Den lange ventetiden

Som noen vet så har jeg skrevet bok og har sendt manuset mitt inn til forlag. Ventetiden er nesten uutholdelig. De fleste forlagene har en ventetid på 4-8 uker. Det er lang tid å vente. Selv om jeg realistisk tenker at boka blir refusert, har jeg likevel et håp om at noen skal se hvor bra denne boka er og kaster seg over telefonen for å overbringe den gode nyheten. I begynnelsen tok den godtroende naiviteten over, jeg skvatt hver gang telefonen ringte, jeg sjekket mail oftere enn før og spamboksen hadde jeg full oversikt over til enhver tid. Tiden begynte å gå, ingen telefoner eller mail. Jeg måtte innse realiteten, dette kom ikke til å gå min vei og ganske riktig dukket refusjonsbrevene opp. Som ventet. Likevel ble jeg en smule skuffet.

«Hva er det jeg egentlig driver med?» tenkte jeg. Jeg som vanligvis ikke tar sjanser. Jeg som er livredd for å mislykkes. Jeg har ikke akkurat tatt på meg den letteste oppgaven. Jeg vet, nåløyet er syltynt og jeg går rundt med en frykt at jeg er litt for brei. Hva om dette fører til ingenting? Egentlig burde jeg gi meg mens leken er god, for er det verdt blod, svette og tårer?

Jeg vet ikke hva som driver meg. Statistikken er klar; av 6000 innsendte manus blir 10-15 bøker til bok. Hva får jeg til å tro at mitt manus er bra nok? Jeg vet rett og slett ikke, kanskje jeg har blitt gal. Selvtilliten har plutselig gått rett til værs. Jeg har trua. Dette skal jeg klare. Boka skal ut. Jeg vet at jeg har en urokkelig stahet, men om boka skal ut er jo ikke bare opp til meg, men jeg har bestemt meg; jeg gir meg aldri.
Jeg skal sende inn manuset mitt på nytt gang etter gang til forlagene blir så lei at de får lyst til å spy når de ser navnet mitt.

Jeg vet at jeg har et bra manus. Det har jeg fått bekreftelse fra flere. For jeg har latt andre lese manuset mitt. Så det er ikke som med Idol at jeg bare venter på at noen skal fortelle meg med myk stemme at det jeg skriver er crap. Jeg kan faktisk skrive. Det er det som er det rare, jeg vet ikke hvor denne selvtilliten kommer fra og heller at jeg tør å skrive om det, for jeg er jo egentlig Jantes besteste venn i hele verden. Hele livet har jeg trodd at jeg ikke kan eller er bra nok. Jeg tror også det handler om hvis jeg klarer dette, så er jeg bra nok. Jeg har klart det. Jeg har blitt noe.

Fallhøyden er stor, jeg vet det. Det kan være at jeg må spise mine ord og på et tispunkt gå videre, men akkurat nå velger jeg å la naiviteten gå foran. Jeg har trua og vil strekke meg langt for å nå mine mål.

Den siste tiden har jeg pusset på manuset og skjønner hvorfor det ble refusert, jeg sendte det nok inn litt for tidlig, men samtidig var det steg på veien. Jeg angrer ingenting. Nå har jeg sendt manuset inn på nytt. En ny ventetid har startet. En evig runddans. Denne gangen venter jeg nok ikke på at telefonen skal ringe, men et ørlite håp innerst inne har jeg likevel. I mellomtiden får jeg trøste meg med at de aller fleste kjente forfattere har blitt refusert opp til flere ganger og lever etter mottoet; en proff forfatter er en amatør som aldri gav seg». Heia meg!

Reklamer