Hvordan fullførte jeg prosjektet mitt? 

Jeg har fått mange spørsmål om hvordan jeg har klart å fullføre boken min ved siden av full jobb, familie og unger. Først vil jeg si at jeg ikke er en ekspert, men vil dele min erfaring.
Svarene er egentlig ganske enkle, men det betyr ikke at det er enkelt likevel. Mer om det etter hvert.

Jeg er ikke så flink til å fullføre prosjekter. For hvor mange ganger har jeg ikke sagt at jeg skal slutte med godteri, begynne å trene, få en fin hage og spare penger. Jeg tenker at jeg må spise sunt, og slutte med denne sjokoladen som jeg spiser i smug hver dag. Jeg klarer det kanskje i et par dager, før jeg bare må kjøpe den fristende sjokoladenyheten som ligger ved kassa og frister. Jeg spør meg selv hvorfor det er så jævla vanskelig å slutte, for jeg har jo lyst til å være sunn og leve til jeg blir hundre! Hvorfor er jeg så svak? Jeg tror motivasjonen er stor, men den indre motivasjonen er ikke der. For har jeg virkelig lyst til å gi opp sjokolade som jeg elsker over alt på denne jord? Det er nok ikke uten grunn at det er nå finnes et sjokolademerke med navnet mitt på😀.

heidi

Jeg har mange gode grunner og unnskyldninger til at jeg ikke klarer å slutte med denne sjokoladen. Det er sjokolade overalt, det er billig, det er enkelt og det er så innmari godt. Det samme gjelder for alt annet. Jeg har også mange unnskyldninger for hvorfor jeg ikke har skrevet de siste 20 årene. Det er ikke alltid jeg orker å skrive nå heller, og da har jeg mange gode unnskyldninger som jeg drar fram fra ermene mine. Noen ess. Det kan være at jeg ikke har tid fordi jeg jobber, må bare se på tv, lese en bok, trene, spise, være med venner etc. Jeg har gått mange runder med meg selv; vil jeg dette nok? For i denne prosessen har jeg lært, og må si ganske så brutalt; hvis jeg ikke prioriterer skrivingen, så vil jeg det ikke nok! Da er ikke den indre motivasjonen sterk nok. Og før jeg begynte denne prosessen, hadde jeg ikke snøring om å ville noe nok betydde. Jeg trodde jeg visste det, for jeg trodde virkelig at jeg ville slutte å spise sjokolade, jeg var bare ikke sterk nok til å klare det. Det er bare vås. Jeg vil det ikke nok!

Det er ikke snakk om den ene helgen man har besøk, er på ferie eller er sengeliggende med sykdom. Jeg snakker om hverdagen hvor man føler på tidsklemma og at man ikke strekker til hele tiden. Har man lyst til noe, så får man tid er mitt motto. Ikke bare lyst, men en indre motivasjon. For å ha lyst er ofte ikke sterkt nok. Det er mye jeg har lyst til!

Boken min ble skrevet da jeg var arbeidsledig. Jeg kunne ha sløst bort tiden min med å se på tv, ligge på sofaen, sove lenge. For det er ofte det jeg pleier å gjøre når jeg en sjelden gang er heldig å ha fri og barnefri. Jeg skrev faktisk fra morgen, etter at barna var levert i barnehagen til de kom hjem på ettermiddagen i tre måneder innestengt på mitt eget rom. Alt annet ble bortprioritert. Jeg sa nei til alt og hadde ikke lyst til å gjøre noe annet heller, bortsett fra å søke jobb og gå på intervjuer som jeg måtte gjøre.

Ikke alle har privilegium til å kunne gjøre det, men nå som jeg jobber fulltid prøver jeg å skrive i et par timer på kvelden, og har på den måten skrevet nesten 100 sider på to måneder. Det er fordi jeg virkelig vil. Det er derfor jeg ikke ser på tv eller leser bøker. Jeg vil fullføre en gang til. Hadde dette vært noe annet, for eksempel å trene til maraton så hadde jeg kommet med hundre unnskyldninger for hvorfor jeg ikke hadde giddet å komme meg opp av sofaen. Det er kaldt ute, det regner, er sliten, må se på tv, har fått ti likes på et facebookinnlegg som jeg bare må svare på etc. Og jeg hadde kanskje løpt et par ganger i året, før jeg hadde gitt opp. Det er fordi den indre motivasjonen ikke er til stede. Tøft å høre, men sant i mine øyne.

Å ville noe krever hard jobbing, men hard jobbing er ofte ikke nok. For man blir ikke rik av hardt arbeid, for ingen jobber for eksempel hardere enn kinesiske barnearbeidere. Man må ha en vilje, indre motivasjon og i tillegg skal ting klaffe og man skal ha litt flaks her i livet. Jeg har aldri vunnet noe før, så ser meg ikke selv som får ting oppnådd fordi jeg har flaks. For meg er det hardt arbeid, men også lidenskap og noe jeg har inni meg som driver skriveprosjektet mitt framover. Jeg verken tror eller håper på å bli den neste Jo Nesbø, men har noen klare mål i lengden. 

Jeg har heller ikke noe mål å kalle meg for forfatter. For meg er titler generelt ikke så viktig, og ofte oppskrytt. Men hvordan blir man egentlig en god forfatter, og av og til er det en gåte hvordan jeg som den «anti-forfatteren» jeg er, har klart å fullføre hele prosjektet mitt. Det er ingen hemmelighet at jeg ikke leser så mange bøker. Jeg syns teori er kjedelig. Store blekker med skrivetekniske verktøy blir jeg svett av. Og disposisjoner, hva er det? Når jeg skriver dette så føler jeg meg som den analfabeten innenfor skrivekunsten. Jeg tror jeg har knekt koden her også, hvordan jeg har klart å fullføre, og faktisk få noen folk til å like boken til tross for at jeg er en analfabet. Boken er selvsagt ikke perfekt, men tror jeg vet hva jeg har gjort riktig. hjertet

Jeg gjør min greie, og det er å skrive med hjertet. Det er der et av målene ligger, å bli enda bedre på det. For jeg har det inni meg. Hadde jeg ikke hatt det inni meg så hadde jeg heller aldri klart å fullføre det. Jeg tror man kan lære seg å bli en god forfatter som med alle andre ting, men skriver man ikke fra hjertet, så kan det bli så teoretisk og skriveteknisk bra det bare vil, men har man ingen lidenskap eller klarer å skrive med hjertet, så blir det aldri bra nok. Et av målene mine for min neste bok er å tørre mer, gi mer av meg selv og bare skrive rett fra hjertet, enda mer. Hvis jeg klarer det over tid, så vil det bli en suksess.

En siste ting som også har vært viktig i denne prosessen for å fullføre manuset mitt; Å fokusere på en ting. Jeg skriver riktignok blogg, men det gjør jeg innimellom slagene eller på toget. Jeg skriver på en ting av gangen. Det er mitt hovedfokus. Ellers så blir det for mye å tenke på. Jeg vil heller gjøre en ting bra, enn ti ting halvveis. Noen ganger så må man bare gjøre det. Å sette seg ned å skrive. For noen funker det å skrive tankekart, stikkord, ha gule lapper med diverse ting, men jeg ser på det som støy! Det tar bort hovedfokuset, å holde den røde tråden i hodet mitt, så jeg kan skrive intuitivt og få historien ned på papiret.

nøkkel

Nøkkelordene i min verden; det må komme innenfra, være fokusert og man må gjøre det med lidenskap. Det tror jeg er grunnene til at jeg har klart å fullføre prosjektene mine, og starte på samme galskap nok en gang. Jeg kan ikke beskrive hvorfor jeg skriver engang. Det er noe som er der. Inni meg. Jeg skal ikke begynne med klisjeer hvor jeg sier at det er samme greia for meg som å puste osv. Det går ikke uten hardt arbeid, men det alene har ikke hjulpet meg. Det er selvfølgelig et pluss at man er språklig sterk og jeg er villig til å lære, og jeg utvikler skrivingen min desto mer jeg skriver. Men jeg kommer aldri til å bli best i klassen når det kommer til det skrivetekniske, selv om det er faktisk det man kan lære seg. Men å skrive med hjertet, det streber jeg etter å bli best på!

Dette er sikkert ikke en universal sannhet for alle. Det er sånn jeg ser på det, og uansett trenger det ikke å være enten eller. Det er ikke sånn at jeg stapper i meg kilovis av sjokolade hver dag, men at jeg kanskje tar et par tre biter hvis trangen er der. Det samme med andre ting jeg liker å gjøre. Jeg har ikke noe indre motivasjon for å se på tv på fredagskvelden, men jeg gjør det fordi jeg liker det, og hvorfor stoppe med ting man liker å gjøre?

Jeg husker også at jeg gikk et kurs i dreiing av keramikk, som jeg også syns var veldig gøy. Målet var å lage høye fine vaser, men da jeg først fikk prøve det, og skjønte hvor vanskelig det var, så var jeg fornøyd bare å ha laget telysholdere. Jeg tror av og til man bare må være fornøyd med at man ikke får til alt, men at man er fornøyd der man er, uten å tenke så mye på hva man går glipp av eller at man er svak. Kanskje jeg er svak når det kommer til sjokolade, men da får det bare være et av mine svake punkter. Jeg kan leve med det 😉

suksess

I tillegg til at det kommer innenfra, skriver med hjertet, bør man ha tålmodighet og en stayerevne, og det føler jeg at jeg har, for jeg skal aldri gi meg! Så spørs det da, om disse tingene er riktige ingredienser  i oppskriften for å gjøre suksess. Man må sikkert ha noen usynlig dæsjer av forskjellige ting som jeg ikke har knekt koden til enda… Pluss det er viktig å ha både selvtillit og det lille ekstra; X- faktoren! Det høres da ikke så vanskelig ut? Som en søndagstur i skogen det der!

Hvordan når du dine mål?

Følg meg gjerne på Facebook

 

 

 

Reklamer

Ikke tro at du er noe!

På diplomen min fra jeg var på språkreise etter sjuende klasse stod det «til den beskjedne.»

Da jeg gikk ut fra ungdomsskolen fikk jeg et «letter of recommandation» fra læreren min gjennom ni år hvor det stod svart på hvitt; «jeg kjenner henne ikke.»

I årboka da jeg gikk ut av videregående stod det at det nesten ingen har faktisk hørt Heidi si noe som helst…

Og jeg kan sikkert fortsette med å fortelle om liknende historier opp gjennom årene. Hvis jeg møter igjen folk på gata jeg tydelig vet hvem er fra disse årene, så husker de meg ikke. For jeg var ingen i deres liv.

Lenge trodde jeg at det var meg. Det var sånn jeg var. Det var sånn andre så på meg og definerte meg som person. Jeg visste ikke om noe annet. Derfor er det vanskelig å endre på noe når det er den man tror man er. Hvis noen tro det er enkelt å være sånn, tar de feil.

For jeg har blitt ekskludert av andre, både som barn og i voksen alder. Jeg har gått glipp av muligheter og vært så redd for å feile, at jeg ikke har turt å ta sjanser. 

Jeg har alltid ønsket å være mer utadvendt, som alle andre. For andre ser på deg som Viggo venneløs, rar, keitete og kjedelig. Og i dagens samfunn er ikke slik personlighet ønsket. For samfunnet ønsker seg sosiale utadvendte mennesker, og følger man ikke normen blir man sett på som utafor, at det er noe galt med deg, og at du ikke strekker til og passer inn. Det er du som må endre deg for å passe inn. 

Det er ikke bare å endre seg. For det er ikke bare en ting som skal endres, det er et helt tankesett, en hel personlighet. Og det er ikke sånn at jeg har hatt et dårlig liv heller. For man tilpasser seg og tenker at ikke alle har de samme mulighetene eller evnen til og lykkes.

For meg har det gått gradvis. Selv om noen tror det har skjedd over natten. Men man endrer seg ikke fordi andre vil at man skal endre seg. Det er ikke fordi man ikke har lyst, men fordi det rett og slett ikke går. For det er ikke bare å snakke mer, selv om enkelte hevder at det er en smal sak. For når man har en mur foran seg som sperrer, er det ikke bare å åpne munnen og så vil alt ordne seg.

Man endrer seg heller ikke av at det står en heiagjeng ved målstreken og roper heia! Selvtilliten for å gi ut bok kom ikke på grunn av at folk sier; du klarer det, kom igjen og det er ingenting å være redd for! For så lenge frykten kommer innenfra, så må endringen skje fra innsiden. Derfor har det ikke vært en enkel prosess for meg å komme ut av skallet mitt. Det har tatt meg snart 38 år.

Jeg har opplevd nå som jeg prøver å stikke meg litt fram, så har jeg fått erfare at enkelte ikke liker det. Jeg vet ikke helt hva jeg skulle gjort annerledes. Skulle jeg latt være? Skal jeg gå tilbake til skallet mitt og forbli der? Fordi for meg så handler det ikke om å forlate komfortsonen fordi andre forventer det eller at jeg har mistet meg selv opp i dette fordi jeg gjør som andre forventer.

Jeg forlater komfortsonen fordi jeg endelig har klart å forlate den usynlige jenta som var redd for alt, til å faktisk tro at jeg er noe og kan noe. Det har kommet innenfra, men ja det har hjulpet å få støtte og bekreftelse utenfra på at jeg gjør noe riktig. Det alene kunne ikke flyttet et helt fjell, for det er sånn det av og til føles ut som, at jeg har flyttet fjell for å endre meg. Og at da noen prøver å trykke meg ned og tilbake inn i skallet mitt, sier mer om dem enn meg. 

Denne noen mener at jeg har mistet det lille genuine, det særegne som for eksempel gjorde min blogg unik. Jeg kaller det ikke for det, jeg kaller det for en slags form for angst og at jeg var redd for å være. Det at noen ikke ser at jeg ikke har mistet meg selv, men gått gjennom en prosess for å ha endelig funnet meg, har såret meg. Fordi da vet de ikke hvem jeg er og hvor mye det har krevd av meg. Jeg kan ikke la det gå innpå meg. Og tenker nok alt for mye på hva andre folk tenker om meg. 

Det er derfor vanskelig å forklare hvordan jeg kom fra å være så sjenert til å faktisk gi ut en bok. For det er en prosess å gi ut bok, og det å legge hele sjelen sin ut der, klar for at andre skal mene noe om det kan være en utfordring jeg ikke helt fatter at jeg har begitt meg ut på. For det går ikke an å gjemme seg. Siden jeg er ganske sensitiv i tillegg så er jeg heller ikke alltid like flink til å takle kritikk, og kritikk går inn på meg, men likevel til tross for alt dette, så har jeg gjort det. Uvirkelig og egentlig helt uten logikk. 

Jeg har hatt en drivkraft, en indre motivasjon og magefølelse som styrer retningen jeg er på vei nå. Selv om jeg ikke aner opp hvor jeg ender og kan egentlig ende opp i helvete som noen allerede tror, så er jeg trygg på at det ordner seg. Jeg frykter ikke framtiden og det høres veldig drømmende ut at jeg tenker at det bare vil ordne seg, at det vil dukke opp noe, som det er en mening bak. Akkurat som hodet har forlatt roret og bare lar hjertet holde på uten at jeg vet hvordan det har klart å overtale hjernen min som vanligvis er en kontrollfreak til å slippe taket. 

Og det er kanskje der noen ikke kjenner meg igjen i, dette er jo ikke Heidi, hun ville jo aldri gjort noe sånn, for hun sier ingenting, og er ingenting. Det er kanskje derfor noen reagerer, og at de aller helst skulle sett at alt forblir det samme som før, at det er der jeg hører hjemme i deres oppfatning av meg. For det er jo den jeg er, den stille jenta som aldri sa noe og jeg kan derfor plutselig ikke komme å tro at jeg er noe annet enn det! Så kom deg tilbake til hula di før det er for seint! Og hvis jeg ikke drar frivillig, skal de i hvert fall prøve å tvinge meg tilbake dit, før det er for seint til å redde meg. 

Sorry, ikke ta det ille opp, de har allerede mistet meg! 

~

Følg meg på Heidi Raaes forfatterside

 

 

Det går egentlig ganske bra!

suksess

Jeg innrømmer det; å være tålmodig i denne prosessen har vært en utfordring for meg. Etter at jeg leste blogginnlegget til Myriam Bjerkeli, så fikk jeg en påminnelse. Ting tar tid. Vet egentlig ikke hvorfor jeg har vært utålmodig, fordi jeg har gått inn i dette bokprosjektet med realistiske forventninger. Sannheten er at jeg er ingen. Ingen i bokbransjen vet hvem jeg er. Jeg er usynlig debutant som skal slåss om det samme markedet som Jo Nesbø. Man trenger ikke å være rakettforsker for å skjønne at den vekta ikke er likevektig.

Boka mi har vært ute under to måneder. Egentlig har det gått så mye bedre enn jeg hadde trodd på mange måter. Tilbakemeldingene har vært fantastiske. Fra fjern og nær. Jeg blir rørt, og kan ikke tro at det er jeg som har skrevet boka som beskrives av andre som en «pageturner» og «bedre enn Bridget Jones.»  Hvem hadde trodd? Tenk at folk liker det, og jeg har ikke engang master i skriving. Lille Heidi. Hun som mange, inkludert meg selv har undervurdert i mange år.

Det er gøy når det tikker inn meldinger fra fremmede som mener at dette burde bli en bestselger. Det hadde jo vært hyggelig, men jeg kan ikke trylle. Realiteten er enkel. Det tar tid å bygge opp et varemerke, og Rom ble ikke bygget på en dag. Man må legge steiner, og hvis grunnmuren ikke er på plass, kommer man ingen steder. Det er det jeg gjør nå, bygger grunnmuren, stein for stein, som i gamle dager hvor et lag ikke var nok. Det tar som sagt tid, men tid som for min del er verdt å investere i.

I jula skrev jeg ikke et eneste ord. Var engstelig for min framtid som forfatter. Tenk hvis boka endte opp med null salg og masseslakt. Da ville jeg fått en brå stopp, ville ikke skrevet et ord til. Det var litt vinn eller forsvinn- situasjon. Jeg fikk litt panikk, for hvis ikke dette ble bra, hva skulle jeg da gjøre med livet mitt? Heldigvis har jeg sluppet å møte på mine verste mareritt. Det har faktisk gått bra. Bokbransjen blir ikke kvitt meg så lett. For jeg skal kjempe meg opp den lange stigen, ta trinn for trinn, for å så en dag ta verden med storm. Det skal jeg, for alle de flotte tilbakemeldingene har gitt meg masse motivasjon til å fortsette. Jeg gir meg aldri!

Når jeg snakker om salg, så er det mange som lurer på hvor mange? Hvor mange bøker har jeg solgt? Jeg vet det er godt ment. Det er litt som med fødsel. Da fikk man også mange spørsmål. Som for eksempel «Sover hun hele natten?» Da jeg svarte nei, så var de fleste forståelsefulle, mens noen kunne svare at ungen deres sov hele natten fra dag en. Og så kom alle rådene. «Hvis du bare gjør sånn», eller «Kanskje du kan gjøre det slik.»

Det er akkurat sånn med boka, når noen spør hvor mange bøker jeg har solgt, ligger det veldig mange forventninger i svaret. Derfor har jeg bestemt meg for og ikke dele hvor mange bøker jeg faktisk har solgt. Noen syns jeg har solgt mange bøker, mens andre igjen syns jeg har solgt få bøker, og de får selvsagt bekreftet i deres øyne at det ikke går så bra. De hadde ikke trodd noe annet uansett. Når det skjer, så ser jeg Jante foran meg, og bare må komme opp med forklaringer og unnskyldninger for at det ikke har gått så bra og at Jante har rett, for han har alltid rett.  Jeg må slutte med å prøve å leve opp til alle andres forventninger for hva som er en suksess eller ikke. Det er derfor jeg ikke kommer til å dele det magiske salgstallet. Så lenge jeg er fornøyd, er det bra nok!

Jeg kan røpe i forhold til Jo Nesbø så har jeg solgt jævla få bøker, men i forhold til å være usynlig debutant på lite forlag, har det foreløpig ikke gått så aller verst. Jeg som hadde et nettverk på tre mennesker før jeg begynte å skrive, så var jeg fornøyd da den 4. boken ble solgt. Jeg lover å røpe salgstallet når jeg tar igjen Jo Nesbø!

Når jeg sier det med nettverk på tre mennesker, så tror folk jeg tuller. Det er selvfølgelig satt på spissen. Det er en sannhet i det. Jeg hadde ikke så stort nettverk før. Gode venner har jeg alltid hatt, men når man er opptatt på hvert sitt hold med familieliv og barn, så blir det begrenset hvor ofte man treffes, uten at det er noens feil. Det er bare livet som kommer i veien.

Det er tøft å stå utenfor og tenke at alle har et nettverk. For det er ikke alltid like lett å få venner i voksen alder. For hvor treffer man dem? Og når man for eksempel kommer i en barselgruppe eller åpen barnehage hvor man føler at alle bare klikker sammen, bortsett fra deg, så lurer man på hva man gjør galt. Hvorfor man aldri finner noen man trives med. For det er ikke alltid det nytter å bare putte masse forskjellige mennesker sammen i et rom, og så forvente at man skal bli bestevenner med alle sammen. Det er dessverre ikke sånn verden fungerer for meg. Selv om det ser ut som alle andre har full match.

I fjor leste jeg boka «Den ene pluss en» av Jojo Moyes. Kort fortalt; sønnen i huset ble rådet til å finne sin «gruppe», og så lenge man finner sin gruppe folk, så vil man få det bra. Jeg funderte på dette. Hvordan skal jeg finne min gruppe? Hva liker jeg å gjøre? Utenom familielivet. Fant ingen løsning på det, og tenkte at det bare var tull. Det var før jeg begynte å skrive for fullt. Jeg vet ikke hva som skjedde, kanskje jeg ble lettere til sinns når jeg sluttet å fortrenge hva jeg egentlig ville. Det åpnet meg mer. Til å møte nye folk. Likesinnede. Folk jeg matcher med. Flotte folk. Jeg var senest i går på «blind date» med bloggeren Anja. Det gikk jo helt strålende, før hadde jeg ikke turt å møte folk på denne måten i frykt for at det ble kleint.

Hadde det ikke vært for denne prosessen, hadde ikke alt dette skjedd. Jeg har fått nye venner og bekjente som beriker livet mitt. Det er faktisk helt sant, man får det bra av å finne sin gruppe, man må bare finne de riktige folkene, og det gjør man når man har funnet seg selv.

Så konklusjonen er at det går faktisk ganske bra! Denne prosessen har endret meg og har oppnådd mye på kort tid, så den lange berg og dalbane- turen og alt strevet som hører med er verdt det! Det er bare å se her så skjønner man hvorfor jeg er fornøyd!

Jeg minner om Fri frakt og + give aways!

Under er boktraileren min med bakgrunnsmusikk av artisten Elin Gaustad med den vakre stemmen som synger «I don’t know». Jeg har til og med fått tillatelse av henne selv til å bruke sangen.

 

Følg meg: Heidi Raaes forfatterside

Give aways + fri frakt

DSC_0274

Det er snart påske, og høytid for lesing av bøker. Dette er et flott alternativ til krim. Boka har fått mange fine tilbakemeldinger, som du kan se her og på Facebooksiden!

Nå kan du skaffe deg denne boka til kun 269 kroner, fraktfritt i perioden 20. mars til 7. april. Da skal jeg prøve å få den fram til deg i postkassen før påske (Men Posten lever av og til sitt eget liv, og kan ikke garantere det.)

Boka kan bestilles direkte hos Alea forlag ved å bruke rabattkoden: Paske eller sende meg en privat melding hvor du oppgir kodeordet Paske.

Jeg er også i det gavmilde hjørnet. Har lyst til å lodde ut premier i forbindelse påsken og må feire de gode tilbakemeldingene boka har hittil fått.

Derfor kan du vinne;

– Påskepakke med hemmelig innhold, men kan røpe at det passer til påske, og at man får litt påske, noe å kose seg til ved siden av en god bok og noe som minner om boka!

– En «Søndagsbitch»- kopp. Bildet kan du se under.

Høres det bra ut? Det du må gjøre da er:

Alle som kommenterer på innlegget på Facebook eller her er med i trekningen av de kule premiene!

I kommentarfeltet sender du Nina en liten påskehilsen (uten spoilere) og avslutter kommentaren med en valgfri emoji. 

Jeg trekker heldige vinnere den 7. april, og sender premiene lørdag 8. april. Bøkene som bestilles sendes ut fortløpende!

God førpåsketid! Lik og del gjerne både her og på Facebook! Følg gjerne siden min: Heidi Raaes forfatterside

 

 

 

 

 

 

«Hjem for første gang etter fødselen»

bildebl

Det har gått et par uker siden boka ble lansert. Det føles litt som å komme hjem med den nyfødte babyen de første ukene, hvor alt er nytt og spennende, samtidig som man famler rundt omkring i blinde og veien blir til mens man går.

Man går i gang med boblende entusiasme og tror at alle skal være like spente på prosjektet som man selv er. Og man vil jo så gjerne. Man gjør alt i sin makt for og lykkes. Når man får en ekte baby hjem, så får man litt tid på seg til å dulle rundt med den og bare være der, og man blir tryggere i rollen etter hvert. Med bokbabyen blir man kastet ut i det med engang. Det er ikke noe kjære mor her i gården, havet er full av pirajaer, men samme det, det gjør ingenting, ut i det skal man, koste hva det koste vil. Siden man vil så gjerne, så kaster man seg ut i det, på brådjupt vann, og glemmer at man ikke kan svømme.

Der står man på dypet, får panikk, fordi man bare ser hav, og enda mer hav etter det, og lurer på hvordan i helvete man kom seg dit. Det er av og til sånn jeg tenker med bokprosjektet mitt, hvordan har jeg, den stille rare keitete jenta kommet meg dit? Og er det virkelig jeg som har skrevet denne boka, og kastet meg vilt ut i det uten å vite hvor jeg lander.

Jeg har sagt det før, det er skummelt. For selv om det ikke er en selvbiografi, så blottlegger man sjelen sin. Man gjør seg selv sårbar. Man gjør seg selv naken, og man kan ikke gjemme seg bak flere lag med klær. Selv om det er lett å prøve. For folk ser på meg som modig. Tenk om fasaden slår sprekker. Kanskje jeg ikke er modig. Kanskje jeg bare er naiv som ikke vet mitt eget beste. Man blir redd for hva folk tenker. Hva tenker folk om meg? Kanskje de tenker at jeg har dummet meg fullstendig ut. Nå syns sikkert mange at jeg høres fryktelig negativ ut, men det er ikke meningen. Jeg vil bare si litt om frykten som ruver i bakhodet, samtidig som jeg er stolt og glad over at boka foreløpig har blitt mottatt godt blant folk.

Det er gøy når fjern og nær sender meg bilder av boka, at de holder på å lese. Jeg kan ikke helt tro at det er min bok og mine ord. At det sitter folk i dette langstrakte land, helt fra Kristiansand i sør til Bodø i nord og leser og/eller planlegger å lese min bok. De skal mene noe om den. Jeg har allerede fått en del tilbakemeldinger. Det er ingen tvil om at boka vekker følelser hos folk; irritasjon, glede, tristhet og heiarop. Folk lever seg inn i historien. Det engasjerer folk. Jeg tenker at jeg har oppnådd noe.

Tilbakemeldinger kan også være skumle. For man vet aldri hva som kommer. Selv om man prøver å pakke seg inn i tjukk bobleplast med pigger for å takle eventuelle negative kommentarer, så tror jeg at vi skrivere blir litt ekstra hårsåre i denne situasjonen. Jeg svitsjet gjennom tv’en med fjernkontrollen forleden dag, og kom over en episode med Sex og Singelliv. Jeg ser sjelden på tv for tiden, selv om jeg har sett alle episodene av den serien minst 2- 3 ganger tidligere. Det som var litt artig var at akkurat den episoden dukket opp, for det er akkurat den følelsen jeg kan kjenne meg igjen i. For å fortelle historien kort; Carrie datet en fyr som nettopp hadde gitt ut en bok. Hun likte boka, men fortalte etter å ha lest boka at ingen jenter fra Ny York bruker hårstrikk. Det var jo igrunn en liten detalj i en hel bok, men han ble pottesur, og etter mye om og men, så innrømmet han at det var sårt å høre det, fordi han skrev det i boka som var ferdigtrykt. Man kan ikke gå tilbake og endre det. Det står der, svart på hvitt, synlig for alle. Det er derfor det gjør det så sårbart, for det er ingenting å gjemme seg bak!

Når det er sagt, så er det gøy å gi ut bok, selv om det er utfordringer hele veien. Jeg blir flinkere til å svømme, og alle de gode tilbakemeldingene jeg får gjør denne prosessen verdt det. Det gjør at man flyter noen meter ekstra bare fordi man har trua og har et indre ønske om og lykkes. Til slutt spiller det kanskje ikke noen rolle om man kan svømme eller ikke?!

Lik og følg meg gjerne på Heidi Raaes forfatterside og der kan du også finne detaljer om hvordan du kan sikre deg et eksemplar av boka mi «Søndagbitch».

 

 

 

Lansering av boka «Søndagsbitch»

 

img_7464

Ja, nå har det gått en uke siden lanseringen av boka. Selve lanseringsfesten gikk over all forventning, selv om jeg glemte alt. Jeg glemte å ta bilder, glemte å presentere cupcakes- skoene som Hanne og jeg hadde brukt hele dagen på og var egentlig ikke helt meg selv. Det er kanskje ikke så rart, ikke hver dag man arrangerer en event som handler om boka man selv har skapt. Det var absolutt en vellykket kveld og jeg takker alle som kom.

Det var vanskelig å sove i forrige uke. Fikk ikke mye søvn, men sove kan man gjøre når man blir gammel, ikke sant?! Først fikk jeg ikke sove på grunn av talen jeg skulle holde, så fikk jeg ikke sove fordi festen gikk så bra, og så fikk jeg ikke sove fordi nå er boka ute hos folk og nå skal folk mene noe om den. Det er skummelt. Tenk at folk skal vurdere mitt verk, noe jeg har skrevet, mine ord. En merkelig følelse.

Jeg kan puste lettet ut nå som jeg allerede har fått noen gode tilbakemeldinger. Selv om jeg er klar over at mange liker den, så er det sikkert noen som ikke liker den også.

Først ute var Elin. Hun er blogger, og jeg har fulgt bloggen hennes en stund. Jeg digger dama, for hun er en energibombe og gledesspreder, og er mektig imponert over hva hun får til! Det var derfor en ære for meg å bli omtalt på bloggen hennes, her kan du lese innlegget: Eventyrelin om Søndagsbitch

Ellers så sier folk at det er vanskelig å legge fra seg boken. De vil lese alt på engang. En skikkelig «pageturner.» Jeg ble spesielt rørt over tilbakemeldingen fra Linda Oppskar. Hun er dyktig med dikt, og har gitt ut diktboken «Sy skog i meg, tenn fakler overalt.» Her er tilbakemeldingen hennes om boka mi:

igår kveld fant jeg den i postkassen da jeg kom hjem….og må tilstå at jeg skulle ønske boken var lengre..for jeg har allerede lest den ut….😂 klarte ikke legge den fra meg og hadde jeg ikke skulle dra på jobb tidlig idag så hadde jeg sittet oppe å lest i natt! så fortet meg hjem og nå er den slukt!
gjennom boken fikk jeg en Bridget Jones følelse. så henne for meg i pysjen drikke seg full alene på bursdagen sin. og jeg har levd meg inn i Nina sitt liv. og irritert meg og humret og vært lei meg. så mange følelser .gode beskrivelser som gjør alt så levende. morsomme bilder , tillegg til at det er så ekte og nært. nakent.
slutten overasket! Sterke personlighet! du har skrevet en flott debut roman og denne skal du være stolt av! 

Det er tilbakemeldinger som dette som gjør prosessen verdt det. Jeg som trodde at den største jobben var gjort da man var ferdig med boka, men det er faktisk nå den harde jobben starter; nemlig markedsføringen, og det er vanskelig å være liten fisk i stort hav. Men det er jo litt gøy da, og morsomt med utfordringer. Noen har spurt med om det blir flere bøker; og ja det blir det nok. Dette er som sagt bare starten!

Flere tilbakemeldinger fra folk kommer her etter hvert.

 

 

På toppen av verdenen

heidisbilde

Det startet med tjue sider. Høsten 2015. Noen har allerede vært med meg fra da. Jeg vet ikke hvem det var, men de leste mine tjue sider og jeg fikk gode tilbakemeldinger. Det var da det startet. Denne reisen som jeg er ute på nå.

Jeg har alltid drømt om å skrive bok, og trodde ikke at det var mulig. Hadde noen spurt meg for et par år siden at jeg skulle gi ut bok så ville jeg trodd at de var gale.

For noen hadde det sikkert vært en enkel prosess. Nå snakker jeg ikke om selve skriveprosessen, fordi for de aller fleste som skriver bok så er det hardt arbeid, blod, svette og tårer som ligger bak. Men selve prosessen med å si høyt til verdenen at man har skrevet bok. Fra å ligge godt gjemt inne i skallet mitt til å komme ut og fått følgere som jeg ikke kjenner personlig er stort for meg. For det er folk som kjenner meg som den stille rare keitete jenta som ingen ser eller legger merke til. Jeg har kommet en lang vei siden den gang.

Det er ingen enkel prosess som er gjort over natten. Det har gått gradvis. Mye av æren går til de fine menneskene i forfatterskolens skriveforum. De har støttet, gitt meg trua på egen skriving og noen har fulgt meg fra starten. Kurven har gått til værs. Med tiden har jeg fått troen på meg selv og skrivingen min.

Det føles egentlig ut som denne reisen er på vei mot slutten. Kanskje fordi det har vært en lettelse å bli ferdig. Det er jo egentlig nå det starter. For boka har først gått i trykken nå og er snart klar for nye eiere.

Selv om det hele føles som en stor opptur hvor alt er fryd og gammen, så har det vært en litt tung jul. Angsten for å mislykkes har ruvet i bakhodet. For meg er det stort, men da jeg kikket på artikkelen «årets nye debutanter» og jeg visste godt at jeg ikke var på listen, så tenkte jeg umiddelbart at dette var verken stort nok eller bra nok. Selv om jeg egentlig aldri har hatt ambisjoner om å stå på en slik liste. De virket så mye flinkere og bedre enn meg. Jeg hadde lyst til å angre meg, si nei og hvem hadde vel merket om jeg kastet alle mine eksemplarer i containeren en stille natt og latt som ingen verdens ting. Hvem ville merket? Jeg var jo ingen.

Heldigvis kom jeg på bedre tanker. Og jeg vet hvis jeg hadde sagt det høyt til noen, så hadde de sagt at dette er tull og jeg må ta meg sammen. For meg handler ikke bokprosjektet om å komme på lister eller få anmeldelser (Selv om det også er stort). For meg har dette vært en lang vei mot toppen av Mount Everest. Det har i hvert fall følt litt sånn ut (og har postet denne før, men fortsatt like aktuell):

maal

Fra å være en anonym sjel uten mening med livet og alltid hatt følelsen av at noe har manglet- til å skrive en åpen blogg/ gi ut en bok og blottlegge sjela mi for hele verden, så er boka beviset på at jeg endelig har nådd toppen. Det er stort. Nå sitter jeg nesten her med tårer i øyekroken, for jeg har innsett hvor stort det er. Jeg har turt å gjøre det. Det var mitt valg. Og det vil alltid være et symbol på hvordan jeg har kommet ut av skallet mitt og fulgt drømmen jeg har hatt lenge. For meg er dette starten, og jeg ville ikke hatt det noe annerledes.

Fra nå av skal jeg glede meg til lanseringen. Det blir stort. Uansett utfallet av hvordan boka blir mottatt så har jeg vunnet! For jeg har nådd toppen av mitt mål- jeg har kommet hjem.

Takk til alle som har vært en del av denne reisen. Den stopper ikke her, og gleder meg til å fortsette sammen med dere!

~ Følg meg gjerne på forfattersiden min: facebook.com/heidiraae1