Jante tror jeg kommer til helvete

janteloven

Jeg har sagt opp jobben. Det er offisielt. Det er av fri vilje. Og nei, jeg er verken gal eller naiv. For det er det folk tenker. Jeg har fast jobb. En grei inntekt. Hvorfor kan jeg ikke bare være der til jeg går av med pensjon. Det er absolutt et trygt valg og jeg ville hatt et helt greit liv.

For hva kan bli bedre om jeg velger å slutte? Kanskje jeg går ut i evig arbeidsløshet og aldri vil finne en ny/eller bedre jobb enn det jeg har. Jeg har faktisk sluttet i en jobb før helt frivillig før jeg har funnet en ny, og fikk napp på første forsøk. Sist gang jeg sluttet i en jobb, så var det riktignok ikke frivillig, fordi da ble jeg permittert, men endte opp med å skrive en hel bok. Jeg hadde fast jobb, så fast jobb er ingen garanti for at man ikke havner til helvete.

Så dette er tredje gang. Kanskje jeg havner i helvete denne gangen? Alle gode eller dårlig ting er tre, det spørs hvordan man ser på det.

Den norske modellen er jo sånn. Man blir født. Blir kastet inn i barnehagen før man er ett år. Så skole. Så jobb. Familie hvis det passer inn med karrièren, og så død. Denne modellen passer jo inn hos veldig mange. Det er jo ingenting som er bedre enn det. Og det er ingenting galt med det. Men hva med de som faller utenfor? Eller de som har lyst til å gå utenfor normen? Jeg opplever å bli møtt med både heiarop og skeptisisme.

Hva skal jeg leve av? Nav kommer ikke til å sponse meg resten av livet. Jeg skal heller ikke tro at jeg kan skrive på heltid og tenke at jeg blir den neste J.K Rowling. For det er det de tror, at jeg tror. At jeg har kommet i en for- tidlig 40 års krise, og tror at jeg vil få alle drømmene realisert og at jeg blir millionær innen jeg er 40.

Det er ikke akkurat sånn. Jeg har vært flink jente hele livet. Fulgt den norske modellen til punkt og prikke. Likevel har jeg ikke blitt noe. Jeg kan fortsette i samme duren til jeg dør. Det vil være et helt greit liv. Hvorfor skal man gjøre andre ting enn man pleier å gjøre? Det går fint å gjøre akkurat de samme tingene hver eneste dag og være fornøyd med det. Men hvorfor skal jeg ta til takke med greit når jeg har mulighet til å gjøre det bedre enn greit? Og kanskje jeg havner på samme sted om noen år, men da har jeg hvert fall prøvd.

Hvorfor skal jeg ikke prøve? På grunn av redsel? Redsel for og mislykkes? På grunn av hva Jante sier. Hvis man skal leve sånn, så er det jo ikke vits i å gjøre noe.

Det er jo ikke akkurat sånn at jeg ikke har tenkt mye på det. Eller ikke har en plan. Kanskje noen mener at denne planen ikke er bra nok. Kanskje det ikke sikrer meg drømmejobben og kanskje jeg rett og slett havner i helvete. Folk vil da både si og tenke i etterkant si; det var det jeg sa, du burde ikke ha gjort det, for jeg hadde rett hele tiden. Så det lønner seg å bare bli innenfor sin egen komfortsone, og aldri prøve noe nytt.

Det er en risiko, men jeg har valgt trygt hele livet, og selv da ble jeg kastet ut i arbeidsledighet mot min vilje, så det finnes ingen garantier for at man vil lykkes. Man kan ikke basere livet sitt på å leve risikofritt, for da er det ikke vits i å forlate huset engang, for man kan bli påkjørt av en bil rett utenfor huset sitt. Vil folk da si hvis det skjer, at man bør være mer forsiktig og aldri forlate huset sitt igjen? Det hjelper lite hvis man ligger der dau som en en livløs dokke. For det skjer det også.
Man har ingen garantier i livet, så hvorfor ikke gjøre det beste ut av det, når man har mulighet. Det er ikke for alle. Man lever bare en gang, og livet er både skjørt og kort. Hvis jeg kommer til helvete, så er det i så fall mitt valg, og det er ingen andre som verken trenger å bli med eller å leve livet for meg, for livet mitt er bare mitt. Jeg skal i hvert fall nyte turen dit, for underveis får jeg nye erfaringer, utfordringer og lærdom. Ingenting er bortkastet, selv om jeg havner i helvete.

Jeg vil ikke angre for at jeg ikke turte. Hvis noen tror det har vært et enkelt valg, som har den norske modellen innprentet i hjernen som en egen kroppsdel og hvor Jante lever i beste velgående, så tar de faktisk feil. Ikke et lett valg, men et riktig valg, jeg følger for første gang i livet magefølelsen. Og med hjertet, men jeg har likevel ikke mistet fornuften oppi dette. Den er ganske realistisk, og som snart 40 åring har jeg ikke slått hodet og tror at jeg kan bli den neste toppdirektøren eller noe, for jeg er ikke lenger ung og lovende. Jeg runder snart 40, og i jobbverdenen er man nesten dau og begravet allerede. Men jeg skal forhåpentligvis jobbe i nesten 30 år til (bank i bordet) og da bør man ha en jobb man trives i, og uansett hvis jeg skulle tro at jeg går ett skritt fram, og to skritt tilbake, så har jeg likevel oppnådd noe. For når man er på bunnen, er det bare en vei å gå… og skulle det gå skeis, så kan jeg i hvert fall si at jeg prøvde. Det er det ikke alle som kan si!

Ja, det blir spennende, nesten litt for spennende… for i utgangspunktet kan jeg ende opp hvor som helst. Veien har flere skiller, og det er opp til meg å ta den rette veien som passer for meg… Det er der utfordringen ligger. Å tørre… Å utfordre seg selv… Å gå utenfor komfortsonen. Ja, hvis du tror at jeg ikke er redd, så er jeg det altså!

regrests

Følg meg på Heidi Raaes forfatterside

Reklamer

Hva skal jeg bli når jeg blir stor?

hqdefault

Det har vært stille fra meg. Jeg har vært opptatt med SKAM- maraton. Jeg føler meg plutselig gammel, som om jeg har gått ut på dato. Det er det to grunner til. Den ene er at det er først nå jeg har fått med meg serien. Første episode ble sendt engang i 2015.

Den andre grunnen er at jeg egentlig ikke er i målgruppa. Jeg kunne nesten vært moren til disse folka. Jeg kjenner meg heller ikke igjen, så det blir ikke akkurat en tur down the memorylane. For da jeg var 16 år lekte jeg fortsatt med Barbie. Nei, jeg gjorde ikke det, men dere skjønner kanskje hva jeg prøver å si likevel. Samtidig tror jeg det var lettere å være utafor som 16 åring da jeg var ung. Kanskje grunnen til det er at sosiale medier ikke fantes. Jeg visste ikke hva jeg gikk glipp av. Jeg er veldig glad for at jeg ikke er så ung i dag. Det livet de lever med fyll, sex og intriger høres slitsomt ut.

Det er en ting jeg misunner dem. De har hele livet foran seg. De kan velge hva de vil bli. Hvis jeg kunne gå tilbake i tid, så ville jeg ha valgt annerledes. For jeg har nemlig ikke blitt noe. Jeg er ingenting. Jeg har klart meg. Jeg har en cv med de trygge valgene.

Nå er det ikke sånn at folk kan velge og vrake mellom muligheter. Det er få som kan bli skuespillere, forfattere og sangere, for og så leve av det. Jeg skjønner det, men de fleste velger noe de kan trives med. Mens jeg er på vandring på en sti uten ende. Jeg vet ikke hva jeg vil gjøre med livet mitt. Jeg er på villspor. Det og ikke ha blitt noe forfølger meg hver eneste dag. Folk spør meg stadig hva jeg er for noe. Jeg vet aldri hva jeg skal svare, for sannheten er at jeg ikke er noe. Jeg er bare en lost soul som bare gjør det jeg må for å overleve. Folk tenker at løsningen er master. Hva skal jeg ta master i når jeg ikke er noe fra før av liksom. Dessuten tror jeg ikke det vil føre til toppen av det jeg drømmer om uansett. Jeg vil ikke bli noe bare for å bli noe heller.

Jeg vet hva jeg har lyst til, men det er ikke realistisk. Jeg bør velge noe trygt. For jeg trenger penger. Det jeg frykter er at jeg skal begynne på noe nytt, men motivasjonen bare blir trygghet og penger. Det blir som en evig runddans. For jeg er ikke lenger i tjueåra hvor jeg naivt tror at jeg kan bli hva jeg vil så lenge jeg har trua og jobber hardt nok. For jeg har jobbet hardt de siste åra, og likevel er jeg på feil hylle.

Jeg har en bok som kommer ut. Noe jeg har jobbet mye med. Jeg håper selvfølgelig det kan åpne noen nye muligheter. Jeg frykter det vil være en blaff. En 24 timers døgnflue, som en helgetur til Roma. Noe ekstraordinært i en ellers svart hvit hverdag og som ikke vil utgjøre en forskjell i det lange løp.

Det verste er egentlig at folk tror jeg er så jævla flink. En flinkis. Det er bare en fasade. Jeg er verken tøff eller modig. Det eneste jeg har vært flink til er å gjøre de riktige tingene. Velge trygt. Ha null hull på cv’en. Likevel hvor har det ført meg? Ingen verdens steder. Det er det som er så kjipt. Samtidig som folk undervurderer meg fordi jeg ikke har master. Jeg vet det høres ut som motsetninger, og det er vel det det er også, men sånn er det når man havner mellom to store stoler, eller nede i en grøft hvor jeg stanger hodet mot to stengte murer. Uansett hva jeg tenker og gjør så kommer jeg ikke ut av det.

Det er som en ond spiral. Tro meg, jeg vil prøve. Og jeg prøver nå med denne boka. Jeg er så redd for å mislykkes på den ene tingen jeg brenner for og føler at jeg kan. Jeg vet at jeg verken er utlært eller er noe mer enn en fordømt nybegynner. Jeg har jo ikke master i dette og noen vil dømme meg for det. Men hvis jeg ikke gjør det bra, så hva vil jeg egentlig gjøre bra? Hvis det jeg har jobbet så hardt for bare forsvinner ut i løse lufta! Jeg er forberedt på det, så fallhøyden blir ikke stor, men jeg må hvert fall tørre og gjøre noe, sånn at jeg halvveis blir lykkelig. Jeg blir ikke pensjonist når jeg runder 40, selv om det er det jeg får høre av omverdenen rundt meg. Når man er 40 + er man nærmest død på arbeidsmarkedet, men jeg skal forhåpentligvis jobbe i 25- 30 år til, og det må være levelig. Jeg vet at jeg ikke er ung og lovende lenger. Og har ikke den største trua på at jeg noensinne vil få drømmejobben. Men jeg hadde ikke det da jeg var tjue heller. Sånn er det å være oppvokst med Jante som bestevenn, og han er det lett å skylde på. Men for de aller fleste er det ikke realistisk å tenke at man kan bli det man vil. Selv om det virker som alle andre rundt meg har suksess i sine jobber og trives som de har fått drømmejobben rett i fanget. Selvfølgelig vet jeg at det ikke er sant. De har jobbet for det, og det er derfor det føles så urettferdig. Jeg føler at jeg har jobbet hardt, og likevel føler jeg at jeg er den eneste i hele verden som ikke har blitt noe eller gjort noe.

Jeg nødt til å ta noen sjanser, selv om hodet mitt og samfunnet rundt meg skriker fornuft og trygghet. Det eneste jeg vet nå, er jeg at sakte, men sikkert tørker litt og litt ut som en plante som allerede har mistet sine blader. Det må jeg gjøre noe med, før jeg visner. Jeg må bare vite hva først!

~

Er dere på riktig hylle i livet? Har dere blitt det dere drømte om?

Følg meg gjerne på siden min: forfattersiden 🙂