Året som endret meg

Det er ca ett år siden jeg mistet jobben. Jeg husker telefonen som vibrerte i veska. Da jeg så nummeret skjønte jeg hva det gjaldt. Toget var fullt. Det var ikke så fullt som det av og til er hvor folk blir stående som sild i tønne, men det var mange mennesker rundt meg. Jeg måtte ta den, bli ferdig med det. Og ganske riktig, kom beskjeden jeg visste kom. Jeg sa ikke annet enn mhm… for jeg ville ikke at folk skulle høre hva som var i ferd med å skje.

Folk sier de av og til når klimaks i livet, sitt absolutte høydepunkt. Jeg kan trygt si at dette var mitt laveste øyeblikk. Det øyeblikket jeg aller helst vil sove gjennom, tenke i etterkant var en jævlig dårlig drøm.

Det har altså gått et år. Når du hører overskriften; Året som endret meg, høres det ut som jeg har gått gjennom en åpenbaring eller at jeg har sett lyset. Det høres som noe viktig, akkurat som jeg har blitt en helt annen person. Men sannheten er at jeg er fortsatt hun litt rare keitete dama som folk enten elsker eller hater. Det er kanskje satt på spissen, men det har vel noe med hvor åpen jeg er blant folk. Jeg er som en gammal årgangsvin, som må stå noen år for å bli ekstra god. Det er først da man kan si noe mer om hva som skjuler seg bak den mørke glinsende flasken som har stått på hylla og støvet ned blant de nye billig flaskene, som renner ned som vann på øyeblikket og smaker fortreffelig til sitt formål.

Nå snakker jeg meg kanskje bort, og skal ikke snakke meg ut på jordet riktig ennå, selv om det er ofte det jeg gjør best. Jeg håper dere skjønte tegningen med vinen, og hvis ikke, så kan dere tro at jeg er glad i vin.

Folk som kjenner meg sier at jeg fortsatt er den samme Heidi som før. Jeg har blitt tøffere. I hvert fall på å vise meg fram i offentligheten. Sånn bortsett fra det er jeg fortsatt den samme. For jeg syns fortsatt enkelte folk er skumle. Folk jeg føler er større enn meg selv. Folk som har utretta noe i livet. Folk jeg ikke får fram et ord til. Jeg som syns jeg har gjort framgang. Jeg har blitt flinkere til såkalt smalltalk, men så er det de folka som får meg til å føle meg skikkelig liten der jeg står og bare nikker som en nikkedokke og aner ikke hva jeg skal si. Og jeg strekker meg opp på tå og later som jeg kan nå like langt. Sannheten er at jeg  rekker dem opp til knærne. Nok om det.

Jeg husker så godt en venninne av meg sa en gang i tiden at jeg har det inni meg. Jeg kjente henne ikke engang så godt. En dag vil du forandre verden sa hun. I overdrevent form. Så det har vært der hele tiden. Jeg forandrer kanskje ikke verden av å skrive en bok ingen kjenner til. Jeg har endret meg. For meg føles det som jeg er på vei opp på toppen av verden. Det har vært en prosess. En personlig utvikling, som har kommet på plass samtidig som da jeg begynte å skrive. Jeg begynte å skrive samme dag som jeg mistet jobben. Et ord ble to ord, og så videre helt fram til det ble en bok. Jeg følte meg som Forrest Gump som startet og løpe, og så bare løp han videre, helt til han hadde løpt Amerika på tvers. Uten å egentlig vite at han kunne løpe. Han løp fordi han ikke kunne stoppe. Det var sånn det var med skrivingen.

I fjor på samme tid, så var jeg bare en usynlig sjel som syns jeg var så tøff som skrev blogg rett fra levra. Det var jo ikke noe vanskelig å skrive fra hjertet om feks det å miste jobben når ingen visste hvem jeg var. Ingen kunne ta meg for å ytre mine bitre tanker. Jeg er ikke tøffere enn at jeg har slettet halvparten av innleggene jeg skrev før i tiden.
Hvem skulle trodd? At jeg av alle skulle komme ut av det mørke hullet som jeg til tider har klamret meg fast til. Jeg har til og med lagt ut bilde av meg selv. Så sånn sett har jeg blitt tøffere. Men likevel har det gjort meg feigere. Tekstene mine er ikke like personlige som før. Jeg skriver stort sett om målet om å bli forfatter. Jeg safer. Velger den trygge ruta.

Jeg vil skrive «tøffere» tekster. Jeg har lyst til å tørre å skrive rett fra levra, uten å tenke så mye hva folk mener. Tekstene definerer meg ikke. Det sier ikke så mye om hvem jeg er. Jeg utleverer ikke sjelen min selv om jeg skriver om sårbare sider. Så folk kan ikke komme å si at de plutselig har blitt så mye bedre kjent med meg. At jeg har blitt et nytt og bedre mennesket. For jeg gjemmer meg fortsatt, ingen får alt.

Jeg skjønner at det er en balansegang. Jeg kan ikke skrive sære tekster som kun jeg selv sitter og humrer av i mitt stille sinn. Jeg må skrive noe som fenger. Noe som gir klikkbaits. Jeg må finne opp kruttet på nytt. Jeg kan ikke fylle opp enhver tekst med morsomme søte rare bilder som er stjålet fra den store vide internettverden. Og denne teksten her inneholder plutselig ingen bilder. Trenger det liksom å være all or nothing? Nei, for jeg kommer aldri til å gi opp min stemme, (og ja, jeg vet den vingler) og gjøre min greie, til fordel for å være klikkhore. (Høres veldig vulgært ut). Jeg må dessverre skuffe de som tror det kommer selfies og matbilder på løpende bånd. Det blir nok flere tekster uten bilder enn med bilder. Det er min greie. Ja, jeg fortsatt rar!

Så når alt kommer til alt, jeg har bare endret etiketten. På vinflasken altså. Den ser kanskje fancy ut, som noe nymotens. Den er billig. Den selger godt. Men det er det samme seige gamle fyllet som smaker bedre over tid. Jeg må våge å stole på at det gamle funker vel så bra, selv om jeg skjønner usikkerheten, for på overflaten virker det nye så mye bedre. Selv om man bare får tynt skvip som til tider kan minne om piss-preik.

Jeg skal lete fram et bilde til denne teksten,bare sånn at dere skjønner at endringene ikke blir altfor store! 🙂 Fortsatt fin dag til dere!

quotes

Følg meg gjerne: forfattersiden min på Facebook

 

Reklamer