Det går egentlig ganske bra!

suksess

Jeg innrømmer det; å være tålmodig i denne prosessen har vært en utfordring for meg. Etter at jeg leste blogginnlegget til Myriam Bjerkeli, så fikk jeg en påminnelse. Ting tar tid. Vet egentlig ikke hvorfor jeg har vært utålmodig, fordi jeg har gått inn i dette bokprosjektet med realistiske forventninger. Sannheten er at jeg er ingen. Ingen i bokbransjen vet hvem jeg er. Jeg er usynlig debutant som skal slåss om det samme markedet som Jo Nesbø. Man trenger ikke å være rakettforsker for å skjønne at den vekta ikke er likevektig.

Boka mi har vært ute under to måneder. Egentlig har det gått så mye bedre enn jeg hadde trodd på mange måter. Tilbakemeldingene har vært fantastiske. Fra fjern og nær. Jeg blir rørt, og kan ikke tro at det er jeg som har skrevet boka som beskrives av andre som en «pageturner» og «bedre enn Bridget Jones.»  Hvem hadde trodd? Tenk at folk liker det, og jeg har ikke engang master i skriving. Lille Heidi. Hun som mange, inkludert meg selv har undervurdert i mange år.

Det er gøy når det tikker inn meldinger fra fremmede som mener at dette burde bli en bestselger. Det hadde jo vært hyggelig, men jeg kan ikke trylle. Realiteten er enkel. Det tar tid å bygge opp et varemerke, og Rom ble ikke bygget på en dag. Man må legge steiner, og hvis grunnmuren ikke er på plass, kommer man ingen steder. Det er det jeg gjør nå, bygger grunnmuren, stein for stein, som i gamle dager hvor et lag ikke var nok. Det tar som sagt tid, men tid som for min del er verdt å investere i.

I jula skrev jeg ikke et eneste ord. Var engstelig for min framtid som forfatter. Tenk hvis boka endte opp med null salg og masseslakt. Da ville jeg fått en brå stopp, ville ikke skrevet et ord til. Det var litt vinn eller forsvinn- situasjon. Jeg fikk litt panikk, for hvis ikke dette ble bra, hva skulle jeg da gjøre med livet mitt? Heldigvis har jeg sluppet å møte på mine verste mareritt. Det har faktisk gått bra. Bokbransjen blir ikke kvitt meg så lett. For jeg skal kjempe meg opp den lange stigen, ta trinn for trinn, for å så en dag ta verden med storm. Det skal jeg, for alle de flotte tilbakemeldingene har gitt meg masse motivasjon til å fortsette. Jeg gir meg aldri!

Når jeg snakker om salg, så er det mange som lurer på hvor mange? Hvor mange bøker har jeg solgt? Jeg vet det er godt ment. Det er litt som med fødsel. Da fikk man også mange spørsmål. Som for eksempel «Sover hun hele natten?» Da jeg svarte nei, så var de fleste forståelsefulle, mens noen kunne svare at ungen deres sov hele natten fra dag en. Og så kom alle rådene. «Hvis du bare gjør sånn», eller «Kanskje du kan gjøre det slik.»

Det er akkurat sånn med boka, når noen spør hvor mange bøker jeg har solgt, ligger det veldig mange forventninger i svaret. Derfor har jeg bestemt meg for og ikke dele hvor mange bøker jeg faktisk har solgt. Noen syns jeg har solgt mange bøker, mens andre igjen syns jeg har solgt få bøker, og de får selvsagt bekreftet i deres øyne at det ikke går så bra. De hadde ikke trodd noe annet uansett. Når det skjer, så ser jeg Jante foran meg, og bare må komme opp med forklaringer og unnskyldninger for at det ikke har gått så bra og at Jante har rett, for han har alltid rett.  Jeg må slutte med å prøve å leve opp til alle andres forventninger for hva som er en suksess eller ikke. Det er derfor jeg ikke kommer til å dele det magiske salgstallet. Så lenge jeg er fornøyd, er det bra nok!

Jeg kan røpe i forhold til Jo Nesbø så har jeg solgt jævla få bøker, men i forhold til å være usynlig debutant på lite forlag, har det foreløpig ikke gått så aller verst. Jeg som hadde et nettverk på tre mennesker før jeg begynte å skrive, så var jeg fornøyd da den 4. boken ble solgt. Jeg lover å røpe salgstallet når jeg tar igjen Jo Nesbø!

Når jeg sier det med nettverk på tre mennesker, så tror folk jeg tuller. Det er selvfølgelig satt på spissen. Det er en sannhet i det. Jeg hadde ikke så stort nettverk før. Gode venner har jeg alltid hatt, men når man er opptatt på hvert sitt hold med familieliv og barn, så blir det begrenset hvor ofte man treffes, uten at det er noens feil. Det er bare livet som kommer i veien.

Det er tøft å stå utenfor og tenke at alle har et nettverk. For det er ikke alltid like lett å få venner i voksen alder. For hvor treffer man dem? Og når man for eksempel kommer i en barselgruppe eller åpen barnehage hvor man føler at alle bare klikker sammen, bortsett fra deg, så lurer man på hva man gjør galt. Hvorfor man aldri finner noen man trives med. For det er ikke alltid det nytter å bare putte masse forskjellige mennesker sammen i et rom, og så forvente at man skal bli bestevenner med alle sammen. Det er dessverre ikke sånn verden fungerer for meg. Selv om det ser ut som alle andre har full match.

I fjor leste jeg boka «Den ene pluss en» av Jojo Moyes. Kort fortalt; sønnen i huset ble rådet til å finne sin «gruppe», og så lenge man finner sin gruppe folk, så vil man få det bra. Jeg funderte på dette. Hvordan skal jeg finne min gruppe? Hva liker jeg å gjøre? Utenom familielivet. Fant ingen løsning på det, og tenkte at det bare var tull. Det var før jeg begynte å skrive for fullt. Jeg vet ikke hva som skjedde, kanskje jeg ble lettere til sinns når jeg sluttet å fortrenge hva jeg egentlig ville. Det åpnet meg mer. Til å møte nye folk. Likesinnede. Folk jeg matcher med. Flotte folk. Jeg var senest i går på «blind date» med bloggeren Anja. Det gikk jo helt strålende, før hadde jeg ikke turt å møte folk på denne måten i frykt for at det ble kleint.

Hadde det ikke vært for denne prosessen, hadde ikke alt dette skjedd. Jeg har fått nye venner og bekjente som beriker livet mitt. Det er faktisk helt sant, man får det bra av å finne sin gruppe, man må bare finne de riktige folkene, og det gjør man når man har funnet seg selv.

Så konklusjonen er at det går faktisk ganske bra! Denne prosessen har endret meg og har oppnådd mye på kort tid, så den lange berg og dalbane- turen og alt strevet som hører med er verdt det! Det er bare å se her så skjønner man hvorfor jeg er fornøyd!

Jeg minner om Fri frakt og + give aways!

Under er boktraileren min med bakgrunnsmusikk av artisten Elin Gaustad med den vakre stemmen som synger «I don’t know». Jeg har til og med fått tillatelse av henne selv til å bruke sangen.

 

Følg meg: Heidi Raaes forfatterside

Reklamer