvor stort det er. Jeg har turt å gjøre det. Det var mitt valg. Og det vil alltid være et symbol på hvordan jeg har kommet ut av skallet mitt og fulgt drømmen jeg har hatt lenge. For meg er dette starten, og jeg ville ikke hatt det noe annerledes.

Fra nå av skal jeg glede meg til lanseringen. Det blir stort. Uansett utfallet av hvordan boka blir mottatt så har jeg vunnet! For jeg har nådd toppen av mitt mål- jeg har kommet hjem.

Takk til alle som har vært en del av denne reisen. Den stopper ikke her, og gleder meg til å fortsette sammen med dere!

~ Følg meg gjerne på forfattersiden min: facebook.com/heidiraae1

Hva skal jeg bli når jeg blir stor?

hqdefault

Det har vært stille fra meg. Jeg har vært opptatt med SKAM- maraton. Jeg føler meg plutselig gammel, som om jeg har gått ut på dato. Det er det to grunner til. Den ene er at det er først nå jeg har fått med meg serien. Første episode ble sendt engang i 2015.

Den andre grunnen er at jeg egentlig ikke er i målgruppa. Jeg kunne nesten vært moren til disse folka. Jeg kjenner meg heller ikke igjen, så det blir ikke akkurat en tur down the memorylane. For da jeg var 16 år lekte jeg fortsatt med Barbie. Nei, jeg gjorde ikke det, men dere skjønner kanskje hva jeg prøver å si likevel. Samtidig tror jeg det var lettere å være utafor som 16 åring da jeg var ung. Kanskje grunnen til det er at sosiale medier ikke fantes. Jeg visste ikke hva jeg gikk glipp av. Jeg er veldig glad for at jeg ikke er så ung i dag. Det livet de lever med fyll, sex og intriger høres slitsomt ut.

Det er en ting jeg misunner dem. De har hele livet foran seg. De kan velge hva de vil bli. Hvis jeg kunne gå tilbake i tid, så ville jeg ha valgt annerledes. For jeg har nemlig ikke blitt noe. Jeg er ingenting. Jeg har klart meg. Jeg har en cv med de trygge valgene.

Nå er det ikke sånn at folk kan velge og vrake mellom muligheter. Det er få som kan bli skuespillere, forfattere og sangere, for og så leve av det. Jeg skjønner det, men de fleste velger noe de kan trives med. Mens jeg er på vandring på en sti uten ende. Jeg vet ikke hva jeg vil gjøre med livet mitt. Jeg er på villspor. Det og ikke ha blitt noe forfølger meg hver eneste dag. Folk spør meg stadig hva jeg er for noe. Jeg vet aldri hva jeg skal svare, for sannheten er at jeg ikke er noe. Jeg er bare en lost soul som bare gjør det jeg må for å overleve. Folk tenker at løsningen er master. Hva skal jeg ta master i når jeg ikke er noe fra før av liksom. Dessuten tror jeg ikke det vil føre til toppen av det jeg drømmer om uansett. Jeg vil ikke bli noe bare for å bli noe heller.

Jeg vet hva jeg har lyst til, men det er ikke realistisk. Jeg bør velge noe trygt. For jeg trenger penger. Det jeg frykter er at jeg skal begynne på noe nytt, men motivasjonen bare blir trygghet og penger. Det blir som en evig runddans. For jeg er ikke lenger i tjueåra hvor jeg naivt tror at jeg kan bli hva jeg vil så lenge jeg har trua og jobber hardt nok. For jeg har jobbet hardt de siste åra, og likevel er jeg på feil hylle.

Jeg har en bok som kommer ut. Noe jeg har jobbet mye med. Jeg håper selvfølgelig det kan åpne noen nye muligheter. Jeg frykter det vil være en blaff. En 24 timers døgnflue, som en helgetur til Roma. Noe ekstraordinært i en ellers svart hvit hverdag og som ikke vil utgjøre en forskjell i det lange løp.

Det verste er egentlig at folk tror jeg er så jævla flink. En flinkis. Det er bare en fasade. Jeg er verken tøff eller modig. Det eneste jeg har vært flink til er å gjøre de riktige tingene. Velge trygt. Ha null hull på cv’en. Likevel hvor har det ført meg? Ingen verdens steder. Det er det som er så kjipt. Samtidig som folk undervurderer meg fordi jeg ikke har master. Jeg vet det høres ut som motsetninger, og det er vel det det er også, men sånn er det når man havner mellom to store stoler, eller nede i en grøft hvor jeg stanger hodet mot to stengte murer. Uansett hva jeg tenker og gjør så kommer jeg ikke ut av det.

Det er som en ond spiral. Tro meg, jeg vil prøve. Og jeg prøver nå med denne boka. Jeg er så redd for å mislykkes på den ene tingen jeg brenner for og føler at jeg kan. Jeg vet at jeg verken er utlært eller er noe mer enn en fordømt nybegynner. Jeg har jo ikke master i dette og noen vil dømme meg for det. Men hvis jeg ikke gjør det bra, så hva vil jeg egentlig gjøre bra? Hvis det jeg har jobbet så hardt for bare forsvinner ut i løse lufta! Jeg er forberedt på det, så fallhøyden blir ikke stor, men jeg må hvert fall tørre og gjøre noe, sånn at jeg halvveis blir lykkelig. Jeg blir ikke pensjonist når jeg runder 40, selv om det er det jeg får høre av omverdenen rundt meg. Når man er 40 + er man nærmest død på arbeidsmarkedet, men jeg skal forhåpentligvis jobbe i 25- 30 år til, og det må være levelig. Jeg vet at jeg ikke er ung og lovende lenger. Og har ikke den største trua på at jeg noensinne vil få drømmejobben. Men jeg hadde ikke det da jeg var tjue heller. Sånn er det å være oppvokst med Jante som bestevenn, og han er det lett å skylde på. Men for de aller fleste er det ikke realistisk å tenke at man kan bli det man vil. Selv om det virker som alle andre rundt meg har suksess i sine jobber og trives som de har fått drømmejobben rett i fanget. Selvfølgelig vet jeg at det ikke er sant. De har jobbet for det, og det er derfor det føles så urettferdig. Jeg føler at jeg har jobbet hardt, og likevel føler jeg at jeg er den eneste i hele verden som ikke har blitt noe eller gjort noe.

Jeg nødt til å ta noen sjanser, selv om hodet mitt og samfunnet rundt meg skriker fornuft og trygghet. Det eneste jeg vet nå, er jeg at sakte, men sikkert tørker litt og litt ut som en plante som allerede har mistet sine blader. Det må jeg gjøre noe med, før jeg visner. Jeg må bare vite hva først!

~

Er dere på riktig hylle i livet? Har dere blitt det dere drømte om?

Følg meg gjerne på siden min: forfattersiden 🙂

Året som endret meg

Det er ca ett år siden jeg mistet jobben. Jeg husker telefonen som vibrerte i veska. Da jeg så nummeret skjønte jeg hva det gjaldt. Toget var fullt. Det var ikke så fullt som det av og til er hvor folk blir stående som sild i tønne, men det var mange mennesker rundt meg. Jeg måtte ta den, bli ferdig med det. Og ganske riktig, kom beskjeden jeg visste kom. Jeg sa ikke annet enn mhm… for jeg ville ikke at folk skulle høre hva som var i ferd med å skje.

Folk sier de av og til når klimaks i livet, sitt absolutte høydepunkt. Jeg kan trygt si at dette var mitt laveste øyeblikk. Det øyeblikket jeg aller helst vil sove gjennom, tenke i etterkant var en jævlig dårlig drøm.

Det har altså gått et år. Når du hører overskriften; Året som endret meg, høres det ut som jeg har gått gjennom en åpenbaring eller at jeg har sett lyset. Det høres som noe viktig, akkurat som jeg har blitt en helt annen person. Men sannheten er at jeg er fortsatt hun litt rare keitete dama som folk enten elsker eller hater. Det er kanskje satt på spissen, men det har vel noe med hvor åpen jeg er blant folk. Jeg er som en gammal årgangsvin, som må stå noen år for å bli ekstra god. Det er først da man kan si noe mer om hva som skjuler seg bak den mørke glinsende flasken som har stått på hylla og støvet ned blant de nye billig flaskene, som renner ned som vann på øyeblikket og smaker fortreffelig til sitt formål.

Nå snakker jeg meg kanskje bort, og skal ikke snakke meg ut på jordet riktig ennå, selv om det er ofte det jeg gjør best. Jeg håper dere skjønte tegningen med vinen, og hvis ikke, så kan dere tro at jeg er glad i vin.

Folk som kjenner meg sier at jeg fortsatt er den samme Heidi som før. Jeg har blitt tøffere. I hvert fall på å vise meg fram i offentligheten. Sånn bortsett fra det er jeg fortsatt den samme. For jeg syns fortsatt enkelte folk er skumle. Folk jeg føler er større enn meg selv. Folk som har utretta noe i livet. Folk jeg ikke får fram et ord til. Jeg som syns jeg har gjort framgang. Jeg har blitt flinkere til såkalt smalltalk, men så er det de folka som får meg til å føle meg skikkelig liten der jeg står og bare nikker som en nikkedokke og aner ikke hva jeg skal si. Og jeg strekker meg opp på tå og later som jeg kan nå like langt. Sannheten er at jeg  rekker dem opp til knærne. Nok om det.

Jeg husker så godt en venninne av meg sa en gang i tiden at jeg har det inni meg. Jeg kjente henne ikke engang så godt. En dag vil du forandre verden sa hun. I overdrevent form. Så det har vært der hele tiden. Jeg forandrer kanskje ikke verden av å skrive en bok ingen kjenner til. Jeg har endret meg. For meg føles det som jeg er på vei opp på toppen av verden. Det har vært en prosess. En personlig utvikling, som har kommet på plass samtidig som da jeg begynte å skrive. Jeg begynte å skrive samme dag som jeg mistet jobben. Et ord ble to ord, og så videre helt fram til det ble en bok. Jeg følte meg som Forrest Gump som startet og løpe, og så bare løp han videre, helt til han hadde løpt Amerika på tvers. Uten å egentlig vite at han kunne løpe. Han løp fordi han ikke kunne stoppe. Det var sånn det var med skrivingen.

I fjor på samme tid, så var jeg bare en usynlig sjel som syns jeg var så tøff som skrev blogg rett fra levra. Det var jo ikke noe vanskelig å skrive fra hjertet om feks det å miste jobben når ingen visste hvem jeg var. Ingen kunne ta meg for å ytre mine bitre tanker. Jeg er ikke tøffere enn at jeg har slettet halvparten av innleggene jeg skrev før i tiden.
Hvem skulle trodd? At jeg av alle skulle komme ut av det mørke hullet som jeg til tider har klamret meg fast til. Jeg har til og med lagt ut bilde av meg selv. Så sånn sett har jeg blitt tøffere. Men likevel har det gjort meg feigere. Tekstene mine er ikke like personlige som før. Jeg skriver stort sett om målet om å bli forfatter. Jeg safer. Velger den trygge ruta.

Jeg vil skrive «tøffere» tekster. Jeg har lyst til å tørre å skrive rett fra levra, uten å tenke så mye hva folk mener. Tekstene definerer meg ikke. Det sier ikke så mye om hvem jeg er. Jeg utleverer ikke sjelen min selv om jeg skriver om sårbare sider. Så folk kan ikke komme å si at de plutselig har blitt så mye bedre kjent med meg. At jeg har blitt et nytt og bedre mennesket. For jeg gjemmer meg fortsatt, ingen får alt.

Jeg skjønner at det er en balansegang. Jeg kan ikke skrive sære tekster som kun jeg selv sitter og humrer av i mitt stille sinn. Jeg må skrive noe som fenger. Noe som gir klikkbaits. Jeg må finne opp kruttet på nytt. Jeg kan ikke fylle opp enhver tekst med morsomme søte rare bilder som er stjålet fra den store vide internettverden. Og denne teksten her inneholder plutselig ingen bilder. Trenger det liksom å være all or nothing? Nei, for jeg kommer aldri til å gi opp min stemme, (og ja, jeg vet den vingler) og gjøre min greie, til fordel for å være klikkhore. (Høres veldig vulgært ut). Jeg må dessverre skuffe de som tror det kommer selfies og matbilder på løpende bånd. Det blir nok flere tekster uten bilder enn med bilder. Det er min greie. Ja, jeg fortsatt rar!

Så når alt kommer til alt, jeg har bare endret etiketten. På vinflasken altså. Den ser kanskje fancy ut, som noe nymotens. Den er billig. Den selger godt. Men det er det samme seige gamle fyllet som smaker bedre over tid. Jeg må våge å stole på at det gamle funker vel så bra, selv om jeg skjønner usikkerheten, for på overflaten virker det nye så mye bedre. Selv om man bare får tynt skvip som til tider kan minne om piss-preik.

Jeg skal lete fram et bilde til denne teksten,bare sånn at dere skjønner at endringene ikke blir altfor store! 🙂 Fortsatt fin dag til dere!

quotes

Følg meg gjerne: forfattersiden min på Facebook

 

Framtiden i våre hender

bildea

Min datter starter snart på skolen. En ny epoke. Et nytt kapittel i hennes og mitt liv. Det blir spennende og skummelt. Kanskje mest for meg som mor. Hun vet ikke hva hun har i vente.

Skolen skal forberede henne på voksenlivet. Hun skal etter hvert bestemme seg for hva hun skal bli når hun blir stor. I utgangspunktet kan hun bli hva hun vil. Det skal jeg i hvert fall sørge for å fortelle henne. For jeg vil ikke at hun skal ha begrensninger når hun skal ta sitt valg. Selv om jeg vet som voksen at det av og til ikke er mulig.

Da jeg var liten drømte jeg om å bli forfatter. En hemmelig drøm. En drøm jeg aldri turte å si til noen. Jeg fikk høre at det var lurt å velge sikre jobber som sykepleier eller noe innen data. Fordi det var framtiden. Jeg brant ikke for noen av delene, men de voksne hadde sikkert rett. Jeg la fra meg forfatterdrømmen, og tenker tilbake på han ene vikaren vi hadde på skolen. Navnet hans har jeg dessverre glemt. Jeg husker han godt likevel, en hyggelig kar med skjegg og gitar. Han var skuespiller og lærervikar. Han hadde lest gjennom stilene våre og husker så godt han sa høyt i timen; «vi har et stort skrivetalent i klassen». Han ville først ikke si hvem det var, men etter press fra klassen sa han at det var meg. Tenk MEG! Jeg holdt på å dø av flauhet, og ingen hadde forventet at det var meg. De andre himlet med øynene, fordi de trodde selvfølgelig det var gullungene og skolelysene. Jeg skjønte ikke den gang betydningen av det, men hadde jeg lyttet til hjertet, og hørt på han, så hadde jeg kanskje blitt noe. For han var en av få voksenpersoner som så meg. Selv om vi bare hadde hatt han i noen timer på skolen. Jeg kunne kanskje ha utviklet mine skriveferdigheter, men endte heller opp med å fortrenge min store kjærlighet for skriving.

For den gang hadde jeg ikke trua på meg selv. Jeg var stille og sjenert. Ingen hadde egentlig trua på meg. På ungdomsskolen hadde jeg middelmådige karakterer. Mest fordi jeg ikke sa noe i timen, og læreren fokuserte 90 % av karakterene på muntlig aktivitet. Verken skolerådgiver eller lærer hadde trua på meg. Jeg husker at vi alle skulle gjennom en time med skolerådgiveren hvor vi skulle diskutere framtidsplaner. Husker heller ikke navnet på henne, men hun var en gammel sjel og hadde sikkert jobbet der i hundre år. Hun satt med karakterutskriften min og sukket. Like etter bladde hun i den tjukke blekka med studier. Hun bladde forbi yrker som leger, advokater og sykepleiere. Ingenting kunne jeg bli med de karakterene jeg hadde, tenkte hun nok. Så plutselig så hun noe. En side med protesemakere; «du kan bli protesemaker», sa hun tilfreds fordi hun hadde funnet noe jeg kunne bli i motsetning fra å ikke bli noe. Ikke fordi det er noe galt med selve yrket, men jeg visste verken noe om det eller hadde lyst til å bli det, men det virket som det var eneste mulighet for en som meg.

Selvtilliten ble heller ikke større da jeg skulle skrive søknad for å være utvekslingstudent i USA. Min lærer gjennom ni år skulle skrive et «letter of recommandation». Det var sikkert ikke meningen at jeg skulle lese det. Han var en lærer for de populære. For de som smisket med han. Han var meget populær blant de populære og fortsatt er tjue år etter. Men han sviktet. Han strøk som lærer i mine øyne. Han sviktet de svake. De som trengte litt ekstra. Det var nok noen som hadde det verre enn meg i klassen. Men jeg var en av de han ikke brydde seg noe særlig om. Han så meg aldri. Det er kanskje menneskelig, for som menneske trives man jo best med de man likner mest. Men som lærer skal man støtte og motivere. Jeg har hørt om lærere som har omvendt sjenerte stille barn til å holde avslutningstaler på vitnemålutdelingen. Sånn var ikke han. I klassen min var jeg som luft. Jeg fikk lov til å gjemme meg inne i mitt skall uten at noen brydde seg. Heldigvis hadde jeg stort sett gode venner, for uten dem hadde skolen vært et helvete.

Jeg husker ikke alt han skrev i anbefalingen min heller, men det var ikke mye positivt, og det stod; «hun er stille og rolig, og jeg har hatt henne som lærer i ni år, men kjenner henne ikke». Jeg som trodde det var meg det var noe galt meg. I tjue år. Det er først nå, jeg skjønner at det ikke var meg det var noe galt med, men læreren. Det sier mer om han som lærer, enn om meg. Jeg var et barn.

Jeg er i ferd med å legge det bak meg. Det har kostet meg mye. Det har bidratt til mye frustrasjon og bittherhet. Jeg nekter å la det fortsette å prege meg. Kanskje det er derfor skrivegleden har kommet tilbake. Noe jeg har hatt inni meg hele tiden, men fortrengt. Det er derfor jeg har vært rastløs. Har prøvd å finne noe jeg trives med. Noe jeg kan. Jeg har som regel vært flink til alt jeg har gjort, men har aldri gjort det helhjertet. Det har aldri vært noe jeg har brent for. Men nok er nok, nå skal jeg nå mitt mål, koste hva det koste vil. Uansett så vil det ikke koste like mye som fortiden har gjort, for det har vært mange tunge år jeg godt kunne vært foruten. Med bedre voksenpersoner rundt meg, hadde det kanskje vært mulig.

Derfor håper jeg at min datter starter på skolen med blanke ark og alle muligheter åpne.

Dette innlegget er kanskje preget av bitterhet, men nå kan jeg legge det bak meg. Det har vært tungt å skrive, for jeg vil ikke henge ut noen. Jeg er bedre enn som så, men det er viktig, fordi det betyr så enormt mye for fremtiden, å ha gode voksne rollemodeller.

Jeg skal si til min datter, at hun må aldri høre på eller la noen si; «at hun ikke er bra nok, fordi hun er god nok som hun er!» Det er vi alle!

Følg meg gjerne på Facebook!

I feriemodus

Ferietid er herlig. Jeg må bare si at jeg elsker å ha ferie. Hvert eneste år skulle jeg ønske jeg hadde flere feriedager. Dager jeg kan gjøre ingenting. Ingen rutiner. Ingen plikter. Å bare være uten å måtte ting. Det er herlig. 
Jeg er ganske flink til å nyte livet når jeg har mulighet. Det spiller egentlig ingen rolle hvor vi er, så lenge jeg kan finne roen. Jeg liker ikke steder hvor det skjer mye hele tiden. Jeg kan godt være på et marked, en konsert eller en forestilling. Jeg må ha mulighet til å trekke meg tilbake når det er ferdig. Derfor kan jeg ikke bo på et stort hotell hvor det vrimler av folk overalt til enhver tid. Jeg er vel ganske rar slik, for jeg trives heller ikke på et øde sted langt ute i ødemarka. 

Jeg er stadig på let etter små fine steder. Gjerne småbyer, ved havet eller på en fjelltopp. For jeg elsker å oppdage nye steder. I sommer har jeg funnet mitt sted. Et paradis for kropp og sjel.

Deià, den lille fjellandsbyen som ligger et steinkast fra havet på Mallorca. En øy som har forhekset meg og som har tatt meg ved første øyekast. 

På forhånd hadde jeg lest at Deià tiltrekker seg kunstnere og forfattere. Det er lett å forstå hvorfor når jeg sitter på en liten kafe med utsikt over fjellene som ruver i bakgrunnen og kan lukte sitrustrær jeg er omringet av overalt.

Jeg drikker ferskpresset appelsinjuice av appelsiner som kanskje er plukket fra nabogården. 

Det er noen turister her, men på en helt annen måte enn på de største turiststedene her på Mallorca. I Deià er det fredelig og lett å finne roen. 

Jeg kunne lett tatt med meg den bærbare pc’en og latt fingertuppene danse over tastaturet, for det er ikke vanskelig å finne inspirasjon på et sted som dette. Stedet er en fryd for alle sansene;lukten, synet, lydene, smakene. Spesielt for meg som er sensitiv er disse inntrykkene ekstra sterke og det er kanskje derfor jeg liker stedet så godt. 

Her kan jeg lett se for meg et stillegående liv, vekk fra et stressende hektisk A4 liv som spiser meg opp innenfra. Vi kan leie oss en liten leilighet med en takterrasse hvor jeg kan plante blomster i små potter og nyte solen under en parasoll. Kanskje kan jeg plante mitt eget appelsintre utenfor hvor jeg kan håndplukke appelsiner. 

Jeg kan hver dag gå ned til den lokale bakeren å kjøpe ferskt brød til frokost; til grønnsakshandleren for å kjøpe kortreist frukt, grønnsaker og egg fra frittgående høner og til slakteren for å kjøpe ferske kjøttstykker. 

Innimellom slagene kan jeg skrive den ene siden etter den andre; fantasere om forelskelser og drap som skjer i det skjulte i den stille og fredelige lille byen hvor alle kjenner alle, mens jeg nyter utsikten og fuglekvitter i bakgrunnen. 

Sukk, en drøm for øyeblikket, men er heldig som får oppleve små smakebiter av det. Det er dette livet jeg kan drømme om når høstmørket legger seg og rutinene er i full sving igjen. 
Det er heldigvis en stund til. 

I disse terrortider er det viktig å nyte livet, hvert eneste øyeblikk. Livet kan plutselig være over,- hardt og brutalt. Det er viktig å ikke la frykten stoppe oss fra å gjøre det vi drømmer om. Så derfor skal vi nyte livet her på ferie litt til, og når vi kommer hjem, tar en ny epoke over, på godt og vondt, og drømmer skal følges, og øyeblikk må nytes i en ellers travel hverdag!
Følg Heidi på Facebook

Litt av hvert om manuset mitt

  

Ja, jeg lovet dere å skrive litt om handlingen i prosjektet mitt. Jeg har både gledet meg og gruet meg litt til det, fordi det er litt vanskelig å oppsummere handlingen i få ord syns jeg. Når folk har spurt meg hva manuset mitt handler om, så har jeg kommet inn på det og ramset opp flere tematikker, men kanskje ikke gitt en helhetlig beskrivelse som har gjort at folk har lyst til å lese akkurat den boka. Hvis boka kommer ut, så vet jeg at jeg må skrive en fengende tekst som skal stå på baksiden av boka, slik at folk har lyst til å lese den umiddelbart. Det er utfordrende. Men jeg har gjort så mye «ut av komfortsonen» i det siste, at jeg må bare hoppe i det også.

Helt siden jeg fikk ideen om dette manuset har jeg hatt noen klare visjoner og målsettinger. Som noen av dere vet, er jeg ingen lesehest, men når den rette boka dukker opp, så liker jeg å lese og kan bli så oppslukt av den boka at jeg leser den ut på en dag. Jeg vet om flere som er som meg, som kvier seg for tunge litterære verk, men liker «lette»underholdende bøker. Med lette bøker, mener jeg ikke at det ikke er noe innhold, men som man kan kose seg med, uten å tenke altfor mye, men som likevel gjør noe ved deg, som fenger deg, engasjerer deg eller rører deg. Det er en sånn type bok jeg ville skrive, om dere skjønner hva jeg mener.

Jeg hadde også lyst til å berøre temaer som er viktige for meg å belyse, og jeg vil gjøre det med humor, samtidig som man skjønner de alvorlige budskapene i manuset. Ellers så er dette en skjønnlitterær tekst.

Nå har jeg kanskje gått rundt grøten lenge nok, kanskje jeg skal komme til litt av handlingen uten å røpe for mye. Det er kanskje en kunst i seg selv, å lage en teaser som ikke sier for mye, men som likevel sier nok til at interessen blir vekket.

Dette manuset handler om Nina Lunde som er 25 år og redd for å dø alene uten å ha funnet den store kjærligheten. Hun er ensom og tenker at verden er som på Facebook hvor alt er perfekt og alle har et liv. Plutselig en dag får hun en fot innenfor det livet hun mener er perfekt, men er alt like bra som det ser ut som på overflaten? Blir hun lykkelig av å være del av denne verden hun har strebet så lenge etter? Like mye som det handler om å finne den store kjærligheten, så handler dette manuset om å ikke få til alt her i livet. Jeg tror dette er et manus flere kan kjenne seg igjen i og gjør at man har lyst til å heie på hovedpersonen Nina.

Som nevnt tidligere har jeg både hatt manusutvikling hos Forfatterskolen og fått et par andre pilotlesere til å lese manuset. Folk mener at dette manuset har potensiale og har også fått tilbakemeldinger på at dette manuset er «litt Bridget Jones» på norsk. Det ene forlaget jeg fikk konsulentuttalelse fra likte manuset mitt godt, og mente at jeg har en god penn, men nådde som sagt ikke helt opp. Jeg håper inderlig at dette manuset blir bok i stive permer en dag snart, for jeg har virkelig trua at dette manuset er bra. Jeg er vanligvis ikke så selvsikker og tror alltid at ting ikke er bra nok, men jeg mener at jeg har fått det til og håper at forlagene snart får øynene opp for manuset mitt snart og gir meg en sjanse.

Denne prosessen er alt, jeg har omtrent revet av meg håret i frustrasjon, grått noen skvetter, bedt til høyere makter, gledet meg og engasjert meg. Foreløpig har denne skrivingen vært hemmelig, og er det for de aller fleste ennå, men for de jeg har fortalt det til, de har vært så positive til det. Jeg har fått så mye støtte fra gode herlige mennesker, og det hjelper i tunge stunder hvor refusjonene omtrent har haglet inn. Med tiden som har vært føler jeg egentlig bare at pågangsmotet og staheten vokser, dette skal jeg klare, fordi jeg har endelig funnet mitt kall, det jeg kan og vil, og det er få ting som gir meg så mye glede som dette, derfor kan jeg ikke gi meg nå!

Så jeg håper om ikke altfor lenge jeg kan skrive på denne bloggen; løp og kjøp 🙂 Foreløpig en flyktig liten drøm, men alt er mulig har jeg lært!