Hvor ble det av målet??

maal

Dagen var endelig kommet til vi skulle bestige fjelltoppen vi bare hadde sett i det fjerne år etter år som ruvet vakkert i bakgrunnen. Forventningene var skyhøye. Dette hadde jeg sett fram til lenge, å komme på toppen av fjellet som jeg tidligere hadde vært for liten til å bestige. Nå var jeg blitt gammel nok. Da vi kom nærmere virket fjellet mye høyere enn ventet, men vi lot oss ikke avskrekke av det. Vi hadde hele dagen foran oss, og det var dette vi ville, så det var bare å bruke tida godt. Vi trodde heller ikke at det ville ta så fryktelig lang tid heller. Det var jo bare å gå oppover. Det gikk jo helt fint i begynnelsen. Vi nøt den fine utsikten på vei opp og stoppet ofte for å drikke litt eller spise litt.

Etter hvert ble oppoverbakkene brattere, og vi kunne plutselig ikke se toppen lenger. Hvor ble det av toppen? Da vi var lengre nede, følte vi egentlig at vi var framme om et par hundre meter. Bare sånn plutselig hadde toppen forsvunnet foran oss. Det begynte å bli tyngre for hvert skritt vi tok. Ja ja, litt motbakke måtte vi regne med, vi gikk trossalt opp på en fjelltopp. Vi tok oss en lengre spisepause.

«Er det langt igjen til toppen» spurte vi til de som var på vei ned.

«Nei da, det er bare rundt svingen» sa de med godt humør og entusiasme. Det var ingen tvil om at vi skulle klare det. Det bare tok litt lengre tid enn vi trodde først. Motet var fortsatt oppe, og de vi møtte på veien «heiet oss fram». «Dette klarer dere, dere er snart på toppen» sa de (de løy) og syns det var imponerende at jeg som var så liten hadde kommet så langt allerede!

Vi fortsatte, men vi følte oss som snegler. Vi trodde vi var på toppen rundt neste sving, men da neste sving dukket opp så vi bare en ny sving, og en ny sving etter det. Svingene tok aldri slutt. Jeg kan huske blodsmak i munnen og beina som omtrent knakk sammen under meg. Jeg hadde mest lyst til å sette meg ned, begynne å grine og nekte å gå et skritt lenger. Jeg orket ikke mer. Jeg tvilte på at jeg kom til å klare det. Jeg husker dette trinnet så godt, jeg hadde lyst til å gi opp. Alt så svart ut.

Det er DETTE trinnet jeg er på nå! Jeg har kommet så langt. Selvtilliten har blomstret. Jeg tør litt mer å vise verden at jeg er til. Jeg syns også at jeg har et godt produkt (manuset mitt). Det har stoppet opp. Jeg har stagnert. Jeg er usikker på om jeg klarer å komme helt fram til mål. Sikten er dårlig på grunn av tåke. Det er tungt. Hvor ble det av målet? Det var så nære, jeg kunne omtrent lukte målstreken, men nå har det bare blitt et uoverkommelig mål i det fjerne. Hadde jeg bare visst 200 prosent at det ville vente en gulrot i mål, så hadde jeg gitt det lille ekstra, gått den ekstra milen, men sannheten er, jeg vet ikke. Det kan komme en ny sving, og enda en sving, og en ny loop som sender meg tilbake til start, for så å aldri vite når disse svingene slutter og om de fører fram til mål.

Jeg som var så høyt oppe, svevde nesten i lufta, for jeg var så fornøyd med at jeg hadde bestemt meg for å nå målet mitt. Nå er jeg sannelig ikke sikker lenger. Denne kneika er tyngre enn jeg hadde forestilt meg. Jeg må finne ny giv for å få det til. Det hender jeg av og til får helt angst når jeg tenker på hva jeg har gjort; HJEELP! Jeg har delt drømmen min. Folk har en mening om den. Det er som å gå gravid med et barn som aldri blir født. De spør først ivrig om når dette «hellige barnet» kommer ut, men når det aldri kommer ut, og det ikke har skjedd noe nytt siden sist, så blir det etter hvert å bevege seg inn i et betent vepsebol.

Dere lurer kanskje på om vi nådde fjelltoppen. Det gjorde vi. Vi fant uante krefter og motivasjon, og det er det jeg må gjøre for å nå målet mitt nå også. Jeg vet ikke helt hvordan, men håper å finne ut av det. For jeg husker følelsen jeg fikk da jeg kom over siste kneik, og så det lille flagget på toppen av fjelltoppen, det var en helt spesiell følelse og definitivt en «utavdegsjølvopplevelse» som jeg den gang ikke trodde var mulig.

Akkurat nå, håper jeg på et lite mirakel som kan lede veien videre, for på den kneika jeg står nå er jeg litt rådvill. Jeg skriver ikke dette innlegget for å verken få sympati eller heiarop (selv om det også er hyggelig), men jeg vil vise at det definitivt ikke bare er solskinnsdager og at selvtilliten bobler over til en hver tid. Det går i berg og dalbaner.

 

Reklamer