Blogg

Hvor lett er det å finne drømmemannen?

Jeg skriver om Nina Lunde som betegner seg selv som evig singel. Hun sliter med å finne den store kjærligheten. Jeg tenker på hvor vanskelig er det å finne den rette. Jeg har tenkt på det selv også, siden jeg til nå ikke har fått mine tidligere forhold til å vare evig. Hvorfor er det sånn at noen finner den rette med en gang og lever lykkelige i alle sine dager, mens andre enten går fra forhold til forhold eller aldri finner den rette.

Man skulle jo tro at det var ganske enkelt å finne noen, for det er tross alt 7 milliarder mennesker ute i denne verden og det burde jo være mulig å finne minst en man kunne passe sammen blant dem.

Men hvis vi tar Nina som eksempel da, hun liker menn. La oss si at det er halvparten kvinner og menn her i verden, så det halverer tallene til 3,5 milliarder menn.

Hun bor i Norge og vil helst ha en kjæreste innenfor landets grenser. Vi zoomer inn til lille Norge. Det utelukker da flere millioner på verdensbasis. I Norge bor det ca 5 millioner, derav halvparten er menn, så 2,5 millioner. Av praktiske grunner er det greit at denne mannen bor i Oslo. For hun har ikke lyst til å fly i et par timer for å ta en kaffe med noen. I selve hovedstaden er det nesten 700000 innbyggere, halvparten er menn, så ca 350000.

Nina ønsker også en mann på ca hennes egen alder. Jeg har ingen statistikk på hvor mange menn som feks er i aldersgruppen 25 til 35. Men la oss si at det er ca 50000. Halvparten er i forhold /gift, så da kan hun fortsatt velge mellom 25000 menn. Hun ønsker ikke å finne en mann som har barn fra før av. Og det er kanskje 12000 som ikke har barn.

Når man nå ha luket ut kjønn, bosted, sivil status og barn, så må man kanskje begynne å luke ut på mer personlig plan og ønsker. For av 12000 single menn så har man i utgangspunktet en god del muligheter. Men la oss si at 4000 av dem ikke vil ha fast forhold. De vil helst være single fordi de feks har forpliktelsesangst. Da gjenstår det 8000. Hun vil ha en som ikke røyker/snuser, og blant dem er det kanskje 1000 som røyker /snuser. Siden hun er verdens lateste person som hater å trene, så utelater det kanskje 1000 menn med vaskebrettmage og har avbildet seg selv på toppen av alle verdens fjelltopper. Nå er vi nede i 6000 menn.

Og så er Nina en smule kresen og utelater kanskje halvparten av de 6000 som enten er for lave, for høye, for tynne, for brede, har for mye hår, har for lite hår og ymse andre utvekster og buksevekster. Da er det 3000 igjen. 1500 av dem er kanskje ikke tilgjengelige, fordi man ferdes i ulike miljøer og har forskjellige interesser. Og vil utelukke 500 av dem igjen som har ulike verdier eller feks ikke vet hva de vil gjøre med livet sitt. 300 igjen av dem har forskjellige religioner. 200 med ulike seksuelle preferanser. 100 driver med småkriminelle handlinger. 50 er notoriske utro. 25 er «kjendiser» eller influencere.

Nå er vi nede i 325. 300 av dem er ikke interessert fordi de har like mange eller flere krav enn Nina. Så la oss si at hun da står igjen med et utvalg av 25 stk. Hun går på date med noen av dem, kanskje 18. Høres mye ut, men på noen år er det ikke så mange. Det er ingen match, fordi den ene eller den andre rett og slett ikke finner den rette kjemien/følelsene. Det oppstår ikke fyrverkeri eller bobler i magen ved første øyekast. Hun ender kanskje opp i senga med 2. Og har noen hun smådater over korte perioder, la oss si 2. Det glir ut.

Da står vi igjen med 3. Riktignok 3 perfekte menn som har alt det hun ser etter, og som vil like henne også om de møtes.

Men å finne han ene blant 700000 innbyggere om vi bruker Oslo som eksempel, er jo litt som å prøve å vinne en premie blant så mange deltakere. Det blir litt som å prøve å finne nålen i høystakken. Hvor mange ganger vinner man i lotto?

Er det rart at Nina sliter å finne kjærligheten da?

Nysgjerrig på reisen til Nina, og om hun faktisk finner den store kjærligheten? Sjekk ut mer informasjon om «Søndagsbitch» og «Mandagsengel» på hovedsiden.

Jante

Sånn bortsett fra å få barn, er det å ha skrevet bøker det største som har skjedd i livet mitt. Noe som er litt uvirkelig, men en bragd og noe jeg kan være stolt av. Jeg er kanskje litt i den bobla hvor alt er flott og fantastisk, litt som en sånn følelse man får etter å ha født et barn hvor den nybakte moren syns det er fantastisk og tror at hele verden også er opptatt av det lille mirakelet som nettopp har inntruffet.

Men sånn er det jo ikke… og etter forrige gang jeg gav ut bok, har jeg nesten fått litt angst. For det er nå jeg skal synes og nesten være så aktiv i sosiale medier at folk blir lei av å se det dumme trynet mitt overalt, men istedenfor har jeg lyst til å gjemme meg. Jeg vil ikke plage folk. Og jeg syns det er vanskelig å selge meg selv og si at jeg har skrevet ikke bare en bok, men to jævla bra bøker. Jeg vil ikke skryte av meg selv, for jeg har fått kjipe reaksjoner før.

De fleste er superfantastiske og støttende og jeg blir stadig rørt over gode ord, heiarop og ros. Så derfor bør jeg egentlig drite i det negative. Men det er ofte det som sitter igjen.

Jeg har blant annet fått høre fra andre: du er ikke forfatter… du er ikke Jo Nesbø, så ikke tro du er en kjendis… og ikke vær innbilsk. Men det verste er kanskje stillheten jeg av og til møter. Den verste opplevelsen fikk jeg kanskje etter forrige lansering hvor jeg satt sammen med noen jeg kjenner, og den ene personen sa at jeg hadde lansering dagen før, og alle ble helt stille før de begynte å snakke om noe annet. Jeg skjønner at ikke alle interesserer seg for meg/bøker eller tenker hvor stort det er, men den følelsen jeg satt igjen med den dagen gjorde vondt. Det stakk i hjertet.

Hva vil folk egentlig at man skal si? Jeg vet jo at jeg ikke er Jo Nesbø og det sitter langt inne å kalle meg selv for forfatter. Jeg er fullstendig klar over at jeg er i startgropen, og at jeg er ganske usynlig. Og det er sånn de aller fleste starter. Jeg kan selvfølgelig velge å gi meg nå, for det hadde kanskje vært det letteste for meg å gjøre. Innse en gang for alle, at de har rett, jeg er jo ikke forfatter, så hvordan i alle dager kan jeg tro noe sånt? Jeg har vært inne på tanken, er det virkelig verdt det? For det er en beintøff bransje hvor man blir målt og veid hele veien, og de svakeste faller fra.

Jeg vil ikke gi meg. Jeg har lyst til å bygge stein på stein, sånn at jeg kanskje etter hvert har råd til å unne meg et ekstra glass vin på fredagskvelden. Dessuten så er jeg fryktelig stolt over bøkene mine. I et langt framtidig forfatterskap, så er mine to første bøker sikkert ikke de beste jeg kommer til å skrive, men det må da være lov til å starte et sted, prøve seg fram, feile, lære, ta sjanser og følge drømmer. Kanskje jeg blir «ordentlig» forfatter, kanskje ikke… Men jeg prøver hvert fall. Jeg er ikke utlært. Jeg har mye å lære. Noen digger bøkene. Andre misliker dem. Sånn er det.

Jeg heier hvert fall på andre som går mot strømmen uansett hva andre sier, bare følger hjertet og driter i hva andre sier. Sånn vil jeg være selv, fryktløs og skamløs. Jeg har faen meg skrevet to bøker, det må da være lov til å si at jeg er stolt…

Er jeg «Nina»?


Jeg blir stadig spurt om jeg er «Nina», og min umiddelbare reaksjon er nei, for Nina er en fiktiv person.

Det er jo jeg som har skrevet den, og selvfølgelig kan jeg kjenne meg igjen i karakteren og har følt på en del av følelsene som Nina har. For eksempel frykten for å være ensom og ende opp alene. Jeg har kjent på ensomheten, og det å ikke ha noen å ringe til.

Hele historien om Nina ble til basert på at jeg ble fryst ut på ungdomsskolen. Jeg drodlet lenge rundt dette, og ville prøve å flette noe liknende inn i historien uten at jeg ville at det skulle bli den røde tråden i historien. Det verste ved å bli fryst ut, og holdt utenfor er at man føler at det er noe galt med seg. Jeg ble fryst ut fordi jeg ikke passet inn, jeg var ikke kul nok eller pen nok. Det å ville passe inn, prøve å passe inn, men uansett hva man gjør så er det ikke bra nok. Heldigvis var det ikke sosiale medier på den tiden, men jeg kan tenke meg hvor vondt det ville være å se bilder fra fester jeg ikke var invitert til. Jeg følte meg utenfor og jeg hadde ikke så høye tanker om meg selv. Når ingen ser deg, eller vet hvem du er og plutselig får oppmerksomhet, så gjør det noe med mennesker. Og man kan gjøre ting man vanligvis ikke ville gjort.

Jeg ville skrive om det, fordi jeg tror folk kan kjenne seg igjen i en eller flere følelser. De fleste vil finne kjærligheten på et eller annet tidspunkt. Mange kjenner på ensomhet. Det å ikke være bra nok. Og kanskje at man ikke alltid klarer å leve opp til glansbildet som ofte dukker opp i sosiale medier. Jeg tror og vet av erfaring at livet ikke alltid er som på Facebook. Som for eksempel da noen spurte meg hvordan det var å leve et perfekt liv med mann, barn, hus, bil, hage, stakittgjerde osv da jeg var på randen av en skilsmisse.

Mye av det Nina opplever er heller ikke selvopplevd. Selv om jeg har vært borti en del rare deiter, men det får bli en annen post.😅 Men jeg kan kjenne meg igjen i mange følelser som dukker opp underveis i jakten på den store kjærligheten som frykten for ensomhet, det å bli avvist og håpet som hele tiden er der for å lykkes.

Men i det store og det hele så er jeg ikke Nina, og heldigvis for det. 😀

Jeg kommer til å fortsette å blogge litt framover her om boka, erfaringer med skrive og utgivelseprosessen osv. Det er litt skummelt, jeg utfordrer komfortsonen hele tiden, men det er også veldig gøy å komme i kontakt med nye mennesker og det er virkelig surrealistisk at folk kjøper noe jeg har skapt.

God lesning og god påske i disse corona tider 😊.

Prosjekt: Søndagsbitch og Mandagsengel

Jeg kjenner på nervene i magen at det nærmer seg lansering med stormskritt. Jeg kan ikke helt tro det, at jeg har turt å gjøre det igjen, for det er egentlig lysår fra komfortsonen. Tenk, at jeg skal gi ut bok på nytt, og jeg skjønner egentlig ikke helt hvor motet kommer fra, for sånn som jeg har sagt tidligere, så liker jeg meg best som veggpryd. Men når man er forfatter og skal gi ut bøker, er ikke det mulig, for da gjelder det å stikke seg fram.

Da jeg gav ut «Søndagsbitch» for nøyaktig 3 år siden, visste jeg ingenting og hoppet ut i noe jeg ikke hadde peiling på. Jeg angrer ikke, for jeg har lært mye, men det var en tøffere prosess enn jeg trodde. Det har skjedd så mye i livet mitt på de tre årene, at jeg tvilte lenge på om jeg kom til å utgi flere bøker. Men en dag våknet jeg opp og tenkte at dette er jo drømmen min, det er det jeg vil. Boka må ut, som om det var et kall. Jeg kan ikke bare gi opp, selv om det hadde vært enkleste utvei. Det blir ikke enklere denne gangen, for nå vet jeg litt mer hva jeg går til. Så jeg skjønner at det er mye som står på spill, nervene løper litt løpsk og innimellom kjenner jeg på følelsen av panikk og bare tenker «dette er totalt galskap, hva er det jeg har gjort?»

Det er kanskje sånn det skal føles når man velger å følge drømmer, at det er litt skummelt, for om det ikke er litt skummelt så er det fortsatt innenfor komfortsonen og den er ofte veldig smal.

Jeg tenkte lenge på hvordan jeg skal gjøre det denne gangen. Forrige gang kom boken ut på Alea forlag, men som nå er nedlagt. Siden den første boken kom ut der, så tenkte jeg hardt på hvordan jeg skal gjøre det med oppfølgeren. Til slutt kom jeg fram til at jeg skal gi den ut selv, siden det er det enkleste i forhold til at dette er en oppfølger.

Mye har skjedd siden jeg gav ut Søndagsbitch, og jeg var fornøyd med boken den gang, men hadde likevel en dårlig magefølelse innerst inne, av forskjellige grunner og den ene grunnen var at det var et par kapitler jeg følte kunne være annerledes. Og jeg tenkte, at denne gangen skal jeg være 100 prosent fornøyd med produktet og magefølelsen skal være på topp, og kom til den konklusjonen å redigere og løfte boken et par hakk, omskrive kapitlene jeg er misfornøyd med, og relansere den. Denne gangen har jeg fått hjelp av BoldBooks og mennesker jeg kjenner til. Så jeg ser på dette som en ny start, litt på lik linje som livet mitt.

Jeg må bare si helt til slutt, at denne skrivingen har endret livet mitt. Jeg begynte å skrive i 2015, og jeg har lært mye, utviklet meg og fått et større nettverk. Selv om det har vært en del tunge stunder, så ville jeg ikke hatt det annerledes, for å føle at man lever ved å følge sine drømmer/ hjertet er det beste som finnes. Jeg har funnet ut at livet ikke bare er en rett linje fram til man dør. Det er skummelt, magisk og fint på en gang.

Jeg har virkelig trua denne gangen, for jeg har en god magefølelse og jeg er dritstolt over bøkene mine. Det er det viktigste. Jeg har gjort det, krysset det av på listen to do før jeg dør. Tenk så kjedelig det ville vært om listen var tom?