Du er så jævla perfekt

Screenshot_20160904-173515~2

Det var nesten sånn hun sa det. Hun sa det til meg. Jeg spurte tilbake hva hun mente med det. Og hun så oppgitt på meg, for det burde være åpenbart, at jeg skulle vite hva hun mente.

– Du har jo familie, en bra mann, hus og hele pakka, og så har du i tillegg skrevet en bok. Ja, men det har ikke kommet gratis, sa jeg, og hun mente at jeg var beskjeden eller ikke så meg selv utenfra.

Jeg begynte å tenke i etterkant, er det virkelig sånn folk ser på meg, at jeg lever et perfekt liv? For det første jeg tenker, er at da har de ikke levd livet mitt, hvis de tror det. For jeg er langt fra perfekt.

Jeg leste en artikkel om hvordan andre folk ser på deg som person. Det er veldig interessant, fordi man ser ofte ikke seg selv som andre ser deg. Og man ser ofte på andre som mer vellykkede og at de oppnår alt så mye lettere enn deg selv.

Når jeg tenker tilbake på hva andre har sagt om meg, så er det veldig mye forskjellig. Jeg husker en person sa til meg en gang at du ser kanskje uskyldig ut, men at jeg er en sånn type person som kunne komme unna med mord. Jeg skjønner hva hun mente, fordi på skolen fikk jeg aldri kjeft for å bråke. Jeg bråkte sjelden, men vi fjaset en god del. Læreren forventet bare ikke at lille stille meg kunne lage den minste lyd. For jeg hadde riktignok fått merkelappen stille og beskjeden. Det var det jeg var. Så de andre fikk kjeft, og da de prøvde å si at jeg var like ille, så fikk de kjeft for å skylde på meg også. De syns det selvfølgelig var urettferdig, og jeg syns heller ikke det var rettferdig at ingen av lærerne «så» meg. Selv om det var litt kult å være den eneste som ikke fikk kjeft.

Ellers har jeg fått høre at jeg er stille, men en dag vil jeg komme ut av skapet og erobre verden, fordi jeg har det inni meg. Jeg skjønte ikke hva hun mente, men hun hadde litt rett. Hun vil neppe bli overrasket over at jeg nettopp har gitt ut bok. Noen sier at jeg klarer det jeg vil klare, uten at jeg er helt overbevist om det selv. Bare for å ta boka for eksempel. Det er tøffere enn jeg trodde på forhånd. Markedsføringen er en utfordring, og det er tøft å vente på tilbakemeldinger. De aller fleste tilbakemeldingene har vært positive. Jeg skjønner at boka ikke er for alle, men sånn er det jo med alt man gjør. Ingen kan like alt.

Jeg tror jeg er en sånn type person som ikke gir så mye av meg selv i starten. Jeg kjemper ikke for å få oppmerksomhet, for jeg bruker tid til å bli kjent med folk. Hvis folk ikke gir meg sjansen, så forblir jeg i deres øyne den litt rare stille jenta i bakgrunnen som fungerer fint som veggpryd. For jeg er ikke så opptatt av å gi til personer som ikke gir meg noe tilbake. Det høres kanskje arrogant ut, men når man har levd over halve livet som usynlig, så prioriterer man etter hvert hvem det er verdt å bruke tid på. Og det er ikke alltid et valg for meg heller, fordi folk ikke ser meg.

Jeg tror de jeg blir bedre kjent med, ser på meg som en trygg person og ser de sidene som ligger under alle lagene med tjukk bobleplast. For jeg åpner meg ikke for hvem som helst. Som ordtaket sier; brent barn, skyr ilden… Det har hendt at folk har sagt til meg i etterkant at de trodde at jeg var både sjenert og usikker. Det er hele tiden folk som undervurderer meg. Fordi jeg ikke skriker høyest eller gjør så mye ut av meg, tror noen at de kan si hva de vil til meg. Fordi de tror jeg er svak. For noen skriker høyt hver gang de gjør en ørliten oppgave de ikke har ansvar for eller når de bare har gjort jobben sin. For å bli sett og hørt. Jeg bare gjør det. Girer meg ikke opp av stress. Gjør det uten støy. Noen tror jeg kanskje ikke bryr meg eller syns det er viktig nok. Jeg har som regel kontroll, og hvis jeg ikke har det, så spør jeg om hjelp. Det blir som regel bra, og noen ser det og blir positivt overrasket, men andre tror sikkert at noen andre burde ha fått æren for det. Kanskje jeg burde skreket høyere og brukt mer armer og bein, men hvorfor skal man hele tiden trenge å bevise eller få bekreftelse for at man har gjort det man skal.

Det er kanskje derfor folk ser på meg som så jævla perfekt. Fordi jeg utad har «alt», og folk tror det har kommet gratis, fordi jeg ikke skriker så høyt på veien at alt har krevd sin tid og det har vært flere nedturer enn oppturer for å si det sånn. Jeg liker ikke så mye støy, og plutselig en dag har jeg plutselig «alt» fordi jeg bare gjør ting stille i kulissene. Uten at noen merker det. Noen blir overrasket over at lille Heidi har klart det, mens andre sier at de visste det hele tiden, at jeg har det inni meg!

Hvordan tror dere andre mennesker ser dere?

Følg meg på Heidi Raaes forfatterside

Reklamer

Jante tror jeg kommer til helvete

janteloven

Jeg har sagt opp jobben. Det er offisielt. Det er av fri vilje. Og nei, jeg er verken gal eller naiv. For det er det folk tenker. Jeg har fast jobb. En grei inntekt. Hvorfor kan jeg ikke bare være der til jeg går av med pensjon. Det er absolutt et trygt valg og jeg ville hatt et helt greit liv.

For hva kan bli bedre om jeg velger å slutte? Kanskje jeg går ut i evig arbeidsløshet og aldri vil finne en ny/eller bedre jobb enn det jeg har. Jeg har faktisk sluttet i en jobb før helt frivillig før jeg har funnet en ny, og fikk napp på første forsøk. Sist gang jeg sluttet i en jobb, så var det riktignok ikke frivillig, fordi da ble jeg permittert, men endte opp med å skrive en hel bok. Jeg hadde fast jobb, så fast jobb er ingen garanti for at man ikke havner til helvete.

Så dette er tredje gang. Kanskje jeg havner i helvete denne gangen? Alle gode eller dårlig ting er tre, det spørs hvordan man ser på det.

Den norske modellen er jo sånn. Man blir født. Blir kastet inn i barnehagen før man er ett år. Så skole. Så jobb. Familie hvis det passer inn med karrièren, og så død. Denne modellen passer jo inn hos veldig mange. Det er jo ingenting som er bedre enn det. Og det er ingenting galt med det. Men hva med de som faller utenfor? Eller de som har lyst til å gå utenfor normen? Jeg opplever å bli møtt med både heiarop og skeptisisme.

Hva skal jeg leve av? Nav kommer ikke til å sponse meg resten av livet. Jeg skal heller ikke tro at jeg kan skrive på heltid og tenke at jeg blir den neste J.K Rowling. For det er det de tror, at jeg tror. At jeg har kommet i en for- tidlig 40 års krise, og tror at jeg vil få alle drømmene realisert og at jeg blir millionær innen jeg er 40.

Det er ikke akkurat sånn. Jeg har vært flink jente hele livet. Fulgt den norske modellen til punkt og prikke. Likevel har jeg ikke blitt noe. Jeg kan fortsette i samme duren til jeg dør. Det vil være et helt greit liv. Hvorfor skal man gjøre andre ting enn man pleier å gjøre? Det går fint å gjøre akkurat de samme tingene hver eneste dag og være fornøyd med det. Men hvorfor skal jeg ta til takke med greit når jeg har mulighet til å gjøre det bedre enn greit? Og kanskje jeg havner på samme sted om noen år, men da har jeg hvert fall prøvd.

Hvorfor skal jeg ikke prøve? På grunn av redsel? Redsel for og mislykkes? På grunn av hva Jante sier. Hvis man skal leve sånn, så er det jo ikke vits i å gjøre noe.

Det er jo ikke akkurat sånn at jeg ikke har tenkt mye på det. Eller ikke har en plan. Kanskje noen mener at denne planen ikke er bra nok. Kanskje det ikke sikrer meg drømmejobben og kanskje jeg rett og slett havner i helvete. Folk vil da både si og tenke i etterkant si; det var det jeg sa, du burde ikke ha gjort det, for jeg hadde rett hele tiden. Så det lønner seg å bare bli innenfor sin egen komfortsone, og aldri prøve noe nytt.

Det er en risiko, men jeg har valgt trygt hele livet, og selv da ble jeg kastet ut i arbeidsledighet mot min vilje, så det finnes ingen garantier for at man vil lykkes. Man kan ikke basere livet sitt på å leve risikofritt, for da er det ikke vits i å forlate huset engang, for man kan bli påkjørt av en bil rett utenfor huset sitt. Vil folk da si hvis det skjer, at man bør være mer forsiktig og aldri forlate huset sitt igjen? Det hjelper lite hvis man ligger der dau som en en livløs dokke. For det skjer det også.
Man har ingen garantier i livet, så hvorfor ikke gjøre det beste ut av det, når man har mulighet. Det er ikke for alle. Man lever bare en gang, og livet er både skjørt og kort. Hvis jeg kommer til helvete, så er det i så fall mitt valg, og det er ingen andre som verken trenger å bli med eller å leve livet for meg, for livet mitt er bare mitt. Jeg skal i hvert fall nyte turen dit, for underveis får jeg nye erfaringer, utfordringer og lærdom. Ingenting er bortkastet, selv om jeg havner i helvete.

Jeg vil ikke angre for at jeg ikke turte. Hvis noen tror det har vært et enkelt valg, som har den norske modellen innprentet i hjernen som en egen kroppsdel og hvor Jante lever i beste velgående, så tar de faktisk feil. Ikke et lett valg, men et riktig valg, jeg følger for første gang i livet magefølelsen. Og med hjertet, men jeg har likevel ikke mistet fornuften oppi dette. Den er ganske realistisk, og som snart 40 åring har jeg ikke slått hodet og tror at jeg kan bli den neste toppdirektøren eller noe, for jeg er ikke lenger ung og lovende. Jeg runder snart 40, og i jobbverdenen er man nesten dau og begravet allerede. Men jeg skal forhåpentligvis jobbe i nesten 30 år til (bank i bordet) og da bør man ha en jobb man trives i, og uansett hvis jeg skulle tro at jeg går ett skritt fram, og to skritt tilbake, så har jeg likevel oppnådd noe. For når man er på bunnen, er det bare en vei å gå… og skulle det gå skeis, så kan jeg i hvert fall si at jeg prøvde. Det er det ikke alle som kan si!

Ja, det blir spennende, nesten litt for spennende… for i utgangspunktet kan jeg ende opp hvor som helst. Veien har flere skiller, og det er opp til meg å ta den rette veien som passer for meg… Det er der utfordringen ligger. Å tørre… Å utfordre seg selv… Å gå utenfor komfortsonen. Ja, hvis du tror at jeg ikke er redd, så er jeg det altså!

regrests

Følg meg på Heidi Raaes forfatterside

Hvordan jeg ble indieforfatter?

indie

Hva er det? tenker sikkert noen. Når noen sier indie så tenker jeg umiddelbart på filmer. For min store lidenskap er film, og ingenting er bedre enn en god indie-film. Indie står for independent og betyr uavhengig eller selvstendig på norsk. Og som også betyr selvpublisering. Det ordet har et frynsete rykte på seg, og jeg tør nesten ikke å si det høyt. Jeg har av og til prøvd å skjule det, og hvis noen har spurt, har jeg av og til unngått å svare. For ordet gir mange dårlige assosiasjoner og mange forbinder det med dårlig kvalitet og at man bare er en «liksomforfatter.»

Som Indieforfatter må man stå for alt selv. Som betyr i praksis at man betaler for utgivelsen og må selv stå for markedsføringen. Så hvordan endte jeg, den stille, litt sjenerte jenta opp som indieforfatter? Det kreves mot å være kjerringa mot strømmen. Noen vil si naivt, men likevel, jeg er en flinkis og vil bare gjøre det som er riktig og vil heller dø enn å trå feil og drite meg ut. For trår jeg feil, vil jeg for alltid bli husket for den som fikk sin sjanse og ødela alt for seg selv. Jeg drømmer om å skrive på heltid en gang i framtiden og har ikke lyst til å spolere mine sjanser.

Så hvordan turte jeg det, og spør meg selv om det hver dag. Det var egentlig ikke et bevisst valg. Jeg må innrømme at jeg har vært naiv i denne prosessen. Jeg begynte jo å skrive da jeg brått ble permittert fra jobben i 2015. Jeg brukte 3 måneder på manuset, og trodde at manuset var ferdig og var sikker på å bli antatt. Det ble jeg selvsagt ikke. Når det er sagt, fikk jeg riktignok to konsulentuttalelser på førsteutkastet mitt, så hvis jeg hadde vært tålmodig, så hadde jeg kanskje blitt antatt med tiden.

Jeg gav egentlig ikke opp. For meg har ikke selvpublisering vært siste utvei. Det var ikke en desperat handling hvor jeg trodde at det var min eneste mulighet for å gi ut bok.  Jeg fulgte bare magefølelsen. Boka skulle ut, og det var ikke et bevisst valg, det var akkurat som veien hadde tatt et valg for meg. Ja det høres veldig filosofisk ut, men når noe føles riktig ut, så blir det et naturlig valg. Akkurat som det var en mening bak det som jeg ikke helt klarer å forklare. Dessuten så har jeg jo ikke vært helt alene, for Alea forlag har vært der hele tiden. Jeg tok det ikke for gitt at Alea ville ha manuset mitt heller. For de trykker ikke hva som helst. De hadde trua på meg fra starten, og de tar bare inn manus de har troen på. De har hjulpet meg med alle ledd i prosessen og gjort denne prosessen til en personlig reise og gjort at denne boken har blitt best mulig. De har også tatt jobben med omslagdesign, ombrekking og korrektur. Uten dem, hadde det nok ikke blitt en like bra bok som det har blitt. De hadde noen innspill til manuset som har gjort det bedre. Samtidig så har jeg stort sett hatt full frihet i forhold til innholdet i boka.

Etter at boka gikk i trykken, så kjente jeg virkelig på frykten. Frykten for og mislykkes. Jeg tenkte, herregud, hva er det jeg har gjort, og må innrømme at det var tider hvor jeg angret. For boka ser jo helt smashing ut, men tenk om innholdet ikke var bra nok. Nå har jeg riktignok hatt manuskonsulent og pilotlesere på manuset, men tenk om det likevel ikke var nok. Jeg hadde fått en god del forhåndsbestillinger, tenk om de får boka og føler seg lurt. At de har kjøpt søppel og de føler at det er svindel. Dette kunne bety døden for framtidig skriving.

Jeg roet meg selv ned med at dette er debutboka. Det er sjelden at debutbøker blir de beste bøkene i et langt forfatterskap. Alle må starte et sted. Den er sikkert ikke perfekt, men hva er perfekt? Hvis jeg fortsetter å skrive bøker, så vil skrivingen bli bedre, jeg vil få mer erfaring, og vil jobbe meg oppover og kanskje en dag få mitt gjennombrudd som anerkjent forfatter uten at det trenger å bety at jeg tror eller håper på å bli den neste Jo Nesbø.

Mitt mål har heller ikke vært å skrive «avansert» litteratur som kan vinne Nobelprisen i litteratur heller. Jeg ville skrive en «lettlest»bok som kan fenge den «vanlige»kvinnen i gata. Jeg leser selv sjelden bøker, og ville nå fram til sånne som meg. La meg bare si at lettlest ikke er det samme som enkelt, for det å skrive «lettlest» er selv en kunst og man må faktisk være dyktig for å skrive en lettlest bok som fenger. For jeg har lest «enkle» tekster som ikke fenger, og det er ofte en mareritt å komme seg gjennom.

Det er selvfølgelig fordeler og ulemper med denne formen for utgivelse. Markedsføringen er en utfordring. Det er ikke bare vanskelig for meg, men for alle. For bøker selger seg ikke av seg selv, og derfor er det vanskelig å nå ut til mange når man er en liten fisk i et stort hav.

Tilbakemeldingene jeg har fått har vært så mye bedre enn forventet. Jeg trodde faktisk at det skulle bli helt stille. For det er ofte det som skjer hvis folk syns boka er dårlig. De legger den fra seg, og ikke sier noe. Jeg har fått tilbakemeldinger fra både folk jeg kjenner og folk jeg ikke kjenner, som sier at de ikke har klart å legge boka fra seg. De har lest den ut på en dag. De har ligget oppe om natten for å lese mer. Noen sier til og med at boka er bedre enn «Bridget Jones.» Selv folk som leser mange bøker sier at det er et godt språk. Da føler jeg at jeg har lykkes.

Jeg selger jevnt og trutt bøker, men når man ikke har erfaring med markedsføring og står med det meste alene så begrenser det seg. Jeg har fått meldinger fra folk jeg ikke kjenner som mener at boka både er bra og coveret ser så bra ut at jeg fortjener å bli sett og synlig. Den fortjener all oppmerksomhet den kan få. Det kan bli en suksess hvis jeg hadde fått mulighet. Jeg prøver å knekke koden, for å nå ut til flere, men det er en utfordring. Sånn er det jo for alle, de fleste har lyst til å lykkes. Det at så mange syns at det er bra, motiverer meg til å fortsette, og tenker at dette er starten på noe som blir bra i lengden. Jeg angrer ingenting. Jeg har fått det til så bra som det er mulig, og jeg stopper ikke her, jeg vil mer.

Konklusjonen er at jeg er stolt av å være Indieforfatter og hva jeg har fått til. Jeg startet ut fra ingenting og det høres ut som en klisje, men jeg var faktisk ingenting, og startet hvor jeg ikke turte å dele noe til å faktisk ha utgitt noe på egenhånd. Stolt av å tørre. Stolt over at det faktisk går an å være indie-forfatter med et godt produkt som folk liker. Det gjør meg enda stoltere og veldig rørt, tårene har trillet ved mange anledninger i det siste.

heidisbok

Følg meg på Heidi Raaes forfatterside

Å stå på utsiden

last-ned

Hvorfor er det så viktig å være del av fellesskapet? En del av flokken. Jeg har hele tiden trodd at det var noe man var opptatt av som barn. Det har vært flere situasjoner som voksen at jeg føler at jeg står på utsiden, og opplever i visse situasjoner at jeg ikke er en del av fellesskapet.

Jeg husker en av mine første jobber. Det var nok da jeg var rundt 20 år. Det var et vikariat hvor jeg skulle være i et par uker. Jeg satt i et åpent kontorlandskap og det var kanskje 30 mennesker rundt meg. Plutselig forsvinner alle som en. Det skjer noe, men jeg vet ikke hva. Ingen har fortalt meg noe. Det tar ikke lang tid før jeg sitter igjen i rommet alene. Hvor har det blitt av alle sammen? Det tar ikke lang tid før jeg hører klapping i bakgrunnen. Jeg snur meg rundt og ser inn i glassvinduet til et av møterommene hvor alle er samlet. Hva gjør jeg nå, tenkte jeg. Skal jeg gå inn til de andre? Tenk om jeg ikke er invitert. Jeg kunne sikkert spørre noen, men de er fokuserte på en som sier noe. Dessuten så svikter også motet. Det nærmet seg lunsj, og tenkte til slutt at jeg kan ta tidlig lunsj. På vei ut er jeg nødt til å gå ut forbi dem. Jeg skynder meg ut, og er godt synlig i det jeg prøver å gjøre meg usynlig på veien ut. Ingen huker tak i meg, selv om de ser meg.

I alle disse årene har jeg tenkt hva som gikk galt. For denne episoden har vært med meg. For hele tiden har jeg tenkt på hvorfor ingen sa noe til meg. Hvorfor ingen spurte meg om jeg også skulle bli med? Og når jeg forteller om denne historien til andre, så er det noen som ikke forstår meg. De var jo ikke slemme mot meg. De gjorde ingenting. I måten jeg beskriver det så høres det sånn ut, at de var slemme mot meg. De var jo ikke det, for ganske riktig de gjorde jo ingenting. Kanskje de bare ikke tenkte over det. Eller trodde at jeg ikke ville være med. Og at det rett og slett bare var jeg som var asosial som ikke ville være med. Jeg var kanskje det. Kanskje jeg ikke hadde en grunn til å føle meg utenfor. At det hele tiden har vært meg det var noe galt med som følte det slik.

Jeg så en episode av «Helt Perfekt» før jul. En spesialutgave. Jeg digger den serien, men det er sjelden jeg har fått en så klar aha- opplevelse som jeg fikk da jeg så den. For å oppsummere episoden kort så handlet det om at Thomas og Ine skulle på hyttetur med to andre vennepar. De ønsket seg en rolig hyttetur i og med at de nettopp var blitt foreldre. De andre på hytteturen ville feste og fant raskt den god kjemien. Det ble vist mange scener hvor de endte opp med at Thomas og Ine følte seg utenfor, uten at de andre gjorde noe spesielt galt. Jeg skjønte hvorfor de følte seg utenfor. Det var en følelse. Til og med mannen min skjønte plutselig hva jeg har prøvd å forklare han tidligere, men som han ikke helt har forstått.

Grunnen til at man av og til føler seg utenfor, trenger ikke å  være spesifikk. Det er en følelse man får når man ikke passe inn. Det er ofte sosiale koder man enten ikke forstår eller kan være en del av fordi man ikke er en del av det. Det kan være at man ikke deler de samme interessene. De snakker bare om ting de er opptatt av, og man sitter på siden og ikke skjønner bæret. For eksempel hvis praten går i en fest de har vært på i helgen, som alle var invitert til bortsett fra du. Eller hvis alle interesserer seg for matematikk, og du selv føler at du er en analfabet matematiker. De snakker ikke til deg. De er ikke opptatt av hva du gjør. Det skjer jo sikkert ikke fordi de ikke liker deg, men fordi de har andre interesser, har en forståelse seg i mellom eller bare gjør som de alltid har gjort.

Det kan godt være at jeg føler ekstra sterkt på sånne ting fordi jeg er sensitiv, og det er jo det andre kritiserer meg for, at jeg overdriver. Hvorfor gidder jeg å bry meg? Hvorfor kan jeg ikke bare inkludere meg selv? Hvorfor kan man ikke ta initiativ til å snakke om ting man liker. For noen er det sikkert lett. Noen tar sin plass naturlig. De passer inn. Det er ikke alle det er like enkelt for. Når man først føler seg utenfor, så er det faktisk ikke like enkelt å snu det. For eksempel hvis de andre liker matematikk, og man selv liker shopping, og de andre himler med øynene hver gang du åpner kjeften, så gir ikke det mersmak til å bidra i samtalen, fordi ingenting du sier er interessant nok eller bra nok. Jeg får følelsen av at jeg ikke betyr noe. At de andre ikke bryr seg. Til slutt føler man seg rar og annerledes, fordi man ikke klarer å knekke de sosiale kodene som gjelder. Det som gjør at de andre inkluderer og liker deg. Det er plutselig ikke de det er noe galt med, det er deg. Når man først får den tanken i hodet at det er seg selv det er noe galt med, så er det vanskelig å snu om.

Det tok meg noen år å skjønne at det faktisk ikke er meg det er noe galt med. Jeg er skrudd sammen helt riktig. Jeg skjønner av og til ikke hvorfor jeg har strebet så hardt for å bli inkludert. Hvorfor det har vært så viktig for meg å være en del av flokken? Jeg skjønner at jeg hadde et ønske om å være del av den populære gjengen på skolen, men når det samme kjøret fortsetter i voksenalder, hvorfor skal det bety noe? Kanskje fordi det er ensomt å stå utenfor. Det er menneskelig å ville bli både likt og sett. Jeg har prøvd så mange år på å forandre meg og prøve å bli som de andre, men likevel har jeg fortsatt vært meg, den litt rare stille jenta som ingen andre enn de nærmeste forstår eller har sett. Det gikk til et visst punkt hvor jeg tenkte, søren heller, jeg er meg, og jeg trenger ikke å endre meg for at folk skal like meg. Og de som ikke liker meg for den jeg er, kan jeg drite i. Det er først når jeg begynte å tenke i de baner, at jeg faktisk kan være 100 % Heidi, og jeg har aldri vært mer meg, og mer fornøyd med den jeg er. Ironisk nok, har jeg heller aldri hatt et større nettverk enn det jeg har nå heller.

Til slutt, bare for å oppsummere og komme tilbake dit jeg startet; min første jobb; hadde noen tatt tak i meg og sagt at nå var det feiring av bursdagen til en av de gamle traverne og spurt om jeg ville være med, så hadde historien fra nesten 20 år tilbake utartet seg helt annerledes. Så enkelt hadde det vært. Og en tankevekker for alle og enhver.

~

Følg meg på Heidi Raaes forfatterside

 

«Hjem for første gang etter fødselen»

bildebl

Det har gått et par uker siden boka ble lansert. Det føles litt som å komme hjem med den nyfødte babyen de første ukene, hvor alt er nytt og spennende, samtidig som man famler rundt omkring i blinde og veien blir til mens man går.

Man går i gang med boblende entusiasme og tror at alle skal være like spente på prosjektet som man selv er. Og man vil jo så gjerne. Man gjør alt i sin makt for og lykkes. Når man får en ekte baby hjem, så får man litt tid på seg til å dulle rundt med den og bare være der, og man blir tryggere i rollen etter hvert. Med bokbabyen blir man kastet ut i det med engang. Det er ikke noe kjære mor her i gården, havet er full av pirajaer, men samme det, det gjør ingenting, ut i det skal man, koste hva det koste vil. Siden man vil så gjerne, så kaster man seg ut i det, på brådjupt vann, og glemmer at man ikke kan svømme.

Der står man på dypet, får panikk, fordi man bare ser hav, og enda mer hav etter det, og lurer på hvordan i helvete man kom seg dit. Det er av og til sånn jeg tenker med bokprosjektet mitt, hvordan har jeg, den stille rare keitete jenta kommet meg dit? Og er det virkelig jeg som har skrevet denne boka, og kastet meg vilt ut i det uten å vite hvor jeg lander.

Jeg har sagt det før, det er skummelt. For selv om det ikke er en selvbiografi, så blottlegger man sjelen sin. Man gjør seg selv sårbar. Man gjør seg selv naken, og man kan ikke gjemme seg bak flere lag med klær. Selv om det er lett å prøve. For folk ser på meg som modig. Tenk om fasaden slår sprekker. Kanskje jeg ikke er modig. Kanskje jeg bare er naiv som ikke vet mitt eget beste. Man blir redd for hva folk tenker. Hva tenker folk om meg? Kanskje de tenker at jeg har dummet meg fullstendig ut. Nå syns sikkert mange at jeg høres fryktelig negativ ut, men det er ikke meningen. Jeg vil bare si litt om frykten som ruver i bakhodet, samtidig som jeg er stolt og glad over at boka foreløpig har blitt mottatt godt blant folk.

Det er gøy når fjern og nær sender meg bilder av boka, at de holder på å lese. Jeg kan ikke helt tro at det er min bok og mine ord. At det sitter folk i dette langstrakte land, helt fra Kristiansand i sør til Bodø i nord og leser og/eller planlegger å lese min bok. De skal mene noe om den. Jeg har allerede fått en del tilbakemeldinger. Det er ingen tvil om at boka vekker følelser hos folk; irritasjon, glede, tristhet og heiarop. Folk lever seg inn i historien. Det engasjerer folk. Jeg tenker at jeg har oppnådd noe.

Tilbakemeldinger kan også være skumle. For man vet aldri hva som kommer. Selv om man prøver å pakke seg inn i tjukk bobleplast med pigger for å takle eventuelle negative kommentarer, så tror jeg at vi skrivere blir litt ekstra hårsåre i denne situasjonen. Jeg svitsjet gjennom tv’en med fjernkontrollen forleden dag, og kom over en episode med Sex og Singelliv. Jeg ser sjelden på tv for tiden, selv om jeg har sett alle episodene av den serien minst 2- 3 ganger tidligere. Det som var litt artig var at akkurat den episoden dukket opp, for det er akkurat den følelsen jeg kan kjenne meg igjen i. For å fortelle historien kort; Carrie datet en fyr som nettopp hadde gitt ut en bok. Hun likte boka, men fortalte etter å ha lest boka at ingen jenter fra Ny York bruker hårstrikk. Det var jo igrunn en liten detalj i en hel bok, men han ble pottesur, og etter mye om og men, så innrømmet han at det var sårt å høre det, fordi han skrev det i boka som var ferdigtrykt. Man kan ikke gå tilbake og endre det. Det står der, svart på hvitt, synlig for alle. Det er derfor det gjør det så sårbart, for det er ingenting å gjemme seg bak!

Når det er sagt, så er det gøy å gi ut bok, selv om det er utfordringer hele veien. Jeg blir flinkere til å svømme, og alle de gode tilbakemeldingene jeg får gjør denne prosessen verdt det. Det gjør at man flyter noen meter ekstra bare fordi man har trua og har et indre ønske om og lykkes. Til slutt spiller det kanskje ikke noen rolle om man kan svømme eller ikke?!

Lik og følg meg gjerne på Heidi Raaes forfatterside og der kan du også finne detaljer om hvordan du kan sikre deg et eksemplar av boka mi «Søndagbitch».

 

 

 

Lansering av boka «Søndagsbitch»

 

img_7464

Ja, nå har det gått en uke siden lanseringen av boka. Selve lanseringsfesten gikk over all forventning, selv om jeg glemte alt. Jeg glemte å ta bilder, glemte å presentere cupcakes- skoene som Hanne og jeg hadde brukt hele dagen på og var egentlig ikke helt meg selv. Det er kanskje ikke så rart, ikke hver dag man arrangerer en event som handler om boka man selv har skapt. Det var absolutt en vellykket kveld og jeg takker alle som kom.

Det var vanskelig å sove i forrige uke. Fikk ikke mye søvn, men sove kan man gjøre når man blir gammel, ikke sant?! Først fikk jeg ikke sove på grunn av talen jeg skulle holde, så fikk jeg ikke sove fordi festen gikk så bra, og så fikk jeg ikke sove fordi nå er boka ute hos folk og nå skal folk mene noe om den. Det er skummelt. Tenk at folk skal vurdere mitt verk, noe jeg har skrevet, mine ord. En merkelig følelse.

Jeg kan puste lettet ut nå som jeg allerede har fått noen gode tilbakemeldinger. Selv om jeg er klar over at mange liker den, så er det sikkert noen som ikke liker den også.

Først ute var Elin. Hun er blogger, og jeg har fulgt bloggen hennes en stund. Jeg digger dama, for hun er en energibombe og gledesspreder, og er mektig imponert over hva hun får til! Det var derfor en ære for meg å bli omtalt på bloggen hennes, her kan du lese innlegget: Eventyrelin om Søndagsbitch

Ellers så sier folk at det er vanskelig å legge fra seg boken. De vil lese alt på engang. En skikkelig «pageturner.» Jeg ble spesielt rørt over tilbakemeldingen fra Linda Oppskar. Hun er dyktig med dikt, og har gitt ut diktboken «Sy skog i meg, tenn fakler overalt.» Her er tilbakemeldingen hennes om boka mi:

igår kveld fant jeg den i postkassen da jeg kom hjem….og må tilstå at jeg skulle ønske boken var lengre..for jeg har allerede lest den ut….😂 klarte ikke legge den fra meg og hadde jeg ikke skulle dra på jobb tidlig idag så hadde jeg sittet oppe å lest i natt! så fortet meg hjem og nå er den slukt!
gjennom boken fikk jeg en Bridget Jones følelse. så henne for meg i pysjen drikke seg full alene på bursdagen sin. og jeg har levd meg inn i Nina sitt liv. og irritert meg og humret og vært lei meg. så mange følelser .gode beskrivelser som gjør alt så levende. morsomme bilder , tillegg til at det er så ekte og nært. nakent.
slutten overasket! Sterke personlighet! du har skrevet en flott debut roman og denne skal du være stolt av! 

Det er tilbakemeldinger som dette som gjør prosessen verdt det. Jeg som trodde at den største jobben var gjort da man var ferdig med boka, men det er faktisk nå den harde jobben starter; nemlig markedsføringen, og det er vanskelig å være liten fisk i stort hav. Men det er jo litt gøy da, og morsomt med utfordringer. Noen har spurt med om det blir flere bøker; og ja det blir det nok. Dette er som sagt bare starten!

Flere tilbakemeldinger fra folk kommer her etter hvert.

 

 

På toppen av verdenen

heidisbilde

Det startet med tjue sider. Høsten 2015. Noen har allerede vært med meg fra da. Jeg vet ikke hvem det var, men de leste mine tjue sider og jeg fikk gode tilbakemeldinger. Det var da det startet. Denne reisen som jeg er ute på nå.

Jeg har alltid drømt om å skrive bok, og trodde ikke at det var mulig. Hadde noen spurt meg for et par år siden at jeg skulle gi ut bok så ville jeg trodd at de var gale.

For noen hadde det sikkert vært en enkel prosess. Nå snakker jeg ikke om selve skriveprosessen, fordi for de aller fleste som skriver bok så er det hardt arbeid, blod, svette og tårer som ligger bak. Men selve prosessen med å si høyt til verdenen at man har skrevet bok. Fra å ligge godt gjemt inne i skallet mitt til å komme ut og fått følgere som jeg ikke kjenner personlig er stort for meg. For det er folk som kjenner meg som den stille rare keitete jenta som ingen ser eller legger merke til. Jeg har kommet en lang vei siden den gang.

Det er ingen enkel prosess som er gjort over natten. Det har gått gradvis. Mye av æren går til de fine menneskene i forfatterskolens skriveforum. De har støttet, gitt meg trua på egen skriving og noen har fulgt meg fra starten. Kurven har gått til værs. Med tiden har jeg fått troen på meg selv og skrivingen min.

Det føles egentlig ut som denne reisen er på vei mot slutten. Kanskje fordi det har vært en lettelse å bli ferdig. Det er jo egentlig nå det starter. For boka har først gått i trykken nå og er snart klar for nye eiere.

Selv om det hele føles som en stor opptur hvor alt er fryd og gammen, så har det vært en litt tung jul. Angsten for å mislykkes har ruvet i bakhodet. For meg er det stort, men da jeg kikket på artikkelen «årets nye debutanter» og jeg visste godt at jeg ikke var på listen, så tenkte jeg umiddelbart at dette var verken stort nok eller bra nok. Selv om jeg egentlig aldri har hatt ambisjoner om å stå på en slik liste. De virket så mye flinkere og bedre enn meg. Jeg hadde lyst til å angre meg, si nei og hvem hadde vel merket om jeg kastet alle mine eksemplarer i containeren en stille natt og latt som ingen verdens ting. Hvem ville merket? Jeg var jo ingen.

Heldigvis kom jeg på bedre tanker. Og jeg vet hvis jeg hadde sagt det høyt til noen, så hadde de sagt at dette er tull og jeg må ta meg sammen. For meg handler ikke bokprosjektet om å komme på lister eller få anmeldelser (Selv om det også er stort). For meg har dette vært en lang vei mot toppen av Mount Everest. Det har i hvert fall følt litt sånn ut (og har postet denne før, men fortsatt like aktuell):

maal

Fra å være en anonym sjel uten mening med livet og alltid hatt følelsen av at noe har manglet- til å skrive en åpen blogg/ gi ut en bok og blottlegge sjela mi for hele verden, så er boka beviset på at jeg endelig har nådd toppen. Det er stort. Nå sitter jeg nesten her med tårer i øyekroken, for jeg har innsett hvor stort det er. Jeg har turt å gjøre det. Det var mitt valg. Og det vil alltid være et symbol på hvordan jeg har kommet ut av skallet mitt og fulgt drømmen jeg har hatt lenge. For meg er dette starten, og jeg ville ikke hatt det noe annerledes.

Fra nå av skal jeg glede meg til lanseringen. Det blir stort. Uansett utfallet av hvordan boka blir mottatt så har jeg vunnet! For jeg har nådd toppen av mitt mål- jeg har kommet hjem.

Takk til alle som har vært en del av denne reisen. Den stopper ikke her, og gleder meg til å fortsette sammen med dere!

~ Følg meg gjerne på forfattersiden min: facebook.com/heidiraae1