Hvordan jeg ble indieforfatter?

indie

Hva er det? tenker sikkert noen. Når noen sier indie så tenker jeg umiddelbart på filmer. For min store lidenskap er film, og ingenting er bedre enn en god indie-film. Indie står for independent og betyr uavhengig eller selvstendig på norsk. Og som også betyr selvpublisering. Det ordet har et frynsete rykte på seg, og jeg tør nesten ikke å si det høyt. Jeg har av og til prøvd å skjule det, og hvis noen har spurt, har jeg av og til unngått å svare. For ordet gir mange dårlige assosiasjoner og mange forbinder det med dårlig kvalitet og at man bare er en «liksomforfatter.»

Som Indieforfatter må man stå for alt selv. Som betyr i praksis at man betaler for utgivelsen og må selv stå for markedsføringen. Så hvordan endte jeg, den stille, litt sjenerte jenta opp som indieforfatter? Det kreves mot å være kjerringa mot strømmen. Noen vil si naivt, men likevel, jeg er en flinkis og vil bare gjøre det som er riktig og vil heller dø enn å trå feil og drite meg ut. For trår jeg feil, vil jeg for alltid bli husket for den som fikk sin sjanse og ødela alt for seg selv. Jeg drømmer om å skrive på heltid en gang i framtiden og har ikke lyst til å spolere mine sjanser.

Så hvordan turte jeg det, og spør meg selv om det hver dag. Det var egentlig ikke et bevisst valg. Jeg må innrømme at jeg har vært naiv i denne prosessen. Jeg begynte jo å skrive da jeg brått ble permittert fra jobben i 2015. Jeg brukte 3 måneder på manuset, og trodde at manuset var ferdig og var sikker på å bli antatt. Det ble jeg selvsagt ikke. Når det er sagt, fikk jeg riktignok to konsulentuttalelser på førsteutkastet mitt, så hvis jeg hadde vært tålmodig, så hadde jeg kanskje blitt antatt med tiden.

Jeg gav egentlig ikke opp. For meg har ikke selvpublisering vært siste utvei. Det var ikke en desperat handling hvor jeg trodde at det var min eneste mulighet for å gi ut bok.  Jeg fulgte bare magefølelsen. Boka skulle ut, og det var ikke et bevisst valg, det var akkurat som veien hadde tatt et valg for meg. Ja det høres veldig filosofisk ut, men når noe føles riktig ut, så blir det et naturlig valg. Akkurat som det var en mening bak det som jeg ikke helt klarer å forklare. Dessuten så har jeg jo ikke vært helt alene, for Alea forlag har vært der hele tiden. Jeg tok det ikke for gitt at Alea ville ha manuset mitt heller. For de trykker ikke hva som helst. De hadde trua på meg fra starten, og de tar bare inn manus de har troen på. De har hjulpet meg med alle ledd i prosessen og gjort denne prosessen til en personlig reise og gjort at denne boken har blitt best mulig. De har også tatt jobben med omslagdesign, ombrekking og korrektur. Uten dem, hadde det nok ikke blitt en like bra bok som det har blitt. De hadde noen innspill til manuset som har gjort det bedre. Samtidig så har jeg stort sett hatt full frihet i forhold til innholdet i boka.

Etter at boka gikk i trykken, så kjente jeg virkelig på frykten. Frykten for og mislykkes. Jeg tenkte, herregud, hva er det jeg har gjort, og må innrømme at det var tider hvor jeg angret. For boka ser jo helt smashing ut, men tenk om innholdet ikke var bra nok. Nå har jeg riktignok hatt manuskonsulent og pilotlesere på manuset, men tenk om det likevel ikke var nok. Jeg hadde fått en god del forhåndsbestillinger, tenk om de får boka og føler seg lurt. At de har kjøpt søppel og de føler at det er svindel. Dette kunne bety døden for framtidig skriving.

Jeg roet meg selv ned med at dette er debutboka. Det er sjelden at debutbøker blir de beste bøkene i et langt forfatterskap. Alle må starte et sted. Den er sikkert ikke perfekt, men hva er perfekt? Hvis jeg fortsetter å skrive bøker, så vil skrivingen bli bedre, jeg vil få mer erfaring, og vil jobbe meg oppover og kanskje en dag få mitt gjennombrudd som anerkjent forfatter uten at det trenger å bety at jeg tror eller håper på å bli den neste Jo Nesbø.

Mitt mål har heller ikke vært å skrive «avansert» litteratur som kan vinne Nobelprisen i litteratur heller. Jeg ville skrive en «lettlest»bok som kan fenge den «vanlige»kvinnen i gata. Jeg leser selv sjelden bøker, og ville nå fram til sånne som meg. La meg bare si at lettlest ikke er det samme som enkelt, for det å skrive «lettlest» er selv en kunst og man må faktisk være dyktig for å skrive en lettlest bok som fenger. For jeg har lest «enkle» tekster som ikke fenger, og det er ofte en mareritt å komme seg gjennom.

Det er selvfølgelig fordeler og ulemper med denne formen for utgivelse. Markedsføringen er en utfordring. Det er ikke bare vanskelig for meg, men for alle. For bøker selger seg ikke av seg selv, og derfor er det vanskelig å nå ut til mange når man er en liten fisk i et stort hav.

Tilbakemeldingene jeg har fått har vært så mye bedre enn forventet. Jeg trodde faktisk at det skulle bli helt stille. For det er ofte det som skjer hvis folk syns boka er dårlig. De legger den fra seg, og ikke sier noe. Jeg har fått tilbakemeldinger fra både folk jeg kjenner og folk jeg ikke kjenner, som sier at de ikke har klart å legge boka fra seg. De har lest den ut på en dag. De har ligget oppe om natten for å lese mer. Noen sier til og med at boka er bedre enn «Bridget Jones.» Selv folk som leser mange bøker sier at det er et godt språk. Da føler jeg at jeg har lykkes.

Jeg selger jevnt og trutt bøker, men når man ikke har erfaring med markedsføring og står med det meste alene så begrenser det seg. Jeg har fått meldinger fra folk jeg ikke kjenner som mener at boka både er bra og coveret ser så bra ut at jeg fortjener å bli sett og synlig. Den fortjener all oppmerksomhet den kan få. Det kan bli en suksess hvis jeg hadde fått mulighet. Jeg prøver å knekke koden, for å nå ut til flere, men det er en utfordring. Sånn er det jo for alle, de fleste har lyst til å lykkes. Det at så mange syns at det er bra, motiverer meg til å fortsette, og tenker at dette er starten på noe som blir bra i lengden. Jeg angrer ingenting. Jeg har fått det til så bra som det er mulig, og jeg stopper ikke her, jeg vil mer.

Konklusjonen er at jeg er stolt av å være Indieforfatter og hva jeg har fått til. Jeg startet ut fra ingenting og det høres ut som en klisje, men jeg var faktisk ingenting, og startet hvor jeg ikke turte å dele noe til å faktisk ha utgitt noe på egenhånd. Stolt av å tørre. Stolt over at det faktisk går an å være indie-forfatter med et godt produkt som folk liker. Det gjør meg enda stoltere og veldig rørt, tårene har trillet ved mange anledninger i det siste.

heidisbok

Følg meg på Heidi Raaes forfatterside

Reklamer

«En pageturner»

unnamed

Det er 108 dager til lansering. Det begynner å bli knapp tid igjen for siste finpuss. Egentlig har jeg ikke tid til å blogge, og på grunn av den dumme togstreiken så får jeg knapt tid til å gjøre noe annet enn å sove, stampe i bilkø og jobbe. Men denne bloggposten skal verken handle om togstreik eller noe annet som er negativt. For jeg har fått meg en oppvekker. Jeg har brukt mye tid på å fortelle venner og kjente, men også her på bloggen hvor mye jeg frykter dette og hvor redd jeg er for og mislykkes. Tanken har vært å dele gleder, frustrasjon og sorger i denne prosessen. Jeg har latt frykten overgå gleden. Jeg har prøvd å skjønne hvorfor. Men det er vel en forsvarsmekanisme; hvis denne boka blir en fiasko, så har jeg i hvert fall sagt det selv først.

Denne boka er allerede en suksess. For bare det å skrive en hel bok som skal ut i bokform er en bragd. Denne prosessen har gitt meg så mye glede, og jeg har møtt fantastiske folk som heier meg fram og som jeg er så takknemlig for å kjenne. Jeg håper dere vet hvem dere er💜. 

Jeg har en fantastisk forside av boka som jeg digger. I denne uka har jeg gått tilbake i mine papirer, og jeg leser på nytt hva både pilotlesere og forlag har sagt om manuset mitt. De sier at dette er en bra bok. Jeg har en god penn. Temaet er dagsaktuelt. Dette er en bok som fenger og som mange vil kjenne seg igjen i. Dama bak Alea forlag, Lisette Askø har skrevet på sine Facebooksider at dette er en «pageturner». Jeg kunne forresten ikke valgt en bedre samarbeidspartner enn henne, og hun har gjort dette til en personlig reise for meg. Takk, Lisette som har trua på meg og prosjektet mitt.

Målet har hele tiden vært å skrive en «lett» bok som folk flest får tid og lyst til å lese i en ellers travel hverdag. I mine egne øyne har jeg nådd dette målet. For jeg er strålende fornøyd med resultatet. «Lett» betyr ikke at den ikke er viktig eller inneholder alvor. For oppi denne morsomme, litt rare historien, så er den også preget av alvor som jeg håper kan gi en liten tankevekker. Det som også er så bra med denne boka, er at denne boka ikke er som alle andre, fordi det er min historie, akkurat som jeg vil ha den, og det er derfor den er unik.

Fra nå av skal jeg nyte tiden framover. Jeg gleder meg vilt til jeg kan vise fram boka og holde den i mine egne hender og ikke minst få den ut til alle dere der ute. Det er så mange spennende øyeblikk som dukker opp på veien. Dette er som en reise, og du vil ikke gå glipp av verken denne reisen som mitt reisefølge eller boka. 

Hold av 7. februar, fordi det er da det skjer!

Følg gjerne siden min: Heidi Raaes forfatterside

 

 

 

3. Trimester

bildebaby

Jeg føler meg som en elefant. En elefant går drektig i over 600 dager. Det nærmer seg slutten. Snart fødsel. Elefantens siste del av svangerskapet har startet, nemlig 3. trimester som vi kaller det i menneskeverden. For de som ikke har fått det med seg; jeg er ikke gravid. Jeg skal «bare» gi ut en bok. Det føles jammen som en graviditet. Det har foreløpig gitt meg små gleder, våkne netter og litt småkvalme. Det føles som jeg snart er sprekkeferdig og at jeg vagger rundt med altfor stor last.

Jeg er overhodet ikke klar. Boka er ikke ferdig. Jeg flikker og flikker. På et punkt må jeg slippe taket. Jeg må stole på at babyen er klar til termin og at den kommer ut velskapt. Jeg frykter en prematur unge som mangler både innvoller og sjel.

Jeg er overveldet av responsen jeg har fått etter at jeg delte nyheten. Folk reagerer på samme måte som om jeg skulle være gravid. Det er mange meninger. De er delte. De fleste gleder seg til fødsel minst like mye som jeg. Jeg er så takknemlig for alle som støtter prosjektet mitt og som heier meg fram. For dette er ikke enkelt. Det er kanskje det som gjør det så skremmende. Tenk at folk skal lese det jeg skriver. De skal mene noe om det. Tenk om de syns det bare er ræl.

Jeg ser også at Jante lever i beste velgående.  Noen tenker nok at dette blir som om jeg skulle føde i en elv midt på vinteren i iskaldt vann og kuldegrader. Nemlig galskap. Jeg har også erfart at noen folk ikke syns dette er verken spennende eller imponerende. Jeg kan høre de tenke; hvem tror du at du er? At du er den neste Jo Nesbø? Hun trenger å lande litt på beina, for det er jo bare som en vanlig søndagstur i skogen og skrive bok. Hvem som helst kan gjøre det! Jeg har felt noen tårer av folk som prøver å trykke ned. Den største kritikeren lever nok inni meg selv.

Jeg er klar over risikoen. Kanskje jeg ender opp med å ha huset fullt av bøker. Jeg kan kanskje bygge en mur. Det er kanskje ikke så dumt, for da kan jeg gjemme meg bak muren for å unngå kritikken som kanskje kommer. Det kan hende jeg må selge mannen min for å komme meg ut av gjelden det gir meg. Plutselig finner dere meg på en fortauskant hvor jeg tigger om småpenger for å dekke inn det store tapet.

Det er vanskelig å selge inn en bok som jeg selv har skrevet. Stemmer i hodet sier jo at det er bra. Jeg har også fått gode tilbakemeldinger fra andre allerede. Men å si det høyt føles som å banne i kirken. Når folk sier at de kommer til å kjøpe, så sier jeg at det er hyggelig. Jeg har ingen garantier for at de faktisk kommer til å kjøpe den. Det sitter langt inne å spørre om de skal kjøpe den. Jeg skjønner at man må være frampå. Dette er business. Dette er salg. Jeg vil ikke framstå som en håpløs desperat selger som gjør hva som helst for å få solgt. For så desperat er jeg jo ikke. Jeg vil jo ikke at folk skal gå lei før den er ute.

Uansett hva som skjer, så kommer babyen ut. Det er for seint å angre. Den kommer ut på termin. Jeg trenger heldigvis ikke være redd for og ikke rekke fram i tide. Det kan hende jeg trenger litt lystgass for å roe nervene. Kanskje en epidural. Jeg husker sekundene etter at datteren min var født; jeg sitter med en helt ny baby som skriker og trenger min fulle oppmerksomhet; hva skal jeg egentlig gjøre med den? Jeg kan jo ingenting om babyer. Litt sånn tror jeg at tiden etter lanseringen vil bli også. Det gikk heldigvis bra med babyen. Det gjør det forhåpentligvis med boka også. Noen vil elske den. Andre vil tenke at den aldri skulle bli født. Det er ingenting jeg kan gjøre med det. Jeg må bare møte det som kommer. Jeg må huske å puste. Muligens jeg trenger litt fødselshjelp. I mellomtiden kan jeg øve på å skrive signaturer og pleie egoet; jeg er faen meg flink! (Å si det, satt jammen meg langt inne, og jeg har veldig lyst til å trekke det tilbake, for Jante i meg liker det ikke). Jeg har skrevet en bok. Jeg har turt og sier som J. K. Rowling;

“It is impossible to live without failing at something, unless you live so cautiously that you might as well not have lived at all – in which case, you fail by default.”

Følg forfattersiden min på Facebook: Heidi Raaes forfatterside

Året som endret meg

Det er ca ett år siden jeg mistet jobben. Jeg husker telefonen som vibrerte i veska. Da jeg så nummeret skjønte jeg hva det gjaldt. Toget var fullt. Det var ikke så fullt som det av og til er hvor folk blir stående som sild i tønne, men det var mange mennesker rundt meg. Jeg måtte ta den, bli ferdig med det. Og ganske riktig, kom beskjeden jeg visste kom. Jeg sa ikke annet enn mhm… for jeg ville ikke at folk skulle høre hva som var i ferd med å skje.

Folk sier de av og til når klimaks i livet, sitt absolutte høydepunkt. Jeg kan trygt si at dette var mitt laveste øyeblikk. Det øyeblikket jeg aller helst vil sove gjennom, tenke i etterkant var en jævlig dårlig drøm.

Det har altså gått et år. Når du hører overskriften; Året som endret meg, høres det ut som jeg har gått gjennom en åpenbaring eller at jeg har sett lyset. Det høres som noe viktig, akkurat som jeg har blitt en helt annen person. Men sannheten er at jeg er fortsatt hun litt rare keitete dama som folk enten elsker eller hater. Det er kanskje satt på spissen, men det har vel noe med hvor åpen jeg er blant folk. Jeg er som en gammal årgangsvin, som må stå noen år for å bli ekstra god. Det er først da man kan si noe mer om hva som skjuler seg bak den mørke glinsende flasken som har stått på hylla og støvet ned blant de nye billig flaskene, som renner ned som vann på øyeblikket og smaker fortreffelig til sitt formål.

Nå snakker jeg meg kanskje bort, og skal ikke snakke meg ut på jordet riktig ennå, selv om det er ofte det jeg gjør best. Jeg håper dere skjønte tegningen med vinen, og hvis ikke, så kan dere tro at jeg er glad i vin.

Folk som kjenner meg sier at jeg fortsatt er den samme Heidi som før. Jeg har blitt tøffere. I hvert fall på å vise meg fram i offentligheten. Sånn bortsett fra det er jeg fortsatt den samme. For jeg syns fortsatt enkelte folk er skumle. Folk jeg føler er større enn meg selv. Folk som har utretta noe i livet. Folk jeg ikke får fram et ord til. Jeg som syns jeg har gjort framgang. Jeg har blitt flinkere til såkalt smalltalk, men så er det de folka som får meg til å føle meg skikkelig liten der jeg står og bare nikker som en nikkedokke og aner ikke hva jeg skal si. Og jeg strekker meg opp på tå og later som jeg kan nå like langt. Sannheten er at jeg  rekker dem opp til knærne. Nok om det.

Jeg husker så godt en venninne av meg sa en gang i tiden at jeg har det inni meg. Jeg kjente henne ikke engang så godt. En dag vil du forandre verden sa hun. I overdrevent form. Så det har vært der hele tiden. Jeg forandrer kanskje ikke verden av å skrive en bok ingen kjenner til. Jeg har endret meg. For meg føles det som jeg er på vei opp på toppen av verden. Det har vært en prosess. En personlig utvikling, som har kommet på plass samtidig som da jeg begynte å skrive. Jeg begynte å skrive samme dag som jeg mistet jobben. Et ord ble to ord, og så videre helt fram til det ble en bok. Jeg følte meg som Forrest Gump som startet og løpe, og så bare løp han videre, helt til han hadde løpt Amerika på tvers. Uten å egentlig vite at han kunne løpe. Han løp fordi han ikke kunne stoppe. Det var sånn det var med skrivingen.

I fjor på samme tid, så var jeg bare en usynlig sjel som syns jeg var så tøff som skrev blogg rett fra levra. Det var jo ikke noe vanskelig å skrive fra hjertet om feks det å miste jobben når ingen visste hvem jeg var. Ingen kunne ta meg for å ytre mine bitre tanker. Jeg er ikke tøffere enn at jeg har slettet halvparten av innleggene jeg skrev før i tiden.
Hvem skulle trodd? At jeg av alle skulle komme ut av det mørke hullet som jeg til tider har klamret meg fast til. Jeg har til og med lagt ut bilde av meg selv. Så sånn sett har jeg blitt tøffere. Men likevel har det gjort meg feigere. Tekstene mine er ikke like personlige som før. Jeg skriver stort sett om målet om å bli forfatter. Jeg safer. Velger den trygge ruta.

Jeg vil skrive «tøffere» tekster. Jeg har lyst til å tørre å skrive rett fra levra, uten å tenke så mye hva folk mener. Tekstene definerer meg ikke. Det sier ikke så mye om hvem jeg er. Jeg utleverer ikke sjelen min selv om jeg skriver om sårbare sider. Så folk kan ikke komme å si at de plutselig har blitt så mye bedre kjent med meg. At jeg har blitt et nytt og bedre mennesket. For jeg gjemmer meg fortsatt, ingen får alt.

Jeg skjønner at det er en balansegang. Jeg kan ikke skrive sære tekster som kun jeg selv sitter og humrer av i mitt stille sinn. Jeg må skrive noe som fenger. Noe som gir klikkbaits. Jeg må finne opp kruttet på nytt. Jeg kan ikke fylle opp enhver tekst med morsomme søte rare bilder som er stjålet fra den store vide internettverden. Og denne teksten her inneholder plutselig ingen bilder. Trenger det liksom å være all or nothing? Nei, for jeg kommer aldri til å gi opp min stemme, (og ja, jeg vet den vingler) og gjøre min greie, til fordel for å være klikkhore. (Høres veldig vulgært ut). Jeg må dessverre skuffe de som tror det kommer selfies og matbilder på løpende bånd. Det blir nok flere tekster uten bilder enn med bilder. Det er min greie. Ja, jeg fortsatt rar!

Så når alt kommer til alt, jeg har bare endret etiketten. På vinflasken altså. Den ser kanskje fancy ut, som noe nymotens. Den er billig. Den selger godt. Men det er det samme seige gamle fyllet som smaker bedre over tid. Jeg må våge å stole på at det gamle funker vel så bra, selv om jeg skjønner usikkerheten, for på overflaten virker det nye så mye bedre. Selv om man bare får tynt skvip som til tider kan minne om piss-preik.

Jeg skal lete fram et bilde til denne teksten,bare sånn at dere skjønner at endringene ikke blir altfor store! 🙂 Fortsatt fin dag til dere!

quotes

Følg meg gjerne: forfattersiden min på Facebook

 

Fake it, til you make it!

think_big_-1024x768

Tenk stort! Gjør det stort! Ha en uforglemmelig lanseringsfest! Ja, og jeg liker tankegangen deres. Det hjelper ikke å lage det stort hvis det kommer tre mennesker som blir stående i et hjørne som veggpryd med en drink i hånden og lurer på om jeg skal si noen ord eller ikke!

Jeg har hele tiden trodd i mitt naive sinn at jobben er ferdig når boken er skrevet. Jeg har jo skrevet en hel bok, er ikke det bra nok? Nei, for det er nå det begynner; The fun part. Å si; hei, her er jeg, for en som liker å gjemme seg bak en anonym profil, er dette litt av en «utavmegsjølvopplevelse». Aller helst vil jeg legge meg under senga og bli der til det er over.

Jeg ser at stadig flere folk viser interesse for boken min. Flinke folk som leser hundrevis av bøker i året. Folk jeg ikke vet hvem er eller kjenner personlig har spurt etter min bok. Ja, det er helt surrealistisk, som et science fiction scenario. Bortsett fra at dette ikke er et plot, men noe som faktisk kommer til å skje. Jeg blir like overrasket hver gang noen minner meg på det;

Screenshot_20160904-173252~2

Hæ? Skal jeg gi ut bok? Nei, tror nok du forveksler meg med noen andre!

Fra spøk til alvor. For dette er alvor. Det er stort. Det er noe av det største som skjer i livet mitt. Det kan ikke sammenliknes med en søndagstur i skogen. Eller noe jeg gjør hver dag. Derfor har de et poeng. Hvis jeg gjør det til et blaff, så blir det et blaff.

Jeg må derfor ut av komfortsonen og gjøre det stort. Det skremmer meg. For hvem er jeg? Jeg er bare en liten fisk i et stort hav. Noen vil sammenlikne det med å hoppe ut av et fly uten fallskjerm. Ingen vet hvor jeg ender hen, men jeg faller fritt i vilden sky. Kanskje jeg er heldig og treffer et sikkerhetsnett, men det er stor sjanse for at jeg deiser hardt i bakken med et mageplask. Ganske sikkert som sola står opp i morgen, vil noen påpeke den katastrofale landingen.

Er det rart jeg ligger våken om nettene? Det er ingen vei tilbake. Jeg er halvveis ute av flyet, og er i ferd med å miste taket. Hvis jeg pakker meg selv inn i mykt bobleplast, og får det til å se ut som jeg gjør en flipover salto, vil kanskje folk tro at jeg kan dette. Selv om jeg i virkeligheten føler meg som en sammenkrøket kråke. Med heiagjeng i ryggen og folk som prater meg fram vil jeg kanskje tro at jeg lander like grasiøst som en ørn. En smule mørbanka, men jeg kan si at jeg klarte det! Det er stort, derfor er det kanskje verdt å tenke stort. Selv om det er skummelt. Og selv om jeg er ingen. Som de sa i en av mine favorittfilmer; The talented Mr. Ripley: «It’s better to be a fake somebody, than a real nobody». Så er det bare å ta sats, hoppe og håpe på det beste.

Følg gjerne forfattersiden min på Facebook

Det blir bok

Ingen vei tilbake nå! Hjelp, dette er virkelig! 

Det du ser er foreløpig design på coveret mitt som skal bli bok. Jeg er dritstolt over det, og er designet av Fredrik Edvardsen. 

Jeg kan si med stor glede at jeg skal gi ut bok på et lite forlag, Alea. Følg dem gjerne på Facebook. Forlaget beskriver boka som en «pageturner». 

Det er ikke helt til å tro, at jeg skal gi ut boka mi. Det hadde jeg ikke trodd for et år siden. Tenk at jeg tørr det. 

Jeg vil takke forlaget mitt som har trua på prosjektet, heiagjengen fra forfatterskoen, følgerne mine på bloggen, pilotlesere og alle som har trua på prosjektet av venner og bekjente. Til slutt, men ikke minst min mann som har lest denne «dameboka» 4-5 ganger og fortsatt ikke lei. Alle som kjenner han vet at han ikke kan lyve:-) 

Nå har det seg slik at jeg skal stå for det meste av markedsføringen selv. Det er skummelt og jeg vet svært lite om markedsføring sånn generelt. Jeg heter dessverre ikke Nesbø, så derfor med mitt ukjente navn og som jeg så vidt har turt å bruke i offentlig rom, selges ikke bøkene av seg selv. Derfor kan jeg trenge litt dra-hjelp. Så del gjerne det glade budskap til folk du kjenner, for jeg har stor tro på jungeltelegrafen. Har du noen gode markedsføringstips, så del det gjerne med meg her også. 

Boka kommer hvis alt går etter planen i februar 2017. Jeg tar i mot forhåndsbestillinger, så send meg gjerne en e-post: heidisin79@outlook.com eller en pm på Facebook. Den koster 249 Nok + porto. En liten andel, hvis boka går i pluss vil gå til brystkreftforeningen. 

Foreløpig baksidetekst:

Det  handler om Nina Lunde som er 29 år og redd for å dø alene uten å ha funnet den store kjærligheten. Hun er ensom og tenker at verden er som på Facebook hvor alt er perfekt og alle har et liv. Plutselig en dag får hun en fot innenfor det livet hun mener er perfekt, men er alt like bra som det ser ut som på overflaten? Blir hun lykkelig av å være del av denne verden hun har strebet så lenge etter? Like mye som det handler om å finne den store kjærligheten, så handler det om å ikke få til alt her i livet.
Dette er skummelt og spennende. Alt på engang, men jeg har ingenting å tape. Min drøm er i ferd med å gå i oppfyllelse! 

Fram til utgivelse skal jeg først og fremst bli ferdig med boka, markedsføre den og planlegge en aldri så liten uformell lanseringsevent. Jeg gleder og gruer meg som et barn!

Følg meg på Facebook for oppdateringer
om boka