Ikke tro at du er noe!

På diplomen min fra jeg var på språkreise etter sjuende klasse stod det «til den beskjedne.»

Da jeg gikk ut fra ungdomsskolen fikk jeg et «letter of recommandation» fra læreren min gjennom ni år hvor det stod svart på hvitt; «jeg kjenner henne ikke.»

I årboka da jeg gikk ut av videregående stod det at det nesten ingen har faktisk hørt Heidi si noe som helst…

Og jeg kan sikkert fortsette med å fortelle om liknende historier opp gjennom årene. Hvis jeg møter igjen folk på gata jeg tydelig vet hvem er fra disse årene, så husker de meg ikke. For jeg var ingen i deres liv.

Lenge trodde jeg at det var meg. Det var sånn jeg var. Det var sånn andre så på meg og definerte meg som person. Jeg visste ikke om noe annet. Derfor er det vanskelig å endre på noe når det er den man tror man er. Hvis noen tro det er enkelt å være sånn, tar de feil.

For jeg har blitt ekskludert av andre, både som barn og i voksen alder. Jeg har gått glipp av muligheter og vært så redd for å feile, at jeg ikke har turt å ta sjanser. 

Jeg har alltid ønsket å være mer utadvendt, som alle andre. For andre ser på deg som Viggo venneløs, rar, keitete og kjedelig. Og i dagens samfunn er ikke slik personlighet ønsket. For samfunnet ønsker seg sosiale utadvendte mennesker, og følger man ikke normen blir man sett på som utafor, at det er noe galt med deg, og at du ikke strekker til og passer inn. Det er du som må endre deg for å passe inn. 

Det er ikke bare å endre seg. For det er ikke bare en ting som skal endres, det er et helt tankesett, en hel personlighet. Og det er ikke sånn at jeg har hatt et dårlig liv heller. For man tilpasser seg og tenker at ikke alle har de samme mulighetene eller evnen til og lykkes.

For meg har det gått gradvis. Selv om noen tror det har skjedd over natten. Men man endrer seg ikke fordi andre vil at man skal endre seg. Det er ikke fordi man ikke har lyst, men fordi det rett og slett ikke går. For det er ikke bare å snakke mer, selv om enkelte hevder at det er en smal sak. For når man har en mur foran seg som sperrer, er det ikke bare å åpne munnen og så vil alt ordne seg.

Man endrer seg heller ikke av at det står en heiagjeng ved målstreken og roper heia! Selvtilliten for å gi ut bok kom ikke på grunn av at folk sier; du klarer det, kom igjen og det er ingenting å være redd for! For så lenge frykten kommer innenfra, så må endringen skje fra innsiden. Derfor har det ikke vært en enkel prosess for meg å komme ut av skallet mitt. Det har tatt meg snart 38 år.

Jeg har opplevd nå som jeg prøver å stikke meg litt fram, så har jeg fått erfare at enkelte ikke liker det. Jeg vet ikke helt hva jeg skulle gjort annerledes. Skulle jeg latt være? Skal jeg gå tilbake til skallet mitt og forbli der? Fordi for meg så handler det ikke om å forlate komfortsonen fordi andre forventer det eller at jeg har mistet meg selv opp i dette fordi jeg gjør som andre forventer.

Jeg forlater komfortsonen fordi jeg endelig har klart å forlate den usynlige jenta som var redd for alt, til å faktisk tro at jeg er noe og kan noe. Det har kommet innenfra, men ja det har hjulpet å få støtte og bekreftelse utenfra på at jeg gjør noe riktig. Det alene kunne ikke flyttet et helt fjell, for det er sånn det av og til føles ut som, at jeg har flyttet fjell for å endre meg. Og at da noen prøver å trykke meg ned og tilbake inn i skallet mitt, sier mer om dem enn meg. 

Denne noen mener at jeg har mistet det lille genuine, det særegne som for eksempel gjorde min blogg unik. Jeg kaller det ikke for det, jeg kaller det for en slags form for angst og at jeg var redd for å være. Det at noen ikke ser at jeg ikke har mistet meg selv, men gått gjennom en prosess for å ha endelig funnet meg, har såret meg. Fordi da vet de ikke hvem jeg er og hvor mye det har krevd av meg. Jeg kan ikke la det gå innpå meg. Og tenker nok alt for mye på hva andre folk tenker om meg. 

Det er derfor vanskelig å forklare hvordan jeg kom fra å være så sjenert til å faktisk gi ut en bok. For det er en prosess å gi ut bok, og det å legge hele sjelen sin ut der, klar for at andre skal mene noe om det kan være en utfordring jeg ikke helt fatter at jeg har begitt meg ut på. For det går ikke an å gjemme seg. Siden jeg er ganske sensitiv i tillegg så er jeg heller ikke alltid like flink til å takle kritikk, og kritikk går inn på meg, men likevel til tross for alt dette, så har jeg gjort det. Uvirkelig og egentlig helt uten logikk. 

Jeg har hatt en drivkraft, en indre motivasjon og magefølelse som styrer retningen jeg er på vei nå. Selv om jeg ikke aner opp hvor jeg ender og kan egentlig ende opp i helvete som noen allerede tror, så er jeg trygg på at det ordner seg. Jeg frykter ikke framtiden og det høres veldig drømmende ut at jeg tenker at det bare vil ordne seg, at det vil dukke opp noe, som det er en mening bak. Akkurat som hodet har forlatt roret og bare lar hjertet holde på uten at jeg vet hvordan det har klart å overtale hjernen min som vanligvis er en kontrollfreak til å slippe taket. 

Og det er kanskje der noen ikke kjenner meg igjen i, dette er jo ikke Heidi, hun ville jo aldri gjort noe sånn, for hun sier ingenting, og er ingenting. Det er kanskje derfor noen reagerer, og at de aller helst skulle sett at alt forblir det samme som før, at det er der jeg hører hjemme i deres oppfatning av meg. For det er jo den jeg er, den stille jenta som aldri sa noe og jeg kan derfor plutselig ikke komme å tro at jeg er noe annet enn det! Så kom deg tilbake til hula di før det er for seint! Og hvis jeg ikke drar frivillig, skal de i hvert fall prøve å tvinge meg tilbake dit, før det er for seint til å redde meg. 

Sorry, ikke ta det ille opp, de har allerede mistet meg! 

~

Følg meg på Heidi Raaes forfatterside

 

 

Reklamer

Jante tror jeg kommer til helvete

janteloven

Jeg har sagt opp jobben. Det er offisielt. Det er av fri vilje. Og nei, jeg er verken gal eller naiv. For det er det folk tenker. Jeg har fast jobb. En grei inntekt. Hvorfor kan jeg ikke bare være der til jeg går av med pensjon. Det er absolutt et trygt valg og jeg ville hatt et helt greit liv.

For hva kan bli bedre om jeg velger å slutte? Kanskje jeg går ut i evig arbeidsløshet og aldri vil finne en ny/eller bedre jobb enn det jeg har. Jeg har faktisk sluttet i en jobb før helt frivillig før jeg har funnet en ny, og fikk napp på første forsøk. Sist gang jeg sluttet i en jobb, så var det riktignok ikke frivillig, fordi da ble jeg permittert, men endte opp med å skrive en hel bok. Jeg hadde fast jobb, så fast jobb er ingen garanti for at man ikke havner til helvete.

Så dette er tredje gang. Kanskje jeg havner i helvete denne gangen? Alle gode eller dårlig ting er tre, det spørs hvordan man ser på det.

Den norske modellen er jo sånn. Man blir født. Blir kastet inn i barnehagen før man er ett år. Så skole. Så jobb. Familie hvis det passer inn med karrièren, og så død. Denne modellen passer jo inn hos veldig mange. Det er jo ingenting som er bedre enn det. Og det er ingenting galt med det. Men hva med de som faller utenfor? Eller de som har lyst til å gå utenfor normen? Jeg opplever å bli møtt med både heiarop og skeptisisme.

Hva skal jeg leve av? Nav kommer ikke til å sponse meg resten av livet. Jeg skal heller ikke tro at jeg kan skrive på heltid og tenke at jeg blir den neste J.K Rowling. For det er det de tror, at jeg tror. At jeg har kommet i en for- tidlig 40 års krise, og tror at jeg vil få alle drømmene realisert og at jeg blir millionær innen jeg er 40.

Det er ikke akkurat sånn. Jeg har vært flink jente hele livet. Fulgt den norske modellen til punkt og prikke. Likevel har jeg ikke blitt noe. Jeg kan fortsette i samme duren til jeg dør. Det vil være et helt greit liv. Hvorfor skal man gjøre andre ting enn man pleier å gjøre? Det går fint å gjøre akkurat de samme tingene hver eneste dag og være fornøyd med det. Men hvorfor skal jeg ta til takke med greit når jeg har mulighet til å gjøre det bedre enn greit? Og kanskje jeg havner på samme sted om noen år, men da har jeg hvert fall prøvd.

Hvorfor skal jeg ikke prøve? På grunn av redsel? Redsel for og mislykkes? På grunn av hva Jante sier. Hvis man skal leve sånn, så er det jo ikke vits i å gjøre noe.

Det er jo ikke akkurat sånn at jeg ikke har tenkt mye på det. Eller ikke har en plan. Kanskje noen mener at denne planen ikke er bra nok. Kanskje det ikke sikrer meg drømmejobben og kanskje jeg rett og slett havner i helvete. Folk vil da både si og tenke i etterkant si; det var det jeg sa, du burde ikke ha gjort det, for jeg hadde rett hele tiden. Så det lønner seg å bare bli innenfor sin egen komfortsone, og aldri prøve noe nytt.

Det er en risiko, men jeg har valgt trygt hele livet, og selv da ble jeg kastet ut i arbeidsledighet mot min vilje, så det finnes ingen garantier for at man vil lykkes. Man kan ikke basere livet sitt på å leve risikofritt, for da er det ikke vits i å forlate huset engang, for man kan bli påkjørt av en bil rett utenfor huset sitt. Vil folk da si hvis det skjer, at man bør være mer forsiktig og aldri forlate huset sitt igjen? Det hjelper lite hvis man ligger der dau som en en livløs dokke. For det skjer det også.
Man har ingen garantier i livet, så hvorfor ikke gjøre det beste ut av det, når man har mulighet. Det er ikke for alle. Man lever bare en gang, og livet er både skjørt og kort. Hvis jeg kommer til helvete, så er det i så fall mitt valg, og det er ingen andre som verken trenger å bli med eller å leve livet for meg, for livet mitt er bare mitt. Jeg skal i hvert fall nyte turen dit, for underveis får jeg nye erfaringer, utfordringer og lærdom. Ingenting er bortkastet, selv om jeg havner i helvete.

Jeg vil ikke angre for at jeg ikke turte. Hvis noen tror det har vært et enkelt valg, som har den norske modellen innprentet i hjernen som en egen kroppsdel og hvor Jante lever i beste velgående, så tar de faktisk feil. Ikke et lett valg, men et riktig valg, jeg følger for første gang i livet magefølelsen. Og med hjertet, men jeg har likevel ikke mistet fornuften oppi dette. Den er ganske realistisk, og som snart 40 åring har jeg ikke slått hodet og tror at jeg kan bli den neste toppdirektøren eller noe, for jeg er ikke lenger ung og lovende. Jeg runder snart 40, og i jobbverdenen er man nesten dau og begravet allerede. Men jeg skal forhåpentligvis jobbe i nesten 30 år til (bank i bordet) og da bør man ha en jobb man trives i, og uansett hvis jeg skulle tro at jeg går ett skritt fram, og to skritt tilbake, så har jeg likevel oppnådd noe. For når man er på bunnen, er det bare en vei å gå… og skulle det gå skeis, så kan jeg i hvert fall si at jeg prøvde. Det er det ikke alle som kan si!

Ja, det blir spennende, nesten litt for spennende… for i utgangspunktet kan jeg ende opp hvor som helst. Veien har flere skiller, og det er opp til meg å ta den rette veien som passer for meg… Det er der utfordringen ligger. Å tørre… Å utfordre seg selv… Å gå utenfor komfortsonen. Ja, hvis du tror at jeg ikke er redd, så er jeg det altså!

regrests

Følg meg på Heidi Raaes forfatterside

Hvorfor gidde å skrive?

bilde

Jeg satt og funderte på dette i går, hvorfor skriver jeg? (Kanskje litt seint å reflektere over det, i og med at boka mi nesten er ferdig.) For å være helt ærlig, så har jeg ikke et klart svar.

For jeg er ikke en typisk skriver. Jeg innrømmet på forfatterskolens forum i går at jeg ikke leser så mange bøker. Jeg vet det er nesten det samme som å banne i kirken. Mange vil hevde at man ikke kan bli en god forfatter uten å lese god litteratur. Kanskje de har rett, så hvorfor gidder jeg da å skrive?

For å skrive er ikke bare en dans på roser. Det krever tid som man ofte ikke har. Man skal være hardhudet for å takle refusjoner og nederlag. Man skal tåle å bli kritisert og ha Jante konstant på nakken; Ikke tro at du er noe! Og du er hvert fall ikke forfatter!  De fleste er sjanseløse, fordi det er mange om beinet. Hvis man kommer gjennom det syltynne nåløyet, så kan man hvert fall ikke tro at man kan tjene penger på det. Egentlig skulle jeg virkelig ønske at det var noe annet jeg brant for. For realisten i meg vet godt at de færreste kan leve av dette og i lengden så er det kanskje dead end!

Jeg har likevel en drømmer i meg. Kanskje drømmeren i meg er jævla naiv. For meg er ikke skriving bare en flyktig drøm hvor jeg tenker at jeg en dag skal sitte på en  øde Stillehavsøy, telle penger og skrive bøker. For jeg vet bedre, og hadde jeg ikke visst bedre så er jeg ganske sikker på at noen hadde fortalt meg det. Jeg går inni dette her med åpne øyne, vel vitende om at jeg kan totalslaktes og miste all selvtillit på et blunk. For det tar bare et kort øyeblikk å knuse noens selvfølelse og lysten til å skrive et eneste ord igjen. Noen vet at jeg er redd for alt, og ikke tar en sjanse hvis jeg ikke er 10000 % sikker. For jeg er opplært til å tenke trygghet.

I dette tilfelle hvor jeg nå snart kommer ut med bok, har jeg ingen sikkerthetsnett eller garantier for suksess. Derfor burde det være veldig skummelt.

Det er derfor rart at dette ikke er så skummelt som jeg trodde. Det føles derimot veldig naturlig. Noe av det mest naturlige jeg har gjort. Jeg har en god følelse, en driv jeg ikke vet hvor kommer fra. Et mot jeg ikke har sett før. Det føles nesten ut som et kall, og jeg er ikke religiøs en gang. Ja, det er galskap, for jeg føler meg litt som Forrest Gump, som løp Amerika på tvers uten å vite at han kunne løpe. For jeg vet sannelig ikke om jeg kan skrive. Og hvorfor jeg kan skrive, hvis jeg kan det!

Jeg har ingen formell trening, og jeg leser ikke så mange bøker, men likevel har jeg en indre trang til å skrive. Det er en del av meg, som gjør meg lykkelig. Da jeg begynte å skrive i fjor høst forsvant rastløsheten i meg og litt av tanken på at jeg ikke var noe. Da jeg ble permittert samme dag som jeg tenkte at jeg skulle gjøre noe med skrivedrømmene mine, så tror jeg jaggu meg det var universet som prøvde å fortelle meg noe. Skriving hjelper meg å overleve kjipe ting, det er der jeg henter energien i hverdagen fra. Det er som en pose blanda drops; meditasjon, terapi og adrenalin. Det er noe jeg bare gjør uten å vite hvorfor. Jeg tror jeg må være skrivofil, og det er jeg stolt av. Nå som jeg har kommet ut av skapet og bare har lyst til å rope ut at jeg elsker å skrive, så har jeg ingen planer om å gå tilbake til skapet. Det er derfor jeg gjør det, for jeg er ingenting uten.

Av de grunnene kan jeg si med stolthet at jeg er på god vei til å bli forfatter. Jeg er der ikke ennå, men jeg utvikler meg stadig som skribent, og debutboka er nok ikke perfekt, men det er en god start på noe som skal bli bra på sikt, og derfor lever drømmen i meg godt!

Følg meg på facebooksiden min: Heidi Raaes forfatterside

Det blir bok

Ingen vei tilbake nå! Hjelp, dette er virkelig! 

Det du ser er foreløpig design på coveret mitt som skal bli bok. Jeg er dritstolt over det, og er designet av Fredrik Edvardsen. 

Jeg kan si med stor glede at jeg skal gi ut bok på et lite forlag, Alea. Følg dem gjerne på Facebook. Forlaget beskriver boka som en «pageturner». 

Det er ikke helt til å tro, at jeg skal gi ut boka mi. Det hadde jeg ikke trodd for et år siden. Tenk at jeg tørr det. 

Jeg vil takke forlaget mitt som har trua på prosjektet, heiagjengen fra forfatterskoen, følgerne mine på bloggen, pilotlesere og alle som har trua på prosjektet av venner og bekjente. Til slutt, men ikke minst min mann som har lest denne «dameboka» 4-5 ganger og fortsatt ikke lei. Alle som kjenner han vet at han ikke kan lyve:-) 

Nå har det seg slik at jeg skal stå for det meste av markedsføringen selv. Det er skummelt og jeg vet svært lite om markedsføring sånn generelt. Jeg heter dessverre ikke Nesbø, så derfor med mitt ukjente navn og som jeg så vidt har turt å bruke i offentlig rom, selges ikke bøkene av seg selv. Derfor kan jeg trenge litt dra-hjelp. Så del gjerne det glade budskap til folk du kjenner, for jeg har stor tro på jungeltelegrafen. Har du noen gode markedsføringstips, så del det gjerne med meg her også. 

Boka kommer hvis alt går etter planen i februar 2017. Jeg tar i mot forhåndsbestillinger, så send meg gjerne en e-post: heidisin79@outlook.com eller en pm på Facebook. Den koster 249 Nok + porto. En liten andel, hvis boka går i pluss vil gå til brystkreftforeningen. 

Foreløpig baksidetekst:

Det  handler om Nina Lunde som er 29 år og redd for å dø alene uten å ha funnet den store kjærligheten. Hun er ensom og tenker at verden er som på Facebook hvor alt er perfekt og alle har et liv. Plutselig en dag får hun en fot innenfor det livet hun mener er perfekt, men er alt like bra som det ser ut som på overflaten? Blir hun lykkelig av å være del av denne verden hun har strebet så lenge etter? Like mye som det handler om å finne den store kjærligheten, så handler det om å ikke få til alt her i livet.
Dette er skummelt og spennende. Alt på engang, men jeg har ingenting å tape. Min drøm er i ferd med å gå i oppfyllelse! 

Fram til utgivelse skal jeg først og fremst bli ferdig med boka, markedsføre den og planlegge en aldri så liten uformell lanseringsevent. Jeg gleder og gruer meg som et barn!

Følg meg på Facebook for oppdateringer
om boka

Nytt år, nye muligheter

newbeginnings

De fleste starter nytt år ved årsskifte. Jeg regner nytt år fra august. I hvert fall uoffisielt. Det er da jeg ser tilbake på det siste året, og ser framover mot nye utfordringer.

Året 2015/2016 har bestått av oppturer og nedturer. For å oppsummere året kjapt, startet året 2015 med barnehagestart for minstemann. Mammahjertet vrir seg ennå av den tøffe oppstarten, men det gikk heldigvis bedre etter hvert. Jeg vendte nesa tilbake til jobb etter lang permisjon for å miste jobben en måned senere. Det var tøft, men det var da jeg fant veien til Forfatterskolen som reddet meg fra å gå ned i kjelleren. Jeg satt der på bar bakke, hadde blitt «naver» og visste ikke hva jeg skulle gjøre med livet mitt. Det var da jeg fant igjen gleden med å skrive. Jeg skrev fra morgen til kveld hver eneste dag i tre måneder. Det ble det bok av.

Hvis noen hadde fortalt meg i august i fjor at jeg skulle ha en ferdigskrevet bok i år, og også hatt et håp om å gi den ut, så hadde jeg ledd av dem. Jeg aner ikke hvor motet kommer fra. Vanligvis er jeg ganske beskjeden når det kommer til egne prestasjoner. Det er lettere for meg å prate meg selv ned enn opp, men bokprosjektet mitt har jeg faktisk trua på. Jeg har faktisk mistet tellingen for hvor mange ganger jeg har blitt refusert. Kanskje fordi jeg river refusjonene i fillebiter og sletter mailer med refusjoner fortløpende. Akkurat som de ikke fant sted eller eksisterer. Jeg har tatt vare på konsulentuttalelsene mine, men leser bare de gode om igjen. For det er grense for hva man skal lide seg gjennom også.

Det som er rart, hvis jeg hadde fått andre avvisninger, for eksempel hvis jeg skulle ha prøvd å sjekke opp en fyr, og han hadde sagt nei, så hadde jeg ikke prøvd meg igjen og igjen. Jeg hadde tatt et hint og tenkt at dette ikke er noe for meg. Jeg tror neppe det hadde funket å farge håret, forstørret puppene eller skiftet stil for å fange han på kroken. Selv om det hadde vært en forbedret versjon av meg selv. Dette prosjektet er det annerledes med. For selv om jeg har fått mange nei, så har jeg fortsatt trua på boken. Kanskje jeg er blottet for selvinnsikt eller er fanget av total naivitet. Jeg vet ikke hva det er. Selv etter så mange avslag, så tror jeg fortsatt at mitt manus har noe for seg. Det er galskap, jeg er helt klar over det selv!

Det er vel egentlig mye av hva det forrige året har handlet om for meg. Det høres ut som det er alt jeg har gjort, men familien har gått først. Ungene går alltid først, og det er ikke mye av deres tid jeg har ofret til skriving. Det fører selvfølgelig til en del frustrasjon for å aldri bli ordentlig ferdig med prosjektet. Det er derfor det går i sneglefart. I tillegg så har jeg også prioritert sosialt liv. Å treffe venner og folk med samme interesser som meg er viktig. Jeg har også faktisk hatt en jobb siden januar. Det var stor overgang fra å skrive daglig til å bli dratt inn i A4 hjulet hvor rutinene går rundt og rundt i det uendelige. Et liv som stamper i rutiner og hverdagstress.

Det er vel dit jeg har kommet nå. Om bare noen uker begynner datteren min på skolen. Det er høst. Jeg har hatt skrivepause i hele sommer, med unntak av noen blogginnlegg. Det har vært deilig. Ellers har jeg tatt noen valg som vil prege høsten. Foreløpig velger jeg å holde disse planene hemmelig, men den som henger med får se. Det blir en spennende høst, selv om jeg snart blir dratt inn i hjulet igjen og kvier meg. Det skulle vært sommer litt til. Men ingenting varer evig, og det er derfor bare å si godt nytt år!

Hva er deres planer for høsten? Eller hvor ser du deg selv om et år fra nå?

Jeg er på facebook

Tilbakemeldinger som svir

veivalg

Aller først vil jeg bare si at jeg har vært så heldig at jeg har gjesteblogget på Forfatterskolen denne uken (lenke: Ikke gi deg)!

Å få tilbakemeldinger på manus er gull verdt. Det sies når man får en konsulentuttalelse fra et forlag er man nære og at det er under 10 prosent som er så heldig å få det. Jeg er virkelig takknemlig for at jeg allerede har fått to på kort tid.

Den største overraskelsen er at tilbakemeldingene jeg har fått er helt forskjellig fra hverandre. Den ene tilbakemeldingen gjorde at jeg omtrent lettet hundre meter over bakken og svevde høyt i lufta. Jeg tenkte at det var lys i tunnelen og at drømmen kanskje var i ferd med å gå i oppfyllelse snart. Den andre tilbakemeldingen knakk meg nesten litt sammen og fikk i et lite øyeblikk lyst til å gi opp. Jeg måtte gå inn i meg selv og tenke en gang til om det er verdt strevet og fortvilelsen dette medfører. For veien fram til målet har aldri virket så fjern som nå.

Etter en bedre middag ute med gode venner og vin og meldinger sendt fram og tilbake med gode støttespillere, bestemte jeg meg for at dette ikke skal knekke meg. Jeg har kommet for langt til å gi meg nå. Jeg tok mot til meg og leste den siste tilbakemeldingen en gang til. Jeg fant et par konkrete råd som jeg holder på å endre, men den største utfordringen gav meg et dilemma. De ville endre historien min til å bli en helt annen.

Jeg har hørt at man skal lytte til erfarne fjellfolk. De vet hva de snakker om og jeg har full respekt for dem. I utgangspunktet har jeg tenkt at jeg skal bøye meg i støvet og gjøre som de vil, fordi de vet best. Jeg er bare en naiv forfatterspire med altfor store drømmer. Det er derfor jeg er i tvil. Jeg må nå ta et valg, for jeg har to veier som skiller seg på midten. Skal jeg velge den trygge veien som kanskje fører strak vei fram til mål, eller skal jeg velge den usikre veien med fare for dødsfall og derfor aldri kommer meg helskinnet fram til mål.

Jeg vil i mål, men jeg har alltid har vært «flink pike»og vil gjøre det jeg får beskjed om, for jeg er jo helt fersk i dette spillet og vet egentlig ingenting. Likevel er det en del av meg som ikke vil føye meg. For hvis jeg føyer meg så blir det en helt annen historie. En helt annen stemme. Jeg vil ikke gjøre hva som helst for å bli utgitt, men jeg er i tvil, tenk om alle tenker det samme, at historien som jeg vil skrive ikke er god nok og at jeg bør lytte til de som skjønner seg på god litteratur. For hvis jeg velger å gå min vei, den usikre veien fram til mål, ikke fører fram, hva skal jeg gjøre da? Skal jeg snu eller skal jeg lytte til magefølelsen at dette en dag vil høste frukter, men kanskje på en helt annen måte enn jeg hadde tenkt? Jeg er derfor rådvill og famler litt i blinde akkurat nå.

Hva ville dere gjort? Del gjerne erfaringer!

Hvorfor drive selvtortur?

bilde

Tallene er klare, norske forlag fikk inn over 6000 manus i fjor. Gyldendal fikk inn 1600 manus og 15 av dem ble bok i stive permer.(Lenke til artikkelen) Det sier seg selv at nåløyet er syltynt. Man trenger ikke å være Einstein for å skjønne at det er vanskelig å slippe gjennom nåløyet. Så derfor er tusen kroner spørsmålet, hvorfor gidder jeg å bruke så mye energi på noe som kanskje ikke fører noen vei?

Hvorfor gidde å lide seg gjennom lange ventetider, opp til flere uker, vente på en telefon/ brev som kanskje aldri dukker opp? Hvorfor sende inn på nytt når man allerede har fått en refusjon?  Det er som å legge hode på en hoggestabbe, og nesten be om å bli knust sønder og sammen hver eneste gang. For sjansen for å slå igjennom er minimal. Det er nesten større sjanse for å vinne lotto eller dø i en flyulykke. Bedreviterne sier at dette bør jeg skjønne, fordi du har ikke nubbesjans så lenge du ikke heter Jo Nesbø eller rosablogger(dot)com. Derfor er det egentlig bare å  gå og legge seg i en grøft og legge ballen dø en gang for alle.

Hvis jeg hadde brukt all denne energien på noe annet, som for eksempel husarbeid, da hadde jeg hatt skinnende rent hus til en hver tid. Eller hagearbeid, (vår hage ser ut som, eller for å sitere min mor; den verste hagen i hele Norge) da hadde kanskje hagen vår sett ut som den vakreste botaniske hagen i landet. Jeg kunne til og med valgt å løpe maraton. Kan ikke huske å ha løpt andre steder enn de siste meterne for å rekke bussen siden gymtimene på videregående. Jeg ville ha klart det, hvis jeg la så mye energi som jeg legger i skrivingen. Jeg er ganske sikker på at jeg hadde nådd mål, hvis jeg ikke hadde dødd av hjerteinfarkt.

Lista er lang, det er mye jeg kunne gjort for å sikre suksess, men saken er, ingen av de tingene gjør meg lykkelig!

Jeg har famlet i blinde så lenge for å finne mitt kall her i livet.  Jeg har aldri villet noe så mye som jeg vil dette. Når jeg skriver så glemmer jeg alt annet, tiden flyr av gårde uten at jeg merker det. Alt annet blir meningsløst. Jeg får energi og en glede jeg ikke trodde var mulig. Jeg er derfor bare nødt til å følge drømmen. Jeg kan ikke la den ligge igjen, for livet føles tomt uten å kunne skrive. Det høres veldig klisjeaktig ut, men hele livet har jeg følt at jeg ikke har blitt noe. Jeg har ikke kunnet noe. Jeg har ikke ville bli noe. Jeg har fortrengt skrivetrangen, fordi jeg alltid har fått høre at det ikke er mulig å bli forfatter.

Kanskje folk har rett, kanskje det er umulig, men jeg må prøve. Det er det jeg kan og vil. Uten å skrive er jeg ingenting. Det er kanskje tortur å vente på forlag som skal svare, det er tortur å få nei etter nei, men det blir barnemat i forhold til hva jeg skulle gjort uten skrivingen. Derfor er blodet, svetten og tårene verdt det, når jeg tenker på hvor ulykkelig og hvor mye jeg ville angret hvis jeg ikke fulgte drømmen og det jeg vil aller mest her i livet. Jeg kommer til å lykkes, for akkurat nå har jeg ingenting å tape i forhold til det jeg taper hvis jeg ikke prøver!