Med blanke ark…

blank page

Mitt nye liv er snart i ferd med å ta form. Et kapittel i livet er snart over og hvor jeg er i ferd med å sette det siste punktum. I det nye kapitlet som kommer er det ingen skrift, bare blanke sider. Det er opp til meg å fylle de opp etter hvert.

Som med hver nye historie er det vanskelig å skrive de første ordene, de første setningene. Jeg står allerede fast før jeg har begynt. Tidligere i livet når gamle epoker har sluttet og nye har trådd til, har bøkene som regel hatt en mal, en oppskrift jeg kan gå etter, men denne gangen mangler alt. Det er opp til meg, for jeg har tatt en «leap of faith».

Noen vil si at det er galskap. Jeg tenker også at det er galskap. For boken fylles ikke av seg selv. Det er opp til meg å starte på den. Fylle sidene. Skrive rettledningen. Det er skremmende, for hjernen kjenner ikke igjen mønsteret. Det er ikke noe som er innlært. Jeg må trå stien selv, helt fra start, som om jeg er en baby som skal lære å gå på nytt. Denne gangen annerledes enn mange andre ville gjort. Uten støtte. Uten sikkerhetsnett som er der når jeg faller. Ingen puter. Kun meg selv.

Noen spurte meg for en stund siden hva jeg gjør om fem år. Det er tusen kroner spørsmålet. Hva gjør du om fem år? Jeg har prøvd å tenke på det. Det er noen klare svar, jeg har passert det magiske 40 tallet, men ser på meg selv fortsatt som 20, begge ungene går på skolen og Trump har forhåpentligvis ikke blitt gjenvalgt som president. Men bortsett fra det er både boka og krystallkula blank. Jeg kan ende opp hvor som helst.

maal

Jeg har noen visjoner. Drømmer. Og mål. Men som jeg har lært tidligere i livet, så går ikke livet på en rett linje, hvor det bare er å spasere fra A til Å rett inn i målet som en søndagstur i skogen. Dette er mer som å bestige Mount Everest uten å vite hvordan. Uten å vite om jeg har utholdenheten når det butter, staheten til å fortsette og viljen til å gjennomføre. I bakhodet ligger frykten for hva som gjemmer seg bak neste sving.

Et valg er tatt og jeg må stå for det. Nå i disse dager starter resten av mitt liv, det er dette jeg vil fokusere på i bloggen min framover, når et ord er skrevet, en hel setning er fullført. Det kommer til å ta tid, for akkurat nå stirrer jeg på den tomme siden, blar utover boka som har 256 ulinjerte blanke sider som det er opp til meg å fylle opp. Det er nervepirrende og spennende, men jeg er klar til å ta på meg sikkerhetsbeltet, for å ta fatt på denne lange reisen. Det er bare å nyte oppturer og nedturer. Det blir sikkert ikke helt som jeg har tenkt. Men: I’m in it to win it!

I dag er det 24.05.2017, og planlegger å se tilbake til dette innlegget om 1 år, 2 år, 3 år, 4 år og 5 år. Hvor er jeg om 5 år, det magiske tallet? Hvor tror du at du befinner deg om fem år?

~

Følg meg gjerne på forfattersiden min på Facebook

 

Reklamer

Hvordan fullførte jeg prosjektet mitt? 

Jeg har fått mange spørsmål om hvordan jeg har klart å fullføre boken min ved siden av full jobb, familie og unger. Først vil jeg si at jeg ikke er en ekspert, men vil dele min erfaring.
Svarene er egentlig ganske enkle, men det betyr ikke at det er enkelt likevel. Mer om det etter hvert.

Jeg er ikke så flink til å fullføre prosjekter. For hvor mange ganger har jeg ikke sagt at jeg skal slutte med godteri, begynne å trene, få en fin hage og spare penger. Jeg tenker at jeg må spise sunt, og slutte med denne sjokoladen som jeg spiser i smug hver dag. Jeg klarer det kanskje i et par dager, før jeg bare må kjøpe den fristende sjokoladenyheten som ligger ved kassa og frister. Jeg spør meg selv hvorfor det er så jævla vanskelig å slutte, for jeg har jo lyst til å være sunn og leve til jeg blir hundre! Hvorfor er jeg så svak? Jeg tror motivasjonen er stor, men den indre motivasjonen er ikke der. For har jeg virkelig lyst til å gi opp sjokolade som jeg elsker over alt på denne jord? Det er nok ikke uten grunn at det er nå finnes et sjokolademerke med navnet mitt på😀.

heidi

Jeg har mange gode grunner og unnskyldninger til at jeg ikke klarer å slutte med denne sjokoladen. Det er sjokolade overalt, det er billig, det er enkelt og det er så innmari godt. Det samme gjelder for alt annet. Jeg har også mange unnskyldninger for hvorfor jeg ikke har skrevet de siste 20 årene. Det er ikke alltid jeg orker å skrive nå heller, og da har jeg mange gode unnskyldninger som jeg drar fram fra ermene mine. Noen ess. Det kan være at jeg ikke har tid fordi jeg jobber, må bare se på tv, lese en bok, trene, spise, være med venner etc. Jeg har gått mange runder med meg selv; vil jeg dette nok? For i denne prosessen har jeg lært, og må si ganske så brutalt; hvis jeg ikke prioriterer skrivingen, så vil jeg det ikke nok! Da er ikke den indre motivasjonen sterk nok. Og før jeg begynte denne prosessen, hadde jeg ikke snøring om å ville noe nok betydde. Jeg trodde jeg visste det, for jeg trodde virkelig at jeg ville slutte å spise sjokolade, jeg var bare ikke sterk nok til å klare det. Det er bare vås. Jeg vil det ikke nok!

Det er ikke snakk om den ene helgen man har besøk, er på ferie eller er sengeliggende med sykdom. Jeg snakker om hverdagen hvor man føler på tidsklemma og at man ikke strekker til hele tiden. Har man lyst til noe, så får man tid er mitt motto. Ikke bare lyst, men en indre motivasjon. For å ha lyst er ofte ikke sterkt nok. Det er mye jeg har lyst til!

Boken min ble skrevet da jeg var arbeidsledig. Jeg kunne ha sløst bort tiden min med å se på tv, ligge på sofaen, sove lenge. For det er ofte det jeg pleier å gjøre når jeg en sjelden gang er heldig å ha fri og barnefri. Jeg skrev faktisk fra morgen, etter at barna var levert i barnehagen til de kom hjem på ettermiddagen i tre måneder innestengt på mitt eget rom. Alt annet ble bortprioritert. Jeg sa nei til alt og hadde ikke lyst til å gjøre noe annet heller, bortsett fra å søke jobb og gå på intervjuer som jeg måtte gjøre.

Ikke alle har privilegium til å kunne gjøre det, men nå som jeg jobber fulltid prøver jeg å skrive i et par timer på kvelden, og har på den måten skrevet nesten 100 sider på to måneder. Det er fordi jeg virkelig vil. Det er derfor jeg ikke ser på tv eller leser bøker. Jeg vil fullføre en gang til. Hadde dette vært noe annet, for eksempel å trene til maraton så hadde jeg kommet med hundre unnskyldninger for hvorfor jeg ikke hadde giddet å komme meg opp av sofaen. Det er kaldt ute, det regner, er sliten, må se på tv, har fått ti likes på et facebookinnlegg som jeg bare må svare på etc. Og jeg hadde kanskje løpt et par ganger i året, før jeg hadde gitt opp. Det er fordi den indre motivasjonen ikke er til stede. Tøft å høre, men sant i mine øyne.

Å ville noe krever hard jobbing, men hard jobbing er ofte ikke nok. For man blir ikke rik av hardt arbeid, for ingen jobber for eksempel hardere enn kinesiske barnearbeidere. Man må ha en vilje, indre motivasjon og i tillegg skal ting klaffe og man skal ha litt flaks her i livet. Jeg har aldri vunnet noe før, så ser meg ikke selv som får ting oppnådd fordi jeg har flaks. For meg er det hardt arbeid, men også lidenskap og noe jeg har inni meg som driver skriveprosjektet mitt framover. Jeg verken tror eller håper på å bli den neste Jo Nesbø, men har noen klare mål i lengden. 

Jeg har heller ikke noe mål å kalle meg for forfatter. For meg er titler generelt ikke så viktig, og ofte oppskrytt. Men hvordan blir man egentlig en god forfatter, og av og til er det en gåte hvordan jeg som den «anti-forfatteren» jeg er, har klart å fullføre hele prosjektet mitt. Det er ingen hemmelighet at jeg ikke leser så mange bøker. Jeg syns teori er kjedelig. Store blekker med skrivetekniske verktøy blir jeg svett av. Og disposisjoner, hva er det? Når jeg skriver dette så føler jeg meg som den analfabeten innenfor skrivekunsten. Jeg tror jeg har knekt koden her også, hvordan jeg har klart å fullføre, og faktisk få noen folk til å like boken til tross for at jeg er en analfabet. Boken er selvsagt ikke perfekt, men tror jeg vet hva jeg har gjort riktig. hjertet

Jeg gjør min greie, og det er å skrive med hjertet. Det er der et av målene ligger, å bli enda bedre på det. For jeg har det inni meg. Hadde jeg ikke hatt det inni meg så hadde jeg heller aldri klart å fullføre det. Jeg tror man kan lære seg å bli en god forfatter som med alle andre ting, men skriver man ikke fra hjertet, så kan det bli så teoretisk og skriveteknisk bra det bare vil, men har man ingen lidenskap eller klarer å skrive med hjertet, så blir det aldri bra nok. Et av målene mine for min neste bok er å tørre mer, gi mer av meg selv og bare skrive rett fra hjertet, enda mer. Hvis jeg klarer det over tid, så vil det bli en suksess.

En siste ting som også har vært viktig i denne prosessen for å fullføre manuset mitt; Å fokusere på en ting. Jeg skriver riktignok blogg, men det gjør jeg innimellom slagene eller på toget. Jeg skriver på en ting av gangen. Det er mitt hovedfokus. Ellers så blir det for mye å tenke på. Jeg vil heller gjøre en ting bra, enn ti ting halvveis. Noen ganger så må man bare gjøre det. Å sette seg ned å skrive. For noen funker det å skrive tankekart, stikkord, ha gule lapper med diverse ting, men jeg ser på det som støy! Det tar bort hovedfokuset, å holde den røde tråden i hodet mitt, så jeg kan skrive intuitivt og få historien ned på papiret.

nøkkel

Nøkkelordene i min verden; det må komme innenfra, være fokusert og man må gjøre det med lidenskap. Det tror jeg er grunnene til at jeg har klart å fullføre prosjektene mine, og starte på samme galskap nok en gang. Jeg kan ikke beskrive hvorfor jeg skriver engang. Det er noe som er der. Inni meg. Jeg skal ikke begynne med klisjeer hvor jeg sier at det er samme greia for meg som å puste osv. Det går ikke uten hardt arbeid, men det alene har ikke hjulpet meg. Det er selvfølgelig et pluss at man er språklig sterk og jeg er villig til å lære, og jeg utvikler skrivingen min desto mer jeg skriver. Men jeg kommer aldri til å bli best i klassen når det kommer til det skrivetekniske, selv om det er faktisk det man kan lære seg. Men å skrive med hjertet, det streber jeg etter å bli best på!

Dette er sikkert ikke en universal sannhet for alle. Det er sånn jeg ser på det, og uansett trenger det ikke å være enten eller. Det er ikke sånn at jeg stapper i meg kilovis av sjokolade hver dag, men at jeg kanskje tar et par tre biter hvis trangen er der. Det samme med andre ting jeg liker å gjøre. Jeg har ikke noe indre motivasjon for å se på tv på fredagskvelden, men jeg gjør det fordi jeg liker det, og hvorfor stoppe med ting man liker å gjøre?

Jeg husker også at jeg gikk et kurs i dreiing av keramikk, som jeg også syns var veldig gøy. Målet var å lage høye fine vaser, men da jeg først fikk prøve det, og skjønte hvor vanskelig det var, så var jeg fornøyd bare å ha laget telysholdere. Jeg tror av og til man bare må være fornøyd med at man ikke får til alt, men at man er fornøyd der man er, uten å tenke så mye på hva man går glipp av eller at man er svak. Kanskje jeg er svak når det kommer til sjokolade, men da får det bare være et av mine svake punkter. Jeg kan leve med det 😉

suksess

I tillegg til at det kommer innenfra, skriver med hjertet, bør man ha tålmodighet og en stayerevne, og det føler jeg at jeg har, for jeg skal aldri gi meg! Så spørs det da, om disse tingene er riktige ingredienser  i oppskriften for å gjøre suksess. Man må sikkert ha noen usynlig dæsjer av forskjellige ting som jeg ikke har knekt koden til enda… Pluss det er viktig å ha både selvtillit og det lille ekstra; X- faktoren! Det høres da ikke så vanskelig ut? Som en søndagstur i skogen det der!

Hvordan når du dine mål?

Følg meg gjerne på Facebook

 

 

 

Ikke tro at du er noe!

På diplomen min fra jeg var på språkreise etter sjuende klasse stod det «til den beskjedne.»

Da jeg gikk ut fra ungdomsskolen fikk jeg et «letter of recommandation» fra læreren min gjennom ni år hvor det stod svart på hvitt; «jeg kjenner henne ikke.»

I årboka da jeg gikk ut av videregående stod det at det nesten ingen har faktisk hørt Heidi si noe som helst…

Og jeg kan sikkert fortsette med å fortelle om liknende historier opp gjennom årene. Hvis jeg møter igjen folk på gata jeg tydelig vet hvem er fra disse årene, så husker de meg ikke. For jeg var ingen i deres liv.

Lenge trodde jeg at det var meg. Det var sånn jeg var. Det var sånn andre så på meg og definerte meg som person. Jeg visste ikke om noe annet. Derfor er det vanskelig å endre på noe når det er den man tror man er. Hvis noen tro det er enkelt å være sånn, tar de feil.

For jeg har blitt ekskludert av andre, både som barn og i voksen alder. Jeg har gått glipp av muligheter og vært så redd for å feile, at jeg ikke har turt å ta sjanser. 

Jeg har alltid ønsket å være mer utadvendt, som alle andre. For andre ser på deg som Viggo venneløs, rar, keitete og kjedelig. Og i dagens samfunn er ikke slik personlighet ønsket. For samfunnet ønsker seg sosiale utadvendte mennesker, og følger man ikke normen blir man sett på som utafor, at det er noe galt med deg, og at du ikke strekker til og passer inn. Det er du som må endre deg for å passe inn. 

Det er ikke bare å endre seg. For det er ikke bare en ting som skal endres, det er et helt tankesett, en hel personlighet. Og det er ikke sånn at jeg har hatt et dårlig liv heller. For man tilpasser seg og tenker at ikke alle har de samme mulighetene eller evnen til og lykkes.

For meg har det gått gradvis. Selv om noen tror det har skjedd over natten. Men man endrer seg ikke fordi andre vil at man skal endre seg. Det er ikke fordi man ikke har lyst, men fordi det rett og slett ikke går. For det er ikke bare å snakke mer, selv om enkelte hevder at det er en smal sak. For når man har en mur foran seg som sperrer, er det ikke bare å åpne munnen og så vil alt ordne seg.

Man endrer seg heller ikke av at det står en heiagjeng ved målstreken og roper heia! Selvtilliten for å gi ut bok kom ikke på grunn av at folk sier; du klarer det, kom igjen og det er ingenting å være redd for! For så lenge frykten kommer innenfra, så må endringen skje fra innsiden. Derfor har det ikke vært en enkel prosess for meg å komme ut av skallet mitt. Det har tatt meg snart 38 år.

Jeg har opplevd nå som jeg prøver å stikke meg litt fram, så har jeg fått erfare at enkelte ikke liker det. Jeg vet ikke helt hva jeg skulle gjort annerledes. Skulle jeg latt være? Skal jeg gå tilbake til skallet mitt og forbli der? Fordi for meg så handler det ikke om å forlate komfortsonen fordi andre forventer det eller at jeg har mistet meg selv opp i dette fordi jeg gjør som andre forventer.

Jeg forlater komfortsonen fordi jeg endelig har klart å forlate den usynlige jenta som var redd for alt, til å faktisk tro at jeg er noe og kan noe. Det har kommet innenfra, men ja det har hjulpet å få støtte og bekreftelse utenfra på at jeg gjør noe riktig. Det alene kunne ikke flyttet et helt fjell, for det er sånn det av og til føles ut som, at jeg har flyttet fjell for å endre meg. Og at da noen prøver å trykke meg ned og tilbake inn i skallet mitt, sier mer om dem enn meg. 

Denne noen mener at jeg har mistet det lille genuine, det særegne som for eksempel gjorde min blogg unik. Jeg kaller det ikke for det, jeg kaller det for en slags form for angst og at jeg var redd for å være. Det at noen ikke ser at jeg ikke har mistet meg selv, men gått gjennom en prosess for å ha endelig funnet meg, har såret meg. Fordi da vet de ikke hvem jeg er og hvor mye det har krevd av meg. Jeg kan ikke la det gå innpå meg. Og tenker nok alt for mye på hva andre folk tenker om meg. 

Det er derfor vanskelig å forklare hvordan jeg kom fra å være så sjenert til å faktisk gi ut en bok. For det er en prosess å gi ut bok, og det å legge hele sjelen sin ut der, klar for at andre skal mene noe om det kan være en utfordring jeg ikke helt fatter at jeg har begitt meg ut på. For det går ikke an å gjemme seg. Siden jeg er ganske sensitiv i tillegg så er jeg heller ikke alltid like flink til å takle kritikk, og kritikk går inn på meg, men likevel til tross for alt dette, så har jeg gjort det. Uvirkelig og egentlig helt uten logikk. 

Jeg har hatt en drivkraft, en indre motivasjon og magefølelse som styrer retningen jeg er på vei nå. Selv om jeg ikke aner opp hvor jeg ender og kan egentlig ende opp i helvete som noen allerede tror, så er jeg trygg på at det ordner seg. Jeg frykter ikke framtiden og det høres veldig drømmende ut at jeg tenker at det bare vil ordne seg, at det vil dukke opp noe, som det er en mening bak. Akkurat som hodet har forlatt roret og bare lar hjertet holde på uten at jeg vet hvordan det har klart å overtale hjernen min som vanligvis er en kontrollfreak til å slippe taket. 

Og det er kanskje der noen ikke kjenner meg igjen i, dette er jo ikke Heidi, hun ville jo aldri gjort noe sånn, for hun sier ingenting, og er ingenting. Det er kanskje derfor noen reagerer, og at de aller helst skulle sett at alt forblir det samme som før, at det er der jeg hører hjemme i deres oppfatning av meg. For det er jo den jeg er, den stille jenta som aldri sa noe og jeg kan derfor plutselig ikke komme å tro at jeg er noe annet enn det! Så kom deg tilbake til hula di før det er for seint! Og hvis jeg ikke drar frivillig, skal de i hvert fall prøve å tvinge meg tilbake dit, før det er for seint til å redde meg. 

Sorry, ikke ta det ille opp, de har allerede mistet meg! 

~

Følg meg på Heidi Raaes forfatterside

 

 

Hekta på «likes»

Det begynte på Instagram. Hadde over 2000 følgere på et tidspunkt. Det var fordi jeg postet fine bilder. Bildet av apekatten fikk 1800 likes på en profil som reposter bilder og som har tusenvis av følgere.
Jeg fikk mange kommentarer på at jeg gjorde det bra. Tok bra bilder. I begynnelsen likte jeg det. Digget oppmerksomheten. Fra å ha tre følgere til å ha en drøss av følgere gjør noe med selvtilliten. Desto flere likes og kommentarer man får, jo mer blod på tann får man. Det koster. Ut å ta det ene finere bilde etter det andre. Hvis et bildet fikk tjue likes,  så var det ikke bra nok, og terskelen for å slette det var liten. Må prestere bedre neste gang. Jeg strebet etter flere likes og kommentarer. Og kunne sikkert fortsatt i den duren og endt opp med drøssevis av følgere. Jeg orket til slutt ikke. Det å ha mange følgere på Instagram er som å være rik i monopol. En illusjon. For skal man lykkes, må man være aktiv selv, like og kommentere andres bilder. Det ble for mye. Så jeg slettet kontoen min, for å starte med blanke ark.

Det var noen positive sider ved det, jeg møtte mange hyggelige mennesker. De jeg hadde best kontakt med la jeg til på min nye konto. Noen fulgte meg og som jeg har fin kontakt med fortsatt. De fleste gadd ikke å følge meg på nytt. Alt dreier som om å bli størst, ha flest mulig følgere og følge minst mulig selv. Har man en million følgere og følger en person tilbake, så har man nådd store ting i Instagram-verden. Jeg må innrømme at jeg ble både overrasket og skuffet da halvparten av folkene jeg hadde kommunisert med nesten til daglig over flere måneder ikke visste hvem jeg var og overså glatt følgeforespørselen min. Det var da jeg skjønte at det ikke betyr noe. At jeg fint klarer meg uten overfladiske relasjoner i en virtuell verden der alt handler om å spille spillet.

Jeg gjør ikke ting for moroskyld. Folk jeg kommuniserer med betyr noe for meg. Og på facebook har jeg pleid å være veldig «restriktiv» på hvem jeg har som venn. For jeg vil ikke ha hvem som helst som venn på facebook, og de fleste jeg legger til betyr/ eller har betydd noe for meg. Det høres kanskje veldig sært ut, men jeg trenger ikke å være bestevenn med folk jeg har på vennelisten min, men de jeg har betyr noe for meg. Det trenger ikke å være store ting. Kanskje de har gjort noe eller sagt noe som betyr noe ekstra for meg. Min uoffisielle regel har alltid vært å være venner med folk jeg kjenner og som jeg ville sagt hei til på gata.

Etter at jeg begynte å skrive, har jeg løsnet litt på «kravene», og er venn med folk i samme nettverk og har samme interesser. De betyr noe for meg de også, på en eller annen slags måte.

Det høres sikkert ikke så lurt ut av en som har blogg og som lever en brøkdel av livet sitt på å eksponere seg gjennom bloggen og boka jeg prøver å selge. Jeg tror det går an å gjøre begge deler; å skille privatliv og business. Det er derfor jeg har en forfatterside på facebook hvor alt jeg legger ut er åpen og offentlig for alle. Skillet er ikke alltid like enkelt. Og det krever sitt. For jeg er ganske sikker på at de som følger forfattersiden min ikke vil bli spammet ned av private ting og omvendt. Det kan være vanskelig å balansere, hva er for lite og hva blir for mye? Jeg liker oppmerksomheten det gir meg. Hvem er det som ikke liker smiger? Jeg får en god følelse når jeg legger ut bilder som treffer. Vi er alle «suckers for attention.» Sikkert jeg mer, som skriver. Det er lett å bli hekta. Bikke over. Jeg ble det selv av instagram. Det ble et press. Jeg følte hele tiden at jeg måtte prestere bedre og ta finere bilder for å oppnå mer popularitet og flere følgere. Det gir deg et kick. Det er kortvarig og overfladisk, som jeg fikk kjenne på selv.

Derfor skjønner jeg de store bloggerne. De blir bitt av basillen. Det er som med dop. Man blir hekta. Det er gøy. En stund. De vil ha mer. Den ene store clickbaiten etter den andre, for de må hele tiden toppe den, sjokkere mer, skrike høyere for å bli sett, pushe grenser for å overgå sine konkurrenter. Men hva gjør man når grensene er nådd? Hvem er man når man gir bort seg selv, vil man klare å sette grenser når grensene stadig pushes. Når alle får en oppfatning om hvem du er, klarer man å skille mellom hvem man er og hva andre forventer. Og klarer man å leve opp til forventningene andre har til deg. Hva har man igjen når man er avkledd naken? Hva har man da å gi? Som ikke er brukt opp.

Jeg tror nedturen kan bli stor, for man har blitt avhengig av den ytre bekreftelsen, folk som liker og kommenterer, gir deg hele tiden motivasjon til å fortsette. Hva er man uten bekreftelsen og oppmerksomheten?

For når man er avkledd i et dameblad eller på bloggen, så gjør man det ikke fordi man et så jævla stolt over kroppen sin, for alle har en kropp, og man kan nekte for det, men man gjør det for å få oppmerksomhet. For å bli sett. For å gi litt ekstra. Men hva er det igjen når alle har sett alt? Hvem er man? Klarer man å skille på det selv? Hva blir det neste? Hva er virkelig, hvem bryr seg om den personen du er. Når alle vil ha en bit av deg, hvordan kan man unngå å bli et produkt av seg selv og som bare selger fordi de andre vil ha mer av den personen man utgir seg å være. Kan man da gå tilbake til seg selv eller forblir man bare et produkt, en salgsvare, for å cashe inn penger og melke kua for alt man er verdt. Hvem kan opprettholde en slik fasade over lengre tid?

Man kan mene hva man vil. Jeg hadde aldri orket. Det er hardt arbeid å blogge. Ingen tvil, så jeg skal ikke ta fra bloggerne det. All ære til dem, og de ler sikkert hele veien til banken. Folk tenker sikkert sitt om meg også, med den holdningen vil aldri bloggen min ta av. Og det er ikke mitt mål heller. Kanskje jeg bare er en gammel ku utgått på dato, og at jeg rett og slett ikke skjønner greia. Eller kanskje det er misunnelse eller Jante som har slått til. For Guds skyld, folk kan gjøre akkurat det de vil. Det er ikke opp til meg å dømme dem. Det er bare ikke for meg. Jeg er ikke der.

Jeg ble engang spurt om å skrive reklamesnutter på bloggen min for å få betalt. Noen likte det jeg skrev. Det er ikke min greie. Jeg skjønner at folk må gjøre ting de ikke nødvendigvis ønsker for å tjene penger. Penger er ikke alt. Og har ikke som mål å tjene penger på bloggen. Jeg skriver det jeg vil, når det passer. Det er mitt fristed. Jeg har noen faste følgere som har fulgt meg lenge. De betyr noe for meg. De er ikke bare flyktige mennesker som forsvinner hvis jeg har en dårlig dag eller skriver et dårlig innlegg. Jeg trenger ikke bekreftelse fra dem for å eksistere. Selv om det er hyggelig med fine tilbakemeldinger. Jeg setter pris på det. Det gjør meg bare mer stolt over å få gode tilbakemeldinger på det jeg har gjort. For jeg vet at jeg har gjort det uten å selge sjelen min. Jeg får det fordi jeg har gjort noe bra, og derfor kommer jeg aldri til å legge mange bilder av meg selv her eller ta bilder av mine private sfærer på instagram. For det er ikke viktig. Det som betyr noe, er hva jeg gjør, og det vil jeg gjerne ha anerkjennelse for. Det kommer ikke gratis. Noe jeg er villig til å jobbe for. Når feks boka mi får mange gode tilbakemeldinger, så blir jeg glad, for jeg har ikke solgt sjelen min, men har lagt sjelen min i det for at det skal bli bra. Det er der forskjellen ligger. Det er det jeg er stolt av og vil fortsette med.

Hvis du ser etter store clickbaits eller lettkledde damer som sier de ikke gjør det for oppmerksomhetens skyld, så vil du aldri finne det her, men det finnes tusen andre blogger. Jeg vet, det er lett å bli hekta når man først er bitt av basillen. For hvem vil ikke høre at man er flink eller vakker. Men det store spørsmålet blir da; hva er man flink til? Å eksponere seg selv? Og jeg vet, jeg er elendig på det, og kunne sikkert tatt i mot noen tips. Jeg hadde aldri klart å bli toppblogger basert på privatlivet mitt. For livet mitt er til tider jævla A4.

Jeg ønsker gjerne at folk en dag vil få mitt navn på sine lepper, men i forbindelse med boka mi og mine kommende bøker. Det er en hard vei og gå, det finnes ingen snarveier, men tenk så lykkelig jeg vil bli hvis jeg klarer det. Helt uten å eksponere privatlivet mitt. Da kan jeg si at jeg er flink og har oppnådd noe. Jeg har full respekt for de som har klart det og er på vei dit. Men jeg vet, det frister med short cuts av og til. For det er faen ikke enkelt. Jeg har bare hatt en bok ute i litt over en måned, så jeg er bare i startfasen, og Rom ble ikke bygget på en dag. En dag skal jeg vise at det går an å gjøre det på denne måten også. Det bare tar tid.

Heia meg og alle andre som lever med drømmer, og som faktisk prøver å nå dem!

Følg meg på Facebook: Heidi Raaes forfatterside

«Hjem for første gang etter fødselen»

bildebl

Det har gått et par uker siden boka ble lansert. Det føles litt som å komme hjem med den nyfødte babyen de første ukene, hvor alt er nytt og spennende, samtidig som man famler rundt omkring i blinde og veien blir til mens man går.

Man går i gang med boblende entusiasme og tror at alle skal være like spente på prosjektet som man selv er. Og man vil jo så gjerne. Man gjør alt i sin makt for og lykkes. Når man får en ekte baby hjem, så får man litt tid på seg til å dulle rundt med den og bare være der, og man blir tryggere i rollen etter hvert. Med bokbabyen blir man kastet ut i det med engang. Det er ikke noe kjære mor her i gården, havet er full av pirajaer, men samme det, det gjør ingenting, ut i det skal man, koste hva det koste vil. Siden man vil så gjerne, så kaster man seg ut i det, på brådjupt vann, og glemmer at man ikke kan svømme.

Der står man på dypet, får panikk, fordi man bare ser hav, og enda mer hav etter det, og lurer på hvordan i helvete man kom seg dit. Det er av og til sånn jeg tenker med bokprosjektet mitt, hvordan har jeg, den stille rare keitete jenta kommet meg dit? Og er det virkelig jeg som har skrevet denne boka, og kastet meg vilt ut i det uten å vite hvor jeg lander.

Jeg har sagt det før, det er skummelt. For selv om det ikke er en selvbiografi, så blottlegger man sjelen sin. Man gjør seg selv sårbar. Man gjør seg selv naken, og man kan ikke gjemme seg bak flere lag med klær. Selv om det er lett å prøve. For folk ser på meg som modig. Tenk om fasaden slår sprekker. Kanskje jeg ikke er modig. Kanskje jeg bare er naiv som ikke vet mitt eget beste. Man blir redd for hva folk tenker. Hva tenker folk om meg? Kanskje de tenker at jeg har dummet meg fullstendig ut. Nå syns sikkert mange at jeg høres fryktelig negativ ut, men det er ikke meningen. Jeg vil bare si litt om frykten som ruver i bakhodet, samtidig som jeg er stolt og glad over at boka foreløpig har blitt mottatt godt blant folk.

Det er gøy når fjern og nær sender meg bilder av boka, at de holder på å lese. Jeg kan ikke helt tro at det er min bok og mine ord. At det sitter folk i dette langstrakte land, helt fra Kristiansand i sør til Bodø i nord og leser og/eller planlegger å lese min bok. De skal mene noe om den. Jeg har allerede fått en del tilbakemeldinger. Det er ingen tvil om at boka vekker følelser hos folk; irritasjon, glede, tristhet og heiarop. Folk lever seg inn i historien. Det engasjerer folk. Jeg tenker at jeg har oppnådd noe.

Tilbakemeldinger kan også være skumle. For man vet aldri hva som kommer. Selv om man prøver å pakke seg inn i tjukk bobleplast med pigger for å takle eventuelle negative kommentarer, så tror jeg at vi skrivere blir litt ekstra hårsåre i denne situasjonen. Jeg svitsjet gjennom tv’en med fjernkontrollen forleden dag, og kom over en episode med Sex og Singelliv. Jeg ser sjelden på tv for tiden, selv om jeg har sett alle episodene av den serien minst 2- 3 ganger tidligere. Det som var litt artig var at akkurat den episoden dukket opp, for det er akkurat den følelsen jeg kan kjenne meg igjen i. For å fortelle historien kort; Carrie datet en fyr som nettopp hadde gitt ut en bok. Hun likte boka, men fortalte etter å ha lest boka at ingen jenter fra Ny York bruker hårstrikk. Det var jo igrunn en liten detalj i en hel bok, men han ble pottesur, og etter mye om og men, så innrømmet han at det var sårt å høre det, fordi han skrev det i boka som var ferdigtrykt. Man kan ikke gå tilbake og endre det. Det står der, svart på hvitt, synlig for alle. Det er derfor det gjør det så sårbart, for det er ingenting å gjemme seg bak!

Når det er sagt, så er det gøy å gi ut bok, selv om det er utfordringer hele veien. Jeg blir flinkere til å svømme, og alle de gode tilbakemeldingene jeg får gjør denne prosessen verdt det. Det gjør at man flyter noen meter ekstra bare fordi man har trua og har et indre ønske om og lykkes. Til slutt spiller det kanskje ikke noen rolle om man kan svømme eller ikke?!

Lik og følg meg gjerne på Heidi Raaes forfatterside og der kan du også finne detaljer om hvordan du kan sikre deg et eksemplar av boka mi «Søndagbitch».

 

 

 

Lansering av boka «Søndagsbitch»

 

img_7464

Ja, nå har det gått en uke siden lanseringen av boka. Selve lanseringsfesten gikk over all forventning, selv om jeg glemte alt. Jeg glemte å ta bilder, glemte å presentere cupcakes- skoene som Hanne og jeg hadde brukt hele dagen på og var egentlig ikke helt meg selv. Det er kanskje ikke så rart, ikke hver dag man arrangerer en event som handler om boka man selv har skapt. Det var absolutt en vellykket kveld og jeg takker alle som kom.

Det var vanskelig å sove i forrige uke. Fikk ikke mye søvn, men sove kan man gjøre når man blir gammel, ikke sant?! Først fikk jeg ikke sove på grunn av talen jeg skulle holde, så fikk jeg ikke sove fordi festen gikk så bra, og så fikk jeg ikke sove fordi nå er boka ute hos folk og nå skal folk mene noe om den. Det er skummelt. Tenk at folk skal vurdere mitt verk, noe jeg har skrevet, mine ord. En merkelig følelse.

Jeg kan puste lettet ut nå som jeg allerede har fått noen gode tilbakemeldinger. Selv om jeg er klar over at mange liker den, så er det sikkert noen som ikke liker den også.

Først ute var Elin. Hun er blogger, og jeg har fulgt bloggen hennes en stund. Jeg digger dama, for hun er en energibombe og gledesspreder, og er mektig imponert over hva hun får til! Det var derfor en ære for meg å bli omtalt på bloggen hennes, her kan du lese innlegget: Eventyrelin om Søndagsbitch

Ellers så sier folk at det er vanskelig å legge fra seg boken. De vil lese alt på engang. En skikkelig «pageturner.» Jeg ble spesielt rørt over tilbakemeldingen fra Linda Oppskar. Hun er dyktig med dikt, og har gitt ut diktboken «Sy skog i meg, tenn fakler overalt.» Her er tilbakemeldingen hennes om boka mi:

igår kveld fant jeg den i postkassen da jeg kom hjem….og må tilstå at jeg skulle ønske boken var lengre..for jeg har allerede lest den ut….😂 klarte ikke legge den fra meg og hadde jeg ikke skulle dra på jobb tidlig idag så hadde jeg sittet oppe å lest i natt! så fortet meg hjem og nå er den slukt!
gjennom boken fikk jeg en Bridget Jones følelse. så henne for meg i pysjen drikke seg full alene på bursdagen sin. og jeg har levd meg inn i Nina sitt liv. og irritert meg og humret og vært lei meg. så mange følelser .gode beskrivelser som gjør alt så levende. morsomme bilder , tillegg til at det er så ekte og nært. nakent.
slutten overasket! Sterke personlighet! du har skrevet en flott debut roman og denne skal du være stolt av! 

Det er tilbakemeldinger som dette som gjør prosessen verdt det. Jeg som trodde at den største jobben var gjort da man var ferdig med boka, men det er faktisk nå den harde jobben starter; nemlig markedsføringen, og det er vanskelig å være liten fisk i stort hav. Men det er jo litt gøy da, og morsomt med utfordringer. Noen har spurt med om det blir flere bøker; og ja det blir det nok. Dette er som sagt bare starten!

Flere tilbakemeldinger fra folk kommer her etter hvert.

 

 

«En pageturner»

unnamed

Det er 108 dager til lansering. Det begynner å bli knapp tid igjen for siste finpuss. Egentlig har jeg ikke tid til å blogge, og på grunn av den dumme togstreiken så får jeg knapt tid til å gjøre noe annet enn å sove, stampe i bilkø og jobbe. Men denne bloggposten skal verken handle om togstreik eller noe annet som er negativt. For jeg har fått meg en oppvekker. Jeg har brukt mye tid på å fortelle venner og kjente, men også her på bloggen hvor mye jeg frykter dette og hvor redd jeg er for og mislykkes. Tanken har vært å dele gleder, frustrasjon og sorger i denne prosessen. Jeg har latt frykten overgå gleden. Jeg har prøvd å skjønne hvorfor. Men det er vel en forsvarsmekanisme; hvis denne boka blir en fiasko, så har jeg i hvert fall sagt det selv først.

Denne boka er allerede en suksess. For bare det å skrive en hel bok som skal ut i bokform er en bragd. Denne prosessen har gitt meg så mye glede, og jeg har møtt fantastiske folk som heier meg fram og som jeg er så takknemlig for å kjenne. Jeg håper dere vet hvem dere er💜. 

Jeg har en fantastisk forside av boka som jeg digger. I denne uka har jeg gått tilbake i mine papirer, og jeg leser på nytt hva både pilotlesere og forlag har sagt om manuset mitt. De sier at dette er en bra bok. Jeg har en god penn. Temaet er dagsaktuelt. Dette er en bok som fenger og som mange vil kjenne seg igjen i. Dama bak Alea forlag, Lisette Askø har skrevet på sine Facebooksider at dette er en «pageturner». Jeg kunne forresten ikke valgt en bedre samarbeidspartner enn henne, og hun har gjort dette til en personlig reise for meg. Takk, Lisette som har trua på meg og prosjektet mitt.

Målet har hele tiden vært å skrive en «lett» bok som folk flest får tid og lyst til å lese i en ellers travel hverdag. I mine egne øyne har jeg nådd dette målet. For jeg er strålende fornøyd med resultatet. «Lett» betyr ikke at den ikke er viktig eller inneholder alvor. For oppi denne morsomme, litt rare historien, så er den også preget av alvor som jeg håper kan gi en liten tankevekker. Det som også er så bra med denne boka, er at denne boka ikke er som alle andre, fordi det er min historie, akkurat som jeg vil ha den, og det er derfor den er unik.

Fra nå av skal jeg nyte tiden framover. Jeg gleder meg vilt til jeg kan vise fram boka og holde den i mine egne hender og ikke minst få den ut til alle dere der ute. Det er så mange spennende øyeblikk som dukker opp på veien. Dette er som en reise, og du vil ikke gå glipp av verken denne reisen som mitt reisefølge eller boka. 

Hold av 7. februar, fordi det er da det skjer!

Følg gjerne siden min: Heidi Raaes forfatterside