Ikke tro at du er noe!

På diplomen min fra jeg var på språkreise etter sjuende klasse stod det «til den beskjedne.»

Da jeg gikk ut fra ungdomsskolen fikk jeg et «letter of recommandation» fra læreren min gjennom ni år hvor det stod svart på hvitt; «jeg kjenner henne ikke.»

I årboka da jeg gikk ut av videregående stod det at det nesten ingen har faktisk hørt Heidi si noe som helst…

Og jeg kan sikkert fortsette med å fortelle om liknende historier opp gjennom årene. Hvis jeg møter igjen folk på gata jeg tydelig vet hvem er fra disse årene, så husker de meg ikke. For jeg var ingen i deres liv.

Lenge trodde jeg at det var meg. Det var sånn jeg var. Det var sånn andre så på meg og definerte meg som person. Jeg visste ikke om noe annet. Derfor er det vanskelig å endre på noe når det er den man tror man er. Hvis noen tro det er enkelt å være sånn, tar de feil.

For jeg har blitt ekskludert av andre, både som barn og i voksen alder. Jeg har gått glipp av muligheter og vært så redd for å feile, at jeg ikke har turt å ta sjanser. 

Jeg har alltid ønsket å være mer utadvendt, som alle andre. For andre ser på deg som Viggo venneløs, rar, keitete og kjedelig. Og i dagens samfunn er ikke slik personlighet ønsket. For samfunnet ønsker seg sosiale utadvendte mennesker, og følger man ikke normen blir man sett på som utafor, at det er noe galt med deg, og at du ikke strekker til og passer inn. Det er du som må endre deg for å passe inn. 

Det er ikke bare å endre seg. For det er ikke bare en ting som skal endres, det er et helt tankesett, en hel personlighet. Og det er ikke sånn at jeg har hatt et dårlig liv heller. For man tilpasser seg og tenker at ikke alle har de samme mulighetene eller evnen til og lykkes.

For meg har det gått gradvis. Selv om noen tror det har skjedd over natten. Men man endrer seg ikke fordi andre vil at man skal endre seg. Det er ikke fordi man ikke har lyst, men fordi det rett og slett ikke går. For det er ikke bare å snakke mer, selv om enkelte hevder at det er en smal sak. For når man har en mur foran seg som sperrer, er det ikke bare å åpne munnen og så vil alt ordne seg.

Man endrer seg heller ikke av at det står en heiagjeng ved målstreken og roper heia! Selvtilliten for å gi ut bok kom ikke på grunn av at folk sier; du klarer det, kom igjen og det er ingenting å være redd for! For så lenge frykten kommer innenfra, så må endringen skje fra innsiden. Derfor har det ikke vært en enkel prosess for meg å komme ut av skallet mitt. Det har tatt meg snart 38 år.

Jeg har opplevd nå som jeg prøver å stikke meg litt fram, så har jeg fått erfare at enkelte ikke liker det. Jeg vet ikke helt hva jeg skulle gjort annerledes. Skulle jeg latt være? Skal jeg gå tilbake til skallet mitt og forbli der? Fordi for meg så handler det ikke om å forlate komfortsonen fordi andre forventer det eller at jeg har mistet meg selv opp i dette fordi jeg gjør som andre forventer.

Jeg forlater komfortsonen fordi jeg endelig har klart å forlate den usynlige jenta som var redd for alt, til å faktisk tro at jeg er noe og kan noe. Det har kommet innenfra, men ja det har hjulpet å få støtte og bekreftelse utenfra på at jeg gjør noe riktig. Det alene kunne ikke flyttet et helt fjell, for det er sånn det av og til føles ut som, at jeg har flyttet fjell for å endre meg. Og at da noen prøver å trykke meg ned og tilbake inn i skallet mitt, sier mer om dem enn meg. 

Denne noen mener at jeg har mistet det lille genuine, det særegne som for eksempel gjorde min blogg unik. Jeg kaller det ikke for det, jeg kaller det for en slags form for angst og at jeg var redd for å være. Det at noen ikke ser at jeg ikke har mistet meg selv, men gått gjennom en prosess for å ha endelig funnet meg, har såret meg. Fordi da vet de ikke hvem jeg er og hvor mye det har krevd av meg. Jeg kan ikke la det gå innpå meg. Og tenker nok alt for mye på hva andre folk tenker om meg. 

Det er derfor vanskelig å forklare hvordan jeg kom fra å være så sjenert til å faktisk gi ut en bok. For det er en prosess å gi ut bok, og det å legge hele sjelen sin ut der, klar for at andre skal mene noe om det kan være en utfordring jeg ikke helt fatter at jeg har begitt meg ut på. For det går ikke an å gjemme seg. Siden jeg er ganske sensitiv i tillegg så er jeg heller ikke alltid like flink til å takle kritikk, og kritikk går inn på meg, men likevel til tross for alt dette, så har jeg gjort det. Uvirkelig og egentlig helt uten logikk. 

Jeg har hatt en drivkraft, en indre motivasjon og magefølelse som styrer retningen jeg er på vei nå. Selv om jeg ikke aner opp hvor jeg ender og kan egentlig ende opp i helvete som noen allerede tror, så er jeg trygg på at det ordner seg. Jeg frykter ikke framtiden og det høres veldig drømmende ut at jeg tenker at det bare vil ordne seg, at det vil dukke opp noe, som det er en mening bak. Akkurat som hodet har forlatt roret og bare lar hjertet holde på uten at jeg vet hvordan det har klart å overtale hjernen min som vanligvis er en kontrollfreak til å slippe taket. 

Og det er kanskje der noen ikke kjenner meg igjen i, dette er jo ikke Heidi, hun ville jo aldri gjort noe sånn, for hun sier ingenting, og er ingenting. Det er kanskje derfor noen reagerer, og at de aller helst skulle sett at alt forblir det samme som før, at det er der jeg hører hjemme i deres oppfatning av meg. For det er jo den jeg er, den stille jenta som aldri sa noe og jeg kan derfor plutselig ikke komme å tro at jeg er noe annet enn det! Så kom deg tilbake til hula di før det er for seint! Og hvis jeg ikke drar frivillig, skal de i hvert fall prøve å tvinge meg tilbake dit, før det er for seint til å redde meg. 

Sorry, ikke ta det ille opp, de har allerede mistet meg! 

~

Følg meg på Heidi Raaes forfatterside

 

 

Advertisements

5 thoughts on “Ikke tro at du er noe!

  1. Kjenner godt igjen det du skriver om lammende sjenerthet. Jeg hadde det slik selv til jeg var langt oppi trettiårene. Men det føltes aldri som om det var MEG. Sjenertheten var noe som satt rundt meg og holdt meg innesperret. Inni meg var jo jeg den jeg alltid hadde vært, og er ennå.
    Jeg kan fremdeles kjenne på det å være sjenert, men sånn i det daglige føler jeg at den barrieren er mer eller mindre pulverisert. Nå er det MEG folk ser når de møter meg, og ikke muren som var satt opp rundt meg. 🙂

    Likt av 1 person

  2. Flott at du har fått gjort dette for deg selv.
    Enhver noen som ikke klarer å følge med på det som skjer, og ønsker deg og/eller bloggen tilbake til virkninger for sitt eget bruk, og til det beste for noe de mener, har heldigvis ikke rettigheter til å sette deg tilbake.
    Sett det, da at bloggen faktisk var mer unik før, hva så? Det har da ikke noe med saken å gjøre. Bloggen er din, og til ditt bruk, og den får antakelig en annen og bedre plattform, ettersom du er bevegelig og modig 🙂 , og med det følger kanskje et annet publikum.
    La den skyen få dunste bort. Det er greit å kjenne på det en kort stund, særlig fordi du skriver, vi lærer mye av slike mellommenneskelige reaksjoner.
    Masse lykke til videre

    Likt av 1 person

Kommentarer er stengt.