Hvorfor gidde å skrive?

bilde

Jeg satt og funderte på dette i går, hvorfor skriver jeg? (Kanskje litt seint å reflektere over det, i og med at boka mi nesten er ferdig.) For å være helt ærlig, så har jeg ikke et klart svar.

For jeg er ikke en typisk skriver. Jeg innrømmet på forfatterskolens forum i går at jeg ikke leser så mange bøker. Jeg vet det er nesten det samme som å banne i kirken. Mange vil hevde at man ikke kan bli en god forfatter uten å lese god litteratur. Kanskje de har rett, så hvorfor gidder jeg da å skrive?

For å skrive er ikke bare en dans på roser. Det krever tid som man ofte ikke har. Man skal være hardhudet for å takle refusjoner og nederlag. Man skal tåle å bli kritisert og ha Jante konstant på nakken; Ikke tro at du er noe! Og du er hvert fall ikke forfatter!  De fleste er sjanseløse, fordi det er mange om beinet. Hvis man kommer gjennom det syltynne nåløyet, så kan man hvert fall ikke tro at man kan tjene penger på det. Egentlig skulle jeg virkelig ønske at det var noe annet jeg brant for. For realisten i meg vet godt at de færreste kan leve av dette og i lengden så er det kanskje dead end!

Jeg har likevel en drømmer i meg. Kanskje drømmeren i meg er jævla naiv. For meg er ikke skriving bare en flyktig drøm hvor jeg tenker at jeg en dag skal sitte på en  øde Stillehavsøy, telle penger og skrive bøker. For jeg vet bedre, og hadde jeg ikke visst bedre så er jeg ganske sikker på at noen hadde fortalt meg det. Jeg går inni dette her med åpne øyne, vel vitende om at jeg kan totalslaktes og miste all selvtillit på et blunk. For det tar bare et kort øyeblikk å knuse noens selvfølelse og lysten til å skrive et eneste ord igjen. Noen vet at jeg er redd for alt, og ikke tar en sjanse hvis jeg ikke er 10000 % sikker. For jeg er opplært til å tenke trygghet.

I dette tilfelle hvor jeg nå snart kommer ut med bok, har jeg ingen sikkerthetsnett eller garantier for suksess. Derfor burde det være veldig skummelt.

Det er derfor rart at dette ikke er så skummelt som jeg trodde. Det føles derimot veldig naturlig. Noe av det mest naturlige jeg har gjort. Jeg har en god følelse, en driv jeg ikke vet hvor kommer fra. Et mot jeg ikke har sett før. Det føles nesten ut som et kall, og jeg er ikke religiøs en gang. Ja, det er galskap, for jeg føler meg litt som Forrest Gump, som løp Amerika på tvers uten å vite at han kunne løpe. For jeg vet sannelig ikke om jeg kan skrive. Og hvorfor jeg kan skrive, hvis jeg kan det!

Jeg har ingen formell trening, og jeg leser ikke så mange bøker, men likevel har jeg en indre trang til å skrive. Det er en del av meg, som gjør meg lykkelig. Da jeg begynte å skrive i fjor høst forsvant rastløsheten i meg og litt av tanken på at jeg ikke var noe. Da jeg ble permittert samme dag som jeg tenkte at jeg skulle gjøre noe med skrivedrømmene mine, så tror jeg jaggu meg det var universet som prøvde å fortelle meg noe. Skriving hjelper meg å overleve kjipe ting, det er der jeg henter energien i hverdagen fra. Det er som en pose blanda drops; meditasjon, terapi og adrenalin. Det er noe jeg bare gjør uten å vite hvorfor. Jeg tror jeg må være skrivofil, og det er jeg stolt av. Nå som jeg har kommet ut av skapet og bare har lyst til å rope ut at jeg elsker å skrive, så har jeg ingen planer om å gå tilbake til skapet. Det er derfor jeg gjør det, for jeg er ingenting uten.

Av de grunnene kan jeg si med stolthet at jeg er på god vei til å bli forfatter. Jeg er der ikke ennå, men jeg utvikler meg stadig som skribent, og debutboka er nok ikke perfekt, men det er en god start på noe som skal bli bra på sikt, og derfor lever drømmen i meg godt!

Følg meg på facebooksiden min: Heidi Raaes forfatterside

Reklamer

Nytt år, nye muligheter

newbeginnings

De fleste starter nytt år ved årsskifte. Jeg regner nytt år fra august. I hvert fall uoffisielt. Det er da jeg ser tilbake på det siste året, og ser framover mot nye utfordringer.

Året 2015/2016 har bestått av oppturer og nedturer. For å oppsummere året kjapt, startet året 2015 med barnehagestart for minstemann. Mammahjertet vrir seg ennå av den tøffe oppstarten, men det gikk heldigvis bedre etter hvert. Jeg vendte nesa tilbake til jobb etter lang permisjon for å miste jobben en måned senere. Det var tøft, men det var da jeg fant veien til Forfatterskolen som reddet meg fra å gå ned i kjelleren. Jeg satt der på bar bakke, hadde blitt «naver» og visste ikke hva jeg skulle gjøre med livet mitt. Det var da jeg fant igjen gleden med å skrive. Jeg skrev fra morgen til kveld hver eneste dag i tre måneder. Det ble det bok av.

Hvis noen hadde fortalt meg i august i fjor at jeg skulle ha en ferdigskrevet bok i år, og også hatt et håp om å gi den ut, så hadde jeg ledd av dem. Jeg aner ikke hvor motet kommer fra. Vanligvis er jeg ganske beskjeden når det kommer til egne prestasjoner. Det er lettere for meg å prate meg selv ned enn opp, men bokprosjektet mitt har jeg faktisk trua på. Jeg har faktisk mistet tellingen for hvor mange ganger jeg har blitt refusert. Kanskje fordi jeg river refusjonene i fillebiter og sletter mailer med refusjoner fortløpende. Akkurat som de ikke fant sted eller eksisterer. Jeg har tatt vare på konsulentuttalelsene mine, men leser bare de gode om igjen. For det er grense for hva man skal lide seg gjennom også.

Det som er rart, hvis jeg hadde fått andre avvisninger, for eksempel hvis jeg skulle ha prøvd å sjekke opp en fyr, og han hadde sagt nei, så hadde jeg ikke prøvd meg igjen og igjen. Jeg hadde tatt et hint og tenkt at dette ikke er noe for meg. Jeg tror neppe det hadde funket å farge håret, forstørret puppene eller skiftet stil for å fange han på kroken. Selv om det hadde vært en forbedret versjon av meg selv. Dette prosjektet er det annerledes med. For selv om jeg har fått mange nei, så har jeg fortsatt trua på boken. Kanskje jeg er blottet for selvinnsikt eller er fanget av total naivitet. Jeg vet ikke hva det er. Selv etter så mange avslag, så tror jeg fortsatt at mitt manus har noe for seg. Det er galskap, jeg er helt klar over det selv!

Det er vel egentlig mye av hva det forrige året har handlet om for meg. Det høres ut som det er alt jeg har gjort, men familien har gått først. Ungene går alltid først, og det er ikke mye av deres tid jeg har ofret til skriving. Det fører selvfølgelig til en del frustrasjon for å aldri bli ordentlig ferdig med prosjektet. Det er derfor det går i sneglefart. I tillegg så har jeg også prioritert sosialt liv. Å treffe venner og folk med samme interesser som meg er viktig. Jeg har også faktisk hatt en jobb siden januar. Det var stor overgang fra å skrive daglig til å bli dratt inn i A4 hjulet hvor rutinene går rundt og rundt i det uendelige. Et liv som stamper i rutiner og hverdagstress.

Det er vel dit jeg har kommet nå. Om bare noen uker begynner datteren min på skolen. Det er høst. Jeg har hatt skrivepause i hele sommer, med unntak av noen blogginnlegg. Det har vært deilig. Ellers har jeg tatt noen valg som vil prege høsten. Foreløpig velger jeg å holde disse planene hemmelig, men den som henger med får se. Det blir en spennende høst, selv om jeg snart blir dratt inn i hjulet igjen og kvier meg. Det skulle vært sommer litt til. Men ingenting varer evig, og det er derfor bare å si godt nytt år!

Hva er deres planer for høsten? Eller hvor ser du deg selv om et år fra nå?

Jeg er på facebook

Det går i sneglefart

image

Etter at jeg fikk en konsulentuttalelse fra et forlag for noen uker siden, så stoppet det litt opp. Jeg visste at det var ting jeg måtte fikse på, men jeg visste ikke nøyaktig hva, og har famlet rundt i blinde.

Den siste tiden har jeg heller ikke funnet tiden til å skrive. Mye av tiden går med til jobb og barn. Barna legger seg relativt tidlig, men finner ikke helt roen. Jeg har åpnet opp pc’en, men finner ut at jeg plutselig må tømme oppvaskmaskinen eller henge opp klær. Husker veldig godt tilbake fra eksamenslesing at det var akkurat sånn jeg holdt på. Husarbeid blir noe jeg gjør for å utsette det jeg bør gjøre. Når jeg kommer tilbake til pc’en er jeg trøtt som en strømpe. Jeg tvinger meg selv til å skrive noen ord, samtidig som øynene bare glir igjen. Roen er borte. Jeg sjekker Facebook for siste oppdateringer og må bare sjekke de siste kommentarene på Instagram. Jeg er også nødt til å gå gjennom dagens nettaviser for å se om verden rundt meg fortsatt eksisterer. Plutselig har tida gått unna og må få meg litt søvn for å mestre morgendagens samme rutiner. En evig runddans.

Døgnet har ikke nok timer. Jeg vil så gjerne skrive, finne tid og selv på de dagene jeg føler jeg at jeg har overskudd og tid til overs til å skrive, så får jeg ikke brukt mer enn et par timer i døgnet oppstykket. Det blir litt skriving på toget på vei fram og tilbake inn til Oslo, men det er begrenset hvor mye jeg får skrevet på mobiltelefonen. Jeg kunne sikkert tatt med meg laptopen, men alle som har sittet på tog i rushen vet at man blir sittende som en skviset mygg. Ellers blir det kanskje en time på kvelden etter at unger er lagt og husarbeid tatt unna.

Heldigvis famler jeg ikke i blinde lenger. Jeg var kommet til det stadiet at jeg måtte få hjelp til å komme videre i løypa.

Jeg kom i snakk med en dyktig fyr for en stund siden. Han kom i grevens tid. Det var akkurat som han var sendt fra oven. Han har erfaring med å lese manus og ville lese manuset mitt. Det var som å få en gave servert rett i fanget. Jeg var forberedt på at det var en del å pirke bort på, men redselen for at manuset ville passe bedre som flammer i peisen enn bokform var abslutt til stede.
Heldigvis gikk det bedre enn fryktet. Jeg fikk noen konstruktive tilbakemeldinger. Har allerede slettet et helt kapittel. Det svei, men var nødvendig. Ellers blir det en god del jobbing med å forbedre manuset.

I tillegg til å finne tid til å finpusse manuset, må jeg prøve å finne «det lille ekstra». Siste tilbakemelding fra et forlag var at alt var fint og flott, men manglet «det lille ekstra», den berømte X-faktoren. Er det noe man har? Eller er det noe man får? Sånne ting kommer ikke over natta, så det tar tid det også.

Jeg håper å bli ferdig før sommeren. Det kan ta lenger tid. Det tar tid å gnikke på manuset. Det spørs hvor mye jeg får gjort når jeg aldri finner tida. En time her og en time der. Alt drar og monner, men det går i sneglefart.

Hvis dere lurer på hvordan jeg får tid til å blogge? Vel, det er en av tidtyvene som tar tiden bort fra manuset. En av de hyggeligere tidtyvene. Mange av innleggene blir produsert fra mobilen på toget fram og tilbake til jobb.

Hvordan finner dere andre tid til å skrive eller gjøre de tingene dere har lyst til i en ellers hektisk hverdag hvor tiden ikke strekker til?

Heidi på Facebook

Tanker om selvpublisering


Selvpublisering er et hett tema her om dagen. Før var selvpublisering helt uaktuelt og fremmed for meg. Mytene er mange, og en av dem; selvpublisering er kun for tapere som ikke har fått utgitt boka si andre steder.  Jeg tenkte lenge sånn selv. Det dukker stadig opp solskinnshistorier fra folk som har selvpublisert. Selvfølgelig håper jeg på å kunne gi ut boka på et forlag. Jeg kommer ikke til å sende inn manuset mitt hundre ganger til forlag og så vil selvpublisering være siste utvei. For meg vil det kanskje være et ok alternativ, for jeg er vant til å gå mine egne veier. 

For mange herrens år siden så skulle jeg skrive en artikkel for en lokalavis. Jeg var ung og min store drøm var å bli journalist på den tiden. Det var stor stas å gjøre intervju og jeg begynte på artikkelen med godt mot og gledet meg til å komme på trykk. Det endte med at artikkelen gikk fram og tilbake til redaktøren 4-5 ganger, før han var fornøyd. Da hadde jeg endret mye og overskriften ble en helt annen en det jeg hadde tenkt. Artikkelen kom aldri på trykk fordi intervjuobjektet ikke kjente seg igjen i det jeg hadde skrevet. Jeg kunne sikkert ha gjort det mye bedre, men jeg var uerfaren. 

Følelsen jeg satt igjen med var ikke bra. Det var ikke mitt verk lenger. Jeg hadde ingen eierfølelse til artikkelen. Det jeg ville fokusere på fikk mindre fokus. Det var ikke sånn jeg ønsket å skrive og mistet litt av gnisten til å skrive. Det var en av grunnene til at jeg hoppet av journaliststudiene. 

Jeg har allerede fått råd om å endre manuset mitt i en tilbakemelding fra et forlag. Jeg har vært i tvil om hva jeg bør gjøre, fordi jeg er bare en håpløs naiv forfatterspire og vet egentlig ingenting. Det jeg vet, er at jeg må tørre å stole på meg selv og magefølelsen. Jeg liker historien som den er. Jeg er lydhør og ydmyk, og kan endre på mange ting i manuset som ikke fungerer og som kan gjøre historien bedre, men jeg er ikke villig til å endre historien drastisk for enhver pris. Jeg vil ikke sitte igjen med samme følelse som jeg satt igjen med da jeg skulle leke journalist. 
Selv om selvpublisering bør ha en høy terskel og vi bør være sikre på at teksten er bra, så gir selvpublisering flere fordeler i forhold til å kunne være herre over egen tekst i større grad enn hos forlag vil jeg tro. Jeg personlig liker denne tanken godt. 

Mitt største problem med selvpublisering er markedsføringsdelen, fordi jeg kjenner omtrent 4 mennesker inkludert min mor og mann. Jeg ser for meg å måtte spise mine egne bøker til frokost, lunsj og middag i flere år framover. Jeg tror heller ikke min mann vil være like glad i å få samme bok i julegave og bursdagsgave resten av livet. Selv om det høres ut som et knakende godt tilbud; å få livslangt abonnement på boka mi.

Jeg kan velge å tro at det er tilfeldigheter at forlaget ikke vil anta manuset mitt. Noen av grunnene kan være at jeg ikke er rosablogger eller er frontfiguren i et eller annet band. Jeg kan komme med mange unnskyldninger for at det ikke er meg, men dem det er noe galt med. Den grusomme ærlige brutale sannheten kan også være ganske enkel; det er rett og slett ikke bra nok. Sannheten svir som regel hardt. Det er vel en grunn til at selvpubliserte bøker har fått sitt dårlig rykte. Forfattere med all for stor selvtillit publiserer ukritisk sine tekster i bokform. Jeg vil ikke bli en av dem. 

Hvis jeg derfor skal selvpublisere må jeg være 100% sikker på at jeg har et produkt som kan selges med rak rygg og stolthet. Bøkene bør helst kunne selge seg selv, siden jeg ikke har et forlag i ryggen. Det gjør man ikke med et dårlig produkt selv om jeg skulle ha flere enn 4 venner.

Jeg er da i tvil. Kommer jeg så langt ønsker jeg å bli antatt av et forlag, men likevel frister utfordringen om å selvpublisere selv litt også; går det an å si ja takk begge deler? 😉

Hva tenker dere om selvpublisering? Fordeler/ Ulemper? Erfaringer?
~

Jeg har forresten opprettet en side på facebook dedisert til denne bloggen, trenger den egentlig ikke, siden jeg har 4 venner, men poster innleggene der etter hvert, så folk som ikke er interessert i mine skriblerier ikke trenger å bli spammet ned:

Fru fryktløs på facebook 

Tilbakemeldinger som svir

veivalg

Aller først vil jeg bare si at jeg har vært så heldig at jeg har gjesteblogget på Forfatterskolen denne uken (lenke: Ikke gi deg)!

Å få tilbakemeldinger på manus er gull verdt. Det sies når man får en konsulentuttalelse fra et forlag er man nære og at det er under 10 prosent som er så heldig å få det. Jeg er virkelig takknemlig for at jeg allerede har fått to på kort tid.

Den største overraskelsen er at tilbakemeldingene jeg har fått er helt forskjellig fra hverandre. Den ene tilbakemeldingen gjorde at jeg omtrent lettet hundre meter over bakken og svevde høyt i lufta. Jeg tenkte at det var lys i tunnelen og at drømmen kanskje var i ferd med å gå i oppfyllelse snart. Den andre tilbakemeldingen knakk meg nesten litt sammen og fikk i et lite øyeblikk lyst til å gi opp. Jeg måtte gå inn i meg selv og tenke en gang til om det er verdt strevet og fortvilelsen dette medfører. For veien fram til målet har aldri virket så fjern som nå.

Etter en bedre middag ute med gode venner og vin og meldinger sendt fram og tilbake med gode støttespillere, bestemte jeg meg for at dette ikke skal knekke meg. Jeg har kommet for langt til å gi meg nå. Jeg tok mot til meg og leste den siste tilbakemeldingen en gang til. Jeg fant et par konkrete råd som jeg holder på å endre, men den største utfordringen gav meg et dilemma. De ville endre historien min til å bli en helt annen.

Jeg har hørt at man skal lytte til erfarne fjellfolk. De vet hva de snakker om og jeg har full respekt for dem. I utgangspunktet har jeg tenkt at jeg skal bøye meg i støvet og gjøre som de vil, fordi de vet best. Jeg er bare en naiv forfatterspire med altfor store drømmer. Det er derfor jeg er i tvil. Jeg må nå ta et valg, for jeg har to veier som skiller seg på midten. Skal jeg velge den trygge veien som kanskje fører strak vei fram til mål, eller skal jeg velge den usikre veien med fare for dødsfall og derfor aldri kommer meg helskinnet fram til mål.

Jeg vil i mål, men jeg har alltid har vært «flink pike»og vil gjøre det jeg får beskjed om, for jeg er jo helt fersk i dette spillet og vet egentlig ingenting. Likevel er det en del av meg som ikke vil føye meg. For hvis jeg føyer meg så blir det en helt annen historie. En helt annen stemme. Jeg vil ikke gjøre hva som helst for å bli utgitt, men jeg er i tvil, tenk om alle tenker det samme, at historien som jeg vil skrive ikke er god nok og at jeg bør lytte til de som skjønner seg på god litteratur. For hvis jeg velger å gå min vei, den usikre veien fram til mål, ikke fører fram, hva skal jeg gjøre da? Skal jeg snu eller skal jeg lytte til magefølelsen at dette en dag vil høste frukter, men kanskje på en helt annen måte enn jeg hadde tenkt? Jeg er derfor rådvill og famler litt i blinde akkurat nå.

Hva ville dere gjort? Del gjerne erfaringer!

Hvorfor drive selvtortur?

bilde

Tallene er klare, norske forlag fikk inn over 6000 manus i fjor. Gyldendal fikk inn 1600 manus og 15 av dem ble bok i stive permer.(Lenke til artikkelen) Det sier seg selv at nåløyet er syltynt. Man trenger ikke å være Einstein for å skjønne at det er vanskelig å slippe gjennom nåløyet. Så derfor er tusen kroner spørsmålet, hvorfor gidder jeg å bruke så mye energi på noe som kanskje ikke fører noen vei?

Hvorfor gidde å lide seg gjennom lange ventetider, opp til flere uker, vente på en telefon/ brev som kanskje aldri dukker opp? Hvorfor sende inn på nytt når man allerede har fått en refusjon?  Det er som å legge hode på en hoggestabbe, og nesten be om å bli knust sønder og sammen hver eneste gang. For sjansen for å slå igjennom er minimal. Det er nesten større sjanse for å vinne lotto eller dø i en flyulykke. Bedreviterne sier at dette bør jeg skjønne, fordi du har ikke nubbesjans så lenge du ikke heter Jo Nesbø eller rosablogger(dot)com. Derfor er det egentlig bare å  gå og legge seg i en grøft og legge ballen dø en gang for alle.

Hvis jeg hadde brukt all denne energien på noe annet, som for eksempel husarbeid, da hadde jeg hatt skinnende rent hus til en hver tid. Eller hagearbeid, (vår hage ser ut som, eller for å sitere min mor; den verste hagen i hele Norge) da hadde kanskje hagen vår sett ut som den vakreste botaniske hagen i landet. Jeg kunne til og med valgt å løpe maraton. Kan ikke huske å ha løpt andre steder enn de siste meterne for å rekke bussen siden gymtimene på videregående. Jeg ville ha klart det, hvis jeg la så mye energi som jeg legger i skrivingen. Jeg er ganske sikker på at jeg hadde nådd mål, hvis jeg ikke hadde dødd av hjerteinfarkt.

Lista er lang, det er mye jeg kunne gjort for å sikre suksess, men saken er, ingen av de tingene gjør meg lykkelig!

Jeg har famlet i blinde så lenge for å finne mitt kall her i livet.  Jeg har aldri villet noe så mye som jeg vil dette. Når jeg skriver så glemmer jeg alt annet, tiden flyr av gårde uten at jeg merker det. Alt annet blir meningsløst. Jeg får energi og en glede jeg ikke trodde var mulig. Jeg er derfor bare nødt til å følge drømmen. Jeg kan ikke la den ligge igjen, for livet føles tomt uten å kunne skrive. Det høres veldig klisjeaktig ut, men hele livet har jeg følt at jeg ikke har blitt noe. Jeg har ikke kunnet noe. Jeg har ikke ville bli noe. Jeg har fortrengt skrivetrangen, fordi jeg alltid har fått høre at det ikke er mulig å bli forfatter.

Kanskje folk har rett, kanskje det er umulig, men jeg må prøve. Det er det jeg kan og vil. Uten å skrive er jeg ingenting. Det er kanskje tortur å vente på forlag som skal svare, det er tortur å få nei etter nei, men det blir barnemat i forhold til hva jeg skulle gjort uten skrivingen. Derfor er blodet, svetten og tårene verdt det, når jeg tenker på hvor ulykkelig og hvor mye jeg ville angret hvis jeg ikke fulgte drømmen og det jeg vil aller mest her i livet. Jeg kommer til å lykkes, for akkurat nå har jeg ingenting å tape i forhold til det jeg taper hvis jeg ikke prøver!

 

Hvor ble det av målet??

maal

Dagen var endelig kommet til vi skulle bestige fjelltoppen vi bare hadde sett i det fjerne år etter år som ruvet vakkert i bakgrunnen. Forventningene var skyhøye. Dette hadde jeg sett fram til lenge, å komme på toppen av fjellet som jeg tidligere hadde vært for liten til å bestige. Nå var jeg blitt gammel nok. Da vi kom nærmere virket fjellet mye høyere enn ventet, men vi lot oss ikke avskrekke av det. Vi hadde hele dagen foran oss, og det var dette vi ville, så det var bare å bruke tida godt. Vi trodde heller ikke at det ville ta så fryktelig lang tid heller. Det var jo bare å gå oppover. Det gikk jo helt fint i begynnelsen. Vi nøt den fine utsikten på vei opp og stoppet ofte for å drikke litt eller spise litt.

Etter hvert ble oppoverbakkene brattere, og vi kunne plutselig ikke se toppen lenger. Hvor ble det av toppen? Da vi var lengre nede, følte vi egentlig at vi var framme om et par hundre meter. Bare sånn plutselig hadde toppen forsvunnet foran oss. Det begynte å bli tyngre for hvert skritt vi tok. Ja ja, litt motbakke måtte vi regne med, vi gikk trossalt opp på en fjelltopp. Vi tok oss en lengre spisepause.

«Er det langt igjen til toppen» spurte vi til de som var på vei ned.

«Nei da, det er bare rundt svingen» sa de med godt humør og entusiasme. Det var ingen tvil om at vi skulle klare det. Det bare tok litt lengre tid enn vi trodde først. Motet var fortsatt oppe, og de vi møtte på veien «heiet oss fram». «Dette klarer dere, dere er snart på toppen» sa de (de løy) og syns det var imponerende at jeg som var så liten hadde kommet så langt allerede!

Vi fortsatte, men vi følte oss som snegler. Vi trodde vi var på toppen rundt neste sving, men da neste sving dukket opp så vi bare en ny sving, og en ny sving etter det. Svingene tok aldri slutt. Jeg kan huske blodsmak i munnen og beina som omtrent knakk sammen under meg. Jeg hadde mest lyst til å sette meg ned, begynne å grine og nekte å gå et skritt lenger. Jeg orket ikke mer. Jeg tvilte på at jeg kom til å klare det. Jeg husker dette trinnet så godt, jeg hadde lyst til å gi opp. Alt så svart ut.

Det er DETTE trinnet jeg er på nå! Jeg har kommet så langt. Selvtilliten har blomstret. Jeg tør litt mer å vise verden at jeg er til. Jeg syns også at jeg har et godt produkt (manuset mitt). Det har stoppet opp. Jeg har stagnert. Jeg er usikker på om jeg klarer å komme helt fram til mål. Sikten er dårlig på grunn av tåke. Det er tungt. Hvor ble det av målet? Det var så nære, jeg kunne omtrent lukte målstreken, men nå har det bare blitt et uoverkommelig mål i det fjerne. Hadde jeg bare visst 200 prosent at det ville vente en gulrot i mål, så hadde jeg gitt det lille ekstra, gått den ekstra milen, men sannheten er, jeg vet ikke. Det kan komme en ny sving, og enda en sving, og en ny loop som sender meg tilbake til start, for så å aldri vite når disse svingene slutter og om de fører fram til mål.

Jeg som var så høyt oppe, svevde nesten i lufta, for jeg var så fornøyd med at jeg hadde bestemt meg for å nå målet mitt. Nå er jeg sannelig ikke sikker lenger. Denne kneika er tyngre enn jeg hadde forestilt meg. Jeg må finne ny giv for å få det til. Det hender jeg av og til får helt angst når jeg tenker på hva jeg har gjort; HJEELP! Jeg har delt drømmen min. Folk har en mening om den. Det er som å gå gravid med et barn som aldri blir født. De spør først ivrig om når dette «hellige barnet» kommer ut, men når det aldri kommer ut, og det ikke har skjedd noe nytt siden sist, så blir det etter hvert å bevege seg inn i et betent vepsebol.

Dere lurer kanskje på om vi nådde fjelltoppen. Det gjorde vi. Vi fant uante krefter og motivasjon, og det er det jeg må gjøre for å nå målet mitt nå også. Jeg vet ikke helt hvordan, men håper å finne ut av det. For jeg husker følelsen jeg fikk da jeg kom over siste kneik, og så det lille flagget på toppen av fjelltoppen, det var en helt spesiell følelse og definitivt en «utavdegsjølvopplevelse» som jeg den gang ikke trodde var mulig.

Akkurat nå, håper jeg på et lite mirakel som kan lede veien videre, for på den kneika jeg står nå er jeg litt rådvill. Jeg skriver ikke dette innlegget for å verken få sympati eller heiarop (selv om det også er hyggelig), men jeg vil vise at det definitivt ikke bare er solskinnsdager og at selvtilliten bobler over til en hver tid. Det går i berg og dalbaner.